Baal

Baal (14.-12. århundre f.Kr., funnet ved Ras Shamra (Ugarit).
Skulpturen er i Louvre

Baal eller Ba'al (arabisk: بعل, uttalt [ˈbaʕal]) (hebraisk: בעל, uttalt [ˈbaʕal]) er en nordvestsemittisk ærestittel som betyr «herre» eller «mester», og som ble benyttet for en rekke guder som var beskyttere av byer i Levanten eller Midtøsten. Baal var beslektet med akkadiske Bēlu.

Baal kan derfor referere til en hvilken som helst gud, eller til og med til jordiske myndighetspersoner; i en del tekster er det benyttet som en erstatning for Hadad, en semittisk gud for regn, torden, fruktbarhet og jordbruk, og herre av himmelen. Ettersom det bare var prester som kunne uttale det guddommelige navnet Hadad ble Baal, som høflig tiltaleform, benyttet isteden.

I Bibelens Gamle testamente er det flere referanser til «Baal», men det er få av dem, om noen, som viser til Hadad (en øverste gud over en samling av andre guder i himmelen). I stedet refererer Baal til et hvilket som helst antall av lokale ånder eller guddommer som ble dyrket via kultbilder, hver av dem kalt for ba'al, og vurdert i den hebraiske Bibelen i sammenhengen av en falsk gud.

Guddommer kalt for Ba'al og Ba'alath

Ettersom det er mer enn en gud som bar tittelen «Ba'al» og mer enn en gudinne som bar tittelen «Ba'alat» eller «Ba'alah», er det kun sammenhengen i en tekst som kan indikere hvilken gud eller gudinne en særskilt inskripsjon eller tekst henviser til. Selv om guden Hadad (eller Adad) var særlig trolig å bli referert til som Ba'al, var Hadad langt fra den eneste guden som hadde denne tittelen. I det kanaanitiske panteon var Hadad sønn av El, som en gang hadde vært den fremste guden i dette panteonet.

Baal i Ugarit

Se også: Baal, gudenes konge i Ugarit

Oldtidsbyen Ugarit i Syria hadde sin storhetstid fra 14.-12. århundre f.Kr.. Deres Baal hadde fellestrekk med de øvrige Midtøsten-mytologiene. I ugarittisk mytologi er Baal en regngud, tordengud og fruktbarhetsgud. Hans kvinnelige motstykke var Astarte/Athtartu. Baal var sønn av vegetasjonsguden Dagan. Baal utfordrer og overtar makten fra skaperguden El. Flere av mytene om Baal forteller at landet blir brent og ufruktbart dersom Baal ikke står på himmelen slik han skal, og gjør det han skal gjøre.

Ba'al av Tyr

Melkart er sønn av El i den fønikiske triaden av tilbedelse. Han var guden for byen Tyr og ble således kalt for Ba'al av Tyr. Første Kongebok 16:31 i Bibelen vedrører at Ahab, konge av Israel, giftet seg med Jesabel, datter av Etba’al, sidonernes konge, «og gav seg til å dyrke Ba’al og kaste seg ned for ham. I det Ba’al-templet han bygde i Samaria, reiste han et alter for Ba’al. Akab laget også en Asjera-pæl...» Kulten til denne guden var framtredende i Israel fram til regimet til Jehu, som fikk avsluttet den.

En del forskere fastholder at det er usikkert om «Ba'al», «herren», viser til Melkart i Første Kongebok. De peker på at Hadad også ble dyrket i Tyr. Imidlertid vil denne posisjonen fremme muligheten av at Hadad og Melkart er den ene og samme guden, kun med forskjellige navn i forskjellige språk og kulturer: Hadad som kanaanittisk og Melkart som fønikisk. Begge gudene hevdes å være sønn av El, og begge innehar den samme sekundære posisjonen i panteonene i begge kulturer, noe som ytterligere indikerer at det kan være snakk om den samme guddommen.

Den jødiske historiker Josefus hevder at Jesabel «bygde et tempel for guden til tyrianerne, som de kalte Belus», noe som viser til Baal av Tyr.

«Det var ikke nok med at han gjorde de samme syndene som Jeroboam, Nebats sønn, hadde gjort. Men han giftet seg med Jesabel, datter til Etba’al, sidonernes konge, og gav seg til å dyrke Ba’al og kaste seg ned for ham. I det Ba’al-templet han bygde i Samaria, reiste han et alter for Ba’al. Akab laget også en Asjera-pæl, og han gjorde enda mer som vakte harme hos Herren, Israels Gud. Han bar seg verre at enn noen av dem som hadde vært konger i Israel før ham.»

Ba'al av Kartago

Dyrkelsen av Ba'al Hammon blomstret i den fønikiske kolonien Kartago. Ba'al Hammon var den øverste guden til kartagerne. Han er generelt identifisert av moderne forskere som enten den nordvestsemittiske guden El eller med Dagon, og generelt identifisert av antikkens grekere, ved interpretatio Graeca, med den greske Kronos, og tilsvarende av romerne med Saturn.

Meningen av navnet Hammon eller Hamon er uklart. Da Ernest Renan på 1800-tallet gravde ut ruinene i Hammon (Ḥammon), dagens Umm al-‘Awamid mellom Tyr og Akko, fant han to fønikiske inskripsjoner dedisert til El-Hammon. Ettersom El var normalt identifisert med Kronos og Ba'al Hammon også var identifisert med Kronos, synes det mulig at disse to gudene var likestilte. Det har ofte vært foreslått en forbindelse mellom hebraiske/fønikiske ḥammān, «messingsmed» eller «gjørtler». Forskeren Frank Moore Cross har argumentert for en forbindelse til Khamōn, det ugarittiske og akkadiske navnet for Nurfjellene (Amanus eller Gâvur) i det sørlige Anatolia, fjellkjeden som skiller Syria fra Kilikia, basert på forekomsten av en ugarittisk beskrivelse av El som den ene fra fjellet Haman.

Klassiske kilder henviser til hvordan kartagerne brente sine barn som ofringer til Ba'al Hammon. (Se artikkel om Molok for en diskusjon om disse tradisjonene.) Fra tilskrivelsene fra hans romersk form, «Afrikanske Saturn», er det mulig å konkludere med at Hammon var en fruktbarhetsgud.

Forskere tenderer til å se på Ba'al Hammon som mer eller mindre identisk med guden El, som også ble identifisert Kronos og Saturn. Imidlertid fremmet Yigal Yadin ham som en månegud, mens Edward Lipinski identifiserte ham med guden Dagon. Inskripsjoner om karthagiske eller puniske guddommer er stort sett lite informative.

I Kartago og Nord-Afrika var Ba'al Hammon særlig assosiert med væren og ble også dyrket som Ba'al Qarnaim («Herren med de to horn») i en friluftshelligdom ved Jebel Bu Kornein («åsen med de to horn») på motsatt side av bukten til Kartago.

Ba'al Hammons kvinnelige kultpartner var Tanit. Han var antagelig aldri identifisert med Ba'al Melkart, skjønt dette spørsmålet finnes i eldre forskning. Ba’alat Gebal («Byblos’ frue») synes å ha vært identifisert med ‘Ashtart, men den fønikiske skribenten Sanchuniathon synes å skille mellom disse to.

Ba'als prester

Prestene til Ba’al er nevnt i den hebraiske Bibelen gjentatte ganger, inkludert en konfrontasjon med profeten Elia hvor brenningen av røkelse er symbolsk for bønner. og ritualene ble fulgt av prester kledd i særskilte messedrakter som ga ofringer tilsvarende til de som ble gitt for ære den hebraiske Gud. Konfrontasjonen med profeten Elia er også nevnt i Koranen.

Demon ved navn Baal

Dictionnaire Infernals illustrasjon av Baal.

Baal, også stavet Bael, Baël (fransk), og Baell, er tidvis sett på som en demon i kristendommen. Dette er en mulig kilde til forvirring.

Fram til de arkeologiske utgravningene ved Ras Shamra og Ebla som avdekket tekster som forklarte den syriske panteon ble demonen Ba‘al Zebûb hyppig forvekslet med forskjellige semittiske ånder og guddommer ved navn Baal, hvor i en del kristne skrifter kan det være en referanse til en høytstående djevel eller til Satan selv.

I oldtidens verden til det persiske riket som de monoteistiske tankene etterhvert fikk tyngde, fra Indiahavet og til Middelhavet, ble dyrkelse av guddommer representert av idoler blitt avvist i favør av jødedommen. I Levanten ble slike idoler eller symboler på guddommen kalt for «ba’aler», hver av dem representerte en lokal åndegud eller «demon». Dyrkelsen av slike ånder ble avvist som umoralsk og mange var faktisk betraktet som onde og farlige.

Tidlige demonologer, uvitende om Hadad eller at «Ba'al» i Bibelen refererte til et hvilket som helst antall av lokale ånder, kom til å se på begrepet som refererende til kun en bestemt figur. Baal, vanligvis stavet «Bael» i denne konteksten, ble rangert som den første og den øverste kongen i Helvete, herskende over Østen. I henhold til en del forfattere er Baal en hertug med 66 legioner av demoner under sin kommando.

I løpet av den engelske puritanske tiden ble Baal sett på som enten i følge med Satan eller betraktet som hans nestkommanderende. I henhold til Francis Barrett, en engelsk okkultist, hadde han makt til å gjøre de som påkalte ham usynlige.

Mens den semittiske høyguden Ba'al Hadad ble avbildet som et menneske, en bukk, eller en okse, ble demonen Bael i svarteboktradisjonen sagt å opptre i formene av et menneske, en katt, en padde, eller i kombinasjoner av disse. En illustrasjon i Collin de Plancys Dictionnaire Infernal (1818) plasserte hodene av tre vesener ganske kuriøst på et sett med edderkoppbein.

I 1979 videreførte Jeff Rovin forvirringen med The Fantasy Encyclopedia hvor demonen Astaroth fikk likheten til Baal, inkludert i en ny illustrasjon. Denne feilen har blitt gjengitt andre steder, som med en Bal-lignende Astaroth som nummer 102 i seiren Monster in My Pocket.

Ba'al Zebûb

• Se hovedartikkel, Beelsebul

Beelsebul slik han er avbildet Collin de Plancys Dictionnaire Infernal (Paris, 1825).

En annen versjon av demonen Baal er Beelsebul, eller mer nøyaktig Ba‘al Zebûb eller Ba‘al Zəbûb (hebraisk בעל-זבוב, Ba'al zvuv), som opprinnelig var navnet på en guddom dyrket i den filistiske byen Ekron. Betydningen av Ba‘al Zebûb kan bety «Herren av Zebûb» (Zebûbs herre), en referanse til et nå ukjent sted ved navn Zebûb, eller et ordspill til «Fluenes herre», zebûb er et hebraisk felles substantiv som betyr «flue». Dette kan bety at hebreerne forsøkte å baktale og forringe guddommen til sine fiender. I senere kristne skrifter ble Ba‘al Zebûb referert til som en demon eller djevel, ofte forvekslet med Beelsebul. I begge former kan den opptre som alternative navn for Satan eller kan opptre som en referanse til navn for en mindre djevel. Som med flere religioner er navnene på en hvilken som helst tidligere utenlandsk eller «hedensk» guddom ofte blitt synonymt med konseptet av en kontradiktorisk helhet. Demoniseringen av Ba‘al Zebûb førte til mye av den moderne religiøse personifiseringen av Satan som det motsatte eller fienden til den abrahamistiske Gud.

En del forskere har antydet at Ba'al Zebul egentlig betydde «herreprins» som bevisst ble endret av de som dyrket Jahve til Ba'al Zebub (Fluenes herre) for å latterliggjøre denne guddommen og protestere mot dyrkelsen av Ba'al Zebul.

Litteratur

• Baal, gudenes konge i Ugarit. Utvalg og innledende essay ved Jens Braarvig ; oversatt av Rolf Furuli mfl. Bokklubben, 2008. XLVI, 255 s. (Verdens hellige skrifter; 49). ISBN 978-82-525-6590-4
• Arvid S. Kapelrud. Vår konge er Ba'al, fruktbarhetsguden Ba'al i Ras Sjamra-tekstene. Universitetsforlaget, 1974. ISBN 82-00-01273-5. Først utgitt som Baal in the Ras Shamra texts (København, 1952)

Eksterne lenker

• Wikisource: 1911 «Baal», artikkel i Encyclopædia Britannica, 1911.
• Baal av Alan G. Hefner
• The Catholic Encyclopedia, artikkel «Baal, Baalim»
• Jewish Encyclopedia, artikler «Ba'al», «Ba'al-worship», «Ba'al-Ha-bayit» etc
• Artikkel Baal (PDF) ved W. Robertson Smith og George Foot Moore i Encyclopædia Biblica, London, 1899. (Fortsatt ganske nøyaktig.)
• Bartleby: American Heritage Dictionary: Semitic roots: b^cl Arkivert 15. oktober 2008 hos Wayback Machine..
• Punic images of Baal Hammon Arkivert 28. mars 2006 hos Wayback Machine., beskrivelse av puniske bilder av Baal Hammon
• Iconography of Baal (PDF)
• Rabbi Meir Baal Haneis