Seid

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
I Olav Tryggvasons saga fortelles det om at kongen lot seidmenn drukne: «Seidmennene på Skratteskjær», illustrasjon av Halfdan Egedius, 1897

Seid (av norrønt seiðr) er en samlebetegnelse på kunnskaper og teknikker som ligger i grenselandet mellom religion og magi. Seid var å betrakte som skjult kunnskap i jernalderen og vikingtidens Norden.

I magien er det teknikkene selv som er virkekraftige, det dreier seg om handlinger som i seg selv er så kraftfulle at de virker uten gudenes hjelp. Det er tale om en svært kraftig kunnskap som kunne gi et menneske makt over liv og død. Den som seidet kunne ta vettet fra folk og påføre dem alle slags ulykker. Men kunnskapene kunne også anvendes positivt. Den seidende kunne se alt som var skjult, i fortid og framtid, stille sjø og storm og finne tapte gjenstander. Denne formen for kunnskap gjorde et menneske både fryktet og respektert.

I det norrøne samfunnet var seid hovedsakelig utøvet av kvinner som ble kalt for volver. Dog kunne en mann også drive med seid, men han nøt ikke samme respekt som volven. Seid ble primært regnet som kvinnelig aktivitet. En seidmann ble beskyldt for egri, den passive rollen i et homoseksuelt forhold, noe vikingtiden mente var svært skammelig. Seidmannen var trolig knyttet til ergi fordi seiden var oppfattet som et kvinnedomene.[1] Odin lærte seg seid av vanegudinnen Frøya. Dette viser at Odin var en guddom som sprengte alle grenser, også de strengeste sosiale normene.

Seid er ofte beskrevet i de norrøne sagaene. Den mest utførlige beskrivelsen finnes i Eirik Raudes saga. Der fortelles det om en volve på gården Herjolvsnes på Grønland. Både klesdrakt, utstyr og utførelse av trolldommen er nøye beskrevet.[2] Snorre Sturlason forteller i Harald Hårfagres saga i Heimskringla at en av Harald Hårfagres sønner med samekvinnen Snøfrid, Ragnvald Rettilbeine, var seidmann. Kong Harald likte ikke seidmenn, og fikk sin favorittsønn, Eirik Blodøks, til å brenne Ragnvald inne på Hadeland sammen med 80 andre seidmenn.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Steinsland, Gro (2005). Norrøn religion. Oslo: Pax. s. 325. ISBN 978-82-530-2607-7. 
  2. ^ Eirik Raudes saga, kap. 4
  3. ^ Snorre: Harald Hårfagres saga, kap. 35

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]