Volve

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Volven Veleda, som Jules Lenepveu tenkte seg henne.
Volve - illustrasjon av Louis Moe til Saxos danmarkskrønike, 1898.

En volve (alternativt vala, spákona) (norrønt: vǫlva = stavbærerske[1]) er i norrøn mytologi både en kvinnelig kultleder som opptrer i flere myter, en utøver av seid og tillagt spådomsevner. Frem til kristendommens innførelse var det stor respekt for volvene, men senere ble de forbundet med skadevoldende magi. Vanene rådet for seid og fruktbarhet, og da Frøya var av vaneætt, var det hun som lærte opp Odin. I Ynglingatal kalles hun «blotgydje».[2]

I vikingtiden var volvene de fremste religionsfortolkerne. Det mest kjente eksempelet på en volves spådom er eddadiktet Voluspå, «volvens spådom». En volve var oftest en eldre kvinne som var løsrevet fra den strenge familietilknytningen som normalt definerte kvinnenes plass i ættesamfunnet.

I Eirik Raudes saga fra rundt 1200 beskrives i 4. kapittel volven Torbjørg på Grønland. Hun ble kalt «Lille-volven» og beskrives som spåkone. Om vinteren dro hun rundt og gjestet folk som ville kjenne fremtiden og hvordan året ville bli. Storbonden Torkel ville ha greie på når uåret i 999 tok slutt. Sagaen beskriver hvordan en volve ble mottatt når hun kom til gårds: Det ble reist et høysete for henne og lagt puter på som var stoppet med hønsefjær. Hun fikk servert grøt av geitemelk og en rett av hjerter av hvert av de dyrene på gården. Torbjørg spurte om noen av kvinnene kunne synge vardlokker, og husfruen Gudrid forklarte hun ikke hadde lært trolldom, men at hennes fostermor på Island hadde lært henne en sang som ble kalt vardlokker. Gudrid regnet seg som kristen og var i tvil om hun burde synge en slik sang, men Torbjørg forsikret henne at hun ikke ville bli noen dårligere kvinne av den grunn. Gudrid fremførte da sangen på vakreste vis, og volven forsikret at mange ånder hadde strømmet til, så nå kunne hun si at uåret ville være over til våren. Hun lovet også Gudrid en etterslekt å være kry av. Deretter gikk mennene en etter en bort til volven og fikk svar på sine spørsmål, og de fleste spådommene hennes skal ha vist seg å slå til. Torbjørg dro videre for å gjeste nabogården, og våren 1000 ble været snart bedre, slik hun hadde spådd.[3]

I noen ritualer slo volven på tromme, et kjent innslag i shamanisme. En volve kunne utføre ritualene sine i ensomhet, ved såkalt útiseta («utesitting») der volven satt i nattemørket i et veikryss eller på en jordfast stein.[4] Begrepet er kjent fra en islandsk lovtekst fra 1200-tallet, der útiseta at vekja tröll upp ok fremja heiðni («utesitting for å vekke opp troll og praktisere hedenskap») forbys med trussel om dødsstraff. Ingen kilder tyder på at noen risikerte straff for dette før ut på 1600-tallet, i forbindelse med hekseprosessene.[5]

Odin selv manet frem en død volve i eddadiktet Balders drømmer for å hente kunnskap om fremtiden. Plyndringen av kvinnegravene på Jøa i Nord-Trøndelag og Holmedal i Fjaler kort tid etter haugleggingen kan skyldes at kvinnene har vært volver. Både gravgods og de døde er fjernet,[6] som om rester av kvinnene og eiendelene deres ble tenkt å romme noe av deres antatte magiske evner. I den eldre Frostatingslovens kristenrett sies det at «mord, trolldom, spådommer og utesitting for å vekke opp troll og fremme hedenskapen med det» straffes så strengt at det var ubotamål, dvs. ikke kunne kompenseres med bøter. I passiv form var utesitting å sitte stille i natten, lydhør for spådomstegn. I aktiv form beskrives det av Folke Ström[7] å «fremme åndene gjennom besvergelse, eller at de døde oppvekkes og tvinges til å røpe sine hemmeligheter og gå magikerens ærende.» Gulatingsloven på 1200-tallet: «Galder og trolldomskunster og det at noen kalles «trollrida», spådommer og tro på at landvetter er i lunder og hauger og fosser; så også utesitting for å spørre om skjebnen...også de som prøver å vekke opp døde eller haugbu». Så sent som rundt 1300 må volve-praksis fremdeles ha vært utbredt, for «å finne i haugene» (dvs. å grave i gravhauger) var et stående uttrykk, og handlingen kvalifiserte til å tape alt gods til kongen og biskopen, og dømmes utlegd.[8]

Volven hadde innsikt i galder som først var en betegnelse for tryllesang, siden en betegnelse for trolldom generelt.[9] I norrøn kultur var seid nært knyttet til begrepet ergi (mannlig homofili). Snorre forteller at Odin var «den største seidmann». Derfor kunne han spå og volde folk død eller ulykke. «Men denne trollskapen følger det så mye umandig (ergi) med, at mannfolk ikke kan drive med den uten skam, og derfor lærte de gydjene denne kunsten.»[10]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Seid», Norgeshistorie
  2. ^ Magerøy, Hallvard; Næss, Ellen Marie: «Frøya» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 11. januar 2022 fra [1]
  3. ^ [2] Eirik Raudes saga, kap. 4, Gustav Storms oversettelse
  4. ^ Marianne Pahle: «Da galder ble ulovlig» (s. 66), masteravhandlling, UiO 2008
  5. ^ Jenny Blain: Nine Worlds of Seid-magic: Ecstasy and Neo-shamanism in North European Paganism
  6. ^ Rune Soma: Haugbrott og herskermakt (s. 34), UiO høsten 2007
  7. ^ «Folke Ström». Arkivert fra originalen 25. januar 2022. Besøkt 25. januar 2022. 
  8. ^ Jan Brendalsmo: «De døde lever...» (s. 13-15), Spor 1/1993
  9. ^ «galder» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 11. januar 2022 fra [3]
  10. ^ [4] Brit Solli: «Samer og vikinger kunne kunsten», Aftenposten 20. mai 2019

Se også[rediger | rediger kilde]