Tyfon (mytologi)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tyfon
Tyfon
Trossystem Gresk mytologi
Religionssenter Antikkens Hellas
Originalt navn Τυφῶν
Foreldre Gaia og Tartaros
Søsken Gaias avkom
Aspekt Ild, jordskjelv, oversvømmelser
Tekster Hesiod: Theogonien

Tyfon (gresk: Τυφῶν, Tuphōn)[1] var det farligste og meste dødelige uhyre i gresk mytologi. Han var den siste sønnen til Gaia, avlet med Tartaros, personliggjøringen av en del av underverden. Tyfon ble kalt for «alle monstres far» og hans make Ekidna ble likeledes kalt for «alle monstres mor».

Tyfon ble beskrevet i Pseudo-Apollodorus' Bibliotheke som det største og mest fryktelige av alle skapninger. Hans menneskelige overkropp nådde så høyt som til stjernekuppelen, og hans hender nådde øst og vest. Istedenfor et menneskehode var det hundre dragehoder som kom ut av nakken og skuldrene[2] Hans nedre halvdel besto av en enormt stor slangekveil som kunne nå toppen av hodet hans når den strakte seg ut og hele tiden kom det en skummel vislelyd fra halen. Hele kroppen var dekket av vinger, og ild sprutet fra øyene, og skremte selv de olympiske guder.

Tyfon forsøkte å drepe Zevs på Gaias ønske ettersom Zevs hadde fengslet titanene. Tyfon var seierrik i det første slaget, og rev ut Zevs' muskler og sener, men Hermes greide å gjenfinne musklene og gjenopprette dem hos Zevs. Tyfon ble til sist beseiret av Zevs som deretter bant ham fast under fjellet EtnaSicilia. Etna er den dag i dag fortsatt en aktiv vulkan.

Mytologiske fortellinger[rediger | rediger kilde]

Hesiod fortalte om Tyfons fødsel i dette diktet:

Men da Zevs hadde drevet titanene fra Olympos,
mor Jord fødte hennes yngste barn Tyfoevs av kjærligheten til
Tartaros, med hjelp av den gylne Afrodite.
— Hesiod: Theogonien[3]

I en alternativ redegjørelse av Tyfoves/Tyfons opprinnelse, den homeriske hymne til Apollon, gjør uhyret Tyfon ved Delfi til en sønn av en arkaisk Hera i hennes minoiske utgave, framskapt av henne selv uten mannlig sæd, som en vanskapt utgave av Hefaistos eller Ares, og var en valp i en grotte i Kilikia og sperret inne der i det gåtefulle Arima, eller landet til arimerne, en Arimois i henhold til Iliaden:[4]

Markene drønnet og skalv, som når Zevs, den lynglade hersker,
pisker i vrede med lynet den jord som dekker Tyfoves
hist i arimernes land, hvor man sier at jetten skal ligge.[5]
Himmelguden dreper dragen Illuyanka. Bak ham ses hans sønn Sarruma. Den vridde kroppen til slangen er avbildet i bølgeformete linjer med menneskelige figurer som glir langsetter. Museum for anatoliske sivilisasjoner, Ankara, Tyrkia

Det var i Kilikia at Zevs kjempet mot uhyret og beseiret ham i en langt mer komplisert fortelling. Det var ingen enkel kamp, og Tyfon hadde midlertidig nedlagt Zevs, skåret ut musklene hans og etterlat ham som en «lærsekk», det korukos som er den etymologisk opprinnelse til korukion andron, Korykian eller korykianske grotte hvor Zevs midlertidig led en formørkelse som i Landet til de døde. Regionen Kilikia i sørøstlige Anatolia hadde mange muligheter for oldtidens grekerne langs kysten til å være i kontakt med hettittene i nord. Fra dens første gjenopptreden har den hettittiske myten om Illuyanka blitt sett på som en en prototype for slaget mellom Zevs og Tyfon.[6]

Myteforskerne Walter Burkert og Calvert Watkins har hver for seg merket de nære kontaktene mellom de to mytene. Watkins' How to Kill a Dragon[7] har rekonstruert i detaljer den fleksible indoeuropeiske poetiske formel som ligger under myten, episk og magisk trolldomstekster om piskingen og bindingen av Tyfon.

Tyfon var kjent som et stort menneskelignende udyr. Tyfon var det siste avkommet til Gaia. Etter at hans brødre var beseiret, gigantene, manet Gaia ham til å hevne dem, foruten også hans andre brødre, titanene.

Avkom[rediger | rediger kilde]

Tyfon, tegning av Wenceslaus Hollar, midten av 1600-tallet

Tyfon var far til flere avkom med sin kusine og make Ekidna, datter av Forkys og Keto:

  • Sfinks ble sendt av Hera for å forpeste byen Theben. Hun var den dyktigste av Tyfons avkom, og ville ha drept alle som ikke kunne svare på hennes gåter. Da Oidipus til sist kunne gi svaret på den, kastet hun seg i havet i raseri og druknet.
  • Løven fra Nemea var en veldig stor løve med ugjennomtrengelig hud. En annen legende hevdet at udyret er en sønn av Selene og Zeus. Herakles ble beordret til å drepe løven som den første av hans tolv stordåder. Første forsøkte han å skyte piler mot den, deretter brukte han sin store klubbe, og ble til sist tvunget til å kvele løven med hendene. Han måtte bruke løvens egne klør for å flå den, og deretter brukte han løvepelsen som sitt ugjennomtrengelige rustning.
  • Kerberos, en annen av Tyfons avkom var en hund med tre hoder som ansatt av Hades som vokter av porten til og fra underverden. Hesiod mente derimot at han var avkommet til Orthos og Ekidna.
  • Ladon var en slangeaktig drage, kjent som en drakon. I henhold til Hesiod var Ladon sønn av Forkys og Keto framfor av Tyfon og Ekidna. Uansett hans opphav tvinnet Ladon seg rundt treet til hesperidene på befaling av Hera som gjorde ham til stedets vokter. Han ble til sist drept av Herakles.
  • Hydra fra Lerna, en annen av Tyfons døtre, terroriserte en kilde ved innsjøen Lerna, i nærheten av Argos, drepte alt og alle som nærmet seg hennes bol med sin farlige gift, bortsett fra en fryktelig krabbe som var hennes selskap. Hun ble opprinnelig framstilt med ni hoder, og hvis disse ble hogd av ville det vokse ut to nye. Hennes niende hode var udødelig. Både hun selv som krabben ble drept av Herakles som hans andre storverk. Han kappet av hodene og brente stumpene slik at nye ikke vokste ut, og knuste hennes niende under en stein. Krabben ble knust under Herakles' hæl da den forsøkte å blande seg inn.
  • Tyfons siste avkom var hans datter var uhyret kimæren. Den minnet om en stor, ildsprutende løve med hode til en geit på ryggen, og halen endte i et slangehode. Den herjet rundt i det gamle området i Lykia, særlig ved fjellet Kimæra, muligens ved det sted som i dag er tyrkiske Yanartaş, førte med seg dårlige varsler og ødeleggelser inntil den ble drept av Bellerofon og Pegasus på vegne av kong Iobates.

Kampen med Zevs[rediger | rediger kilde]

Zevs i kamp med Tyfon, gresk vasemaleri.
Tyfon ligger fengslet under fjellet Etna.

Tyfon begynte med å ødelegge byer og slynge seg rundt i fjellene i et raseriutbrudd. Alle de olympiske gudene flyktet, og kun Zevs sto fast tilbake. Kampen raste til Zevs slynget et hundre av sine lyn mot Tyfon og naglet ham.

Den farlige fienden til de olympiske gudene er beskrevet i detaljer av Hesiod[9] som et umåtelig gyselig monster med hundre slangehoder «med mørke blafrende tunger» med flammende ild fra øyene og en buldrende larm av stemmer og et hundre slangebein, et trekk som er delt av mange opphavelige monstre i greske myter. De er gjerne en blanding av slanger eller skjellformet slangekveil fra midjen og ned. Den voldsomme kampen skapte jordskjelv og oversvømmelser.[10]

Straks Tyfon var erobret med Zevs lynstråler ble Tyfon kastet ned Tartaros, et vanlig sted for mange av slike arkaiske udyr, eller han ble fengslet under fjellet Aitna (EtnaSicilia) i henhold til Pindaros,[11] hvor «hans seng rispet og hakket hele lengden av hans rygg strukket ut på den», eller i andre vulkanske regioner hvor han førte til utbrudd. Tyfon er således den ktonske manifestasjonen av vulkanske krefter slik Hefaistos (romerske Vulkan) er det i den mer siviliserte olympiske manifestasjonen.

Opprinnelse til navnet[rediger | rediger kilde]

Tyfon kan være avledet fra greske τύφειν (typhein), «å røyke», derav er det betraktet som en mulig etymologi for ordet tyfon, muligens lånt fra perserne som طوفان, tufân for å beskrive sykloner og stormer. Grekerne representerte figuren Tyfon som en stormdemon, særlig i versjoner hvor han stjal Zevs' tordenkile og ødela jorden med stormer, jamfør Hesiods Theogonien og Nonnos' Dionysiaka

Beslektede konsepter og myter[rediger | rediger kilde]

Siden Herodotos har Tyfon blitt identifisert eller i det minste sammenlignet med den egyptiske guden Set. I orfisk tradisjon er Tyfon lederen av titanene da de angrep og drepte Dionysos, akkurat som Set var ansvarlig for drapet på Osiris. Drapet på Tyfon ved Zevs har likheter med drapet på Vritra av Indra,[12] en indisk guddom som var knyttet til tordenkilen og lynstråler, og stormer. Det er også to andre fortellinger som til sist er avledet fra en felles indoeuropeisk bakgrunn. Likheter kan også bli funnet i kampen mellom den norrøne guden Tor og Midgardsormen (Jormundgand, «den veldige staven»), og kanskje også en hendelse i irske metriske Dindsenchas hvor Dagda («de gode gudene») bekjempet en voldsom stor blekksprut.[13]

Mytologen Joseph Campbell har også fremmet paralleller til drapet av Leviatan av Jahve innenfor jødisk mytologi og litteratur. Leviatan er i jødisk tradisjon framstil som et kjempestort sjøuhyre oppfattet som en mellomting mellom en slange og en drage. Ordet forekommer seks ganger i Bibelen.

Sammenligninger kan også bli gjort til det mesopotamiske uhyret Tiamat og dets drap av den babylonske hovedgud Marduk. Likhetene mellom den greske myten og dens tidligere mesopotamiske motpart synes ikke å være utelukkende tilfeldig. Et antall vestsemittiske ( Ras Shamra) og hettittiske kilder synes å understøtte teorien om en genetisk slektskap mellom de to mytene.[14]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Også oppgitt som Tyfoevs (Τυφωεύς, Tuphōeus), Tyfaon (Τυφάων, Tuphaōn) eller Tyfos (Τυφώς, Tuphōs)
  2. ^ Han har like fantasifullt også blitt avbildet med menneskehode og med dragehoder som erstattet fingrene på hendene.
  3. ^ Hesiod: Theogonien 820–822.
  4. ^ Homer: Iliaden, annen sang, 781–783
  5. ^ Homer: Iliaden, annen sang, i P.Østbyes oversettelse, Oslo 1980, s. 38
  6. ^ Porzig, W. (1930): «Illuyankas und Typhon» i: Kleinasiatische Forschung I.3, s 379–386
  7. ^ Watkins, Calvert (1995): How to Kill a Dragon: Aspects of Indo-European Poetics, Oxford University Press
  8. ^ Hesiod: Theogonien, 306ff.; Homer: Iliaden, ellevte sang 664
  9. ^ Hesiod: Theogonien 820–868
  10. ^ Hesiod: Theogonien; «Hele jorden kokte, og himmelen og havet: og de lange bølgene raste langs strendene og omkring ved de udødelige guder: og der oppsto en endeløs rystelse.»
  11. ^ Pindaros: Pytiske ode 1.19–20; Aiskhylos: Promethevs i lenker, 370
  12. ^ Rigveda 1.32.1. «La meg nå synge om heltedådene til Indra, den første som tordenkilehåndterer utførte. Han drepte dragen og skar en åpning for vannene; han delte opp fjellenes mager.»
  13. ^ «Mag Muirthemne», Corpus of Electronic Texts Edition
  14. ^ Vernant, Jean-Pierre (1982): The Origins of Greek Thought. Cornell University Press

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]