Etruskisk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
«Etruskisk» kan også referere til Etruria og etruskere.
Etruskisk
RegionOldtidens Etruria
UtdøddRundt 1. århundre
Lingvistisk
klassifikasjon
Tyrsensk ?
Etruskisk
Språkkoder
ISO 639-3ett

Etruskisk er et utdødd oldtidsspråk i Italia som ble snakket og skrevet av den etruskiske sivilisasjon i oldtidsregionen Etruria[1] (dagens Toscana, foruten vestlige Umbria og nordlige Latium) og i deler av Lombardia, Veneto, og Emilia-Romagna (hvor etruskerne ble fortrengt av gallere/keltere). Etruskisk påvirket latin, men ble til sist fullstendig fortrengt av det. Etruskerne har etterlatt seg rundt 13 000 inskripsjoner som hittil er avdekket, men kun en håndfull som er av en betydelig lengde, en del flerspråklige inskripsjoner med tekster også på latin, gresk eller fønikisk, og noen få dusin med lånord, som navnet Roma (fra etruskiske Ruma).

Det etruskiske alfabetet, opptegnelse fra 1739 i Acta Eruditorum.

Språket er dokumentert fra 700 f.Kr. og fram til rundt 50 e.Kr. Etruskisk er ikke beslektet med noe levende språk, og har historisk blitt referert til som et isolert språk, men det kan synes som om det var et av de tyrsenske språk,[2] sammen med eller beslektet med raetisk i Alpene og lemnisk på den greske øya Limnos. Med mangel på en større corpora eller tekstmengde, er de fjerne slektskap til denne språkfamilien uklar. En forbindelse til språk i Anatolia, eller til et fjernere urindoeuropeisk språk har blitt foreslått.

Grammatisk er språket agglutinert, med substantiver og verb som viser suffiksive bøyningsendelser[3] og avlyd i en del tilfeller. Substantiver viser fire kasus, entall- og flertallsnumre, og hankjønn- og hunkjønnformer. Fonetisk synes etruskisk ukomplisert med system på fire vokaler og en tilsynelatende kontrast mellom aspirerte og uaspirerte plosiver. Språket viser fonetisk endring over tid, med tap og deretter reetablering av ordinterne vokaler grunnet effekten av etruskisk sterke fonologisk trykk.

Etruskisk religion påvirket romersk religion og flere av de få bevarte etruskiske artefakter er votivgaver eller gjenstander av religiøse betydning. Etruskisk ble skrevet på et alfabet avledet fra det greske alfabetet. Det alfabetet var også kilden til det latinske alfabetet. Det etruskiske språket er også antatt å være kilden til bestemte ord som er lånt fra etruskisk til latin, og deretter importert til en del vestlige språk, eksempelvis «militær»[4] og «person»,[5] som ikke har noen opplagt indoeuropeisk opphav.

Språkets opphav[rediger | rediger kilde]

Skrift fra Liber Linteus i Zagreb.

Selve språket har man visst lite om grunnet de få og korte innskriftene som er funnet. De fleste inneholder stort sett navn, og finnes mest på bruksgjenstander som metallspeil, på sarkofager og gravurner samt som innskrifter på gravveggene. En spesielt lang tekst på 1.330 ord,[6] og derfor veldig viktig, er Liber Linteus, bruddstykket av en rituell tekst skrevet på lintøy og svøpt rundt en egyptisk mumie. Dette funnet ble gjort på slutten av 1800-tallet.[7] Det dreier seg om en rituell kalender fra ca. 250 f.Kr. I mai 2003 ble det kjent at det på et museum i Sofia befant seg en etruskisk bok på seks sider av 24 karat gull med avbildninger av en rytter, en havfrue, en harpe og soldater. Den ble angivelig funnet under andre verdenskrig i en grav, da man grov en kanal langs Struma-elven. Fra en tid da skriftruller var vanlig, er dette det eldste kjente eksempelet på sider heftet sammen i en bok.[8]

Hvor etruskerne kom fra, var diskutert allerede i antikken. Den greske historikeren Herodot hevdet at de hadde kommet over Middelhavet fra Anatolia. Den andre muligheten som vanligvis nevnes, er at etruskerne rett og slett hele tiden har bodd i Italia.[1][9]

Det etruskiske alfabetet[rediger | rediger kilde]

Tegning av inskripsjonene på Piacenza-leveren, se haruspex

Etruskerne var de første i Italia som lærte seg å skrive.[10] En gang tidlig på 600-tallet f.Kr. ble det lånt inn et vestgresk alfabet som ble tilpasset til det etruskiske språket. Denne tilpasningen innebar å legge til en bokstav for lyden f. Denne bokstaven så omtrent ut som et åttetall.

Det etruskiske alfabetet ble så spredt til andre folk i Italia, inklusivt nabofolket romerne. Romerne gjorde alfabetet om til det latinske alfabetet som senere spredte seg over hele verden og som fortsatt brukes i dag.[10]

Det etruskiske alfabetet kan leses og forstås i dag.

Klassifikasjon[rediger | rediger kilde]

Det er omstridt hvilken språkfamilie etruskisk eventuelt hører hjemme i.[11] Språket er klart ikke-indoeuropeisk, men ser ut til å ha likheter med rætisk som en gang ble snakket i Alpene, og lemnisk, et utdødd språk fra Lemnos.[12] «Egeisk» har vært nevnt, en upresis betegnelse på førgreske språk, talt i området ved Egeerhavet lenge før den indoeuropeiske erobreringen ca. 2000 f.Kr. la kimen til utviklingen av gresk språk. På Lemnos er det funnet en innskrift som viser slektskap med etruskisk.[13]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Renfrew, Colin (1992), s. 76
  2. ^ Rix, Helmut (1998): Rätisch und Etruskisch, Innsbruck; Beekes, Robert S. P. (2003): The Origin of the Etruscans, Amsterdam; Meer, L. B. Van der (2004): «Etruscan origins: Language and Archaeology» i: Bulletin Antieke Beschaving 79
  3. ^ «bøyningsendelse», Bokmålordboka
  4. ^ «military (adj.)», Online Etymological Dictionary
  5. ^ «person (n.)», Online Etymological Dictionary
  6. ^ Liber Linteus
  7. ^ Henriksen, Petter m.fl (1996), s. 606
  8. ^ Etruskisk bok av gull, BBC, 26. mai 2003]
  9. ^ Wikander, Ola (2011), s. 153
  10. ^ a b Wikander, Ola (2011), s. 155
  11. ^ Wikander, Ola (2011), s.153-154
  12. ^ Mulig beslektede språk
  13. ^ Henriksen, Petter m.fl. (1996), s.314

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Henriksen, Petter (hovedredaktør); Munthe, Preben (redaksjonsrådsformann), Eriksen, Trond Berg; Haug, Agnes Nygaard; Trætteberg, Marit; Walløe, Lars (1996). Del-Fak. Oslo: Kunnskapsforlaget, Aschehoug & Co. og Gyldendal Norsk Forlag. ISBN 82-573-0696-7. 
  • Renfrew, Colin (1992). Den indoeuropeiske gåte : arkeologi og språk. Oslo: Pax. ISBN 82-530-1551-8. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]