Faunus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Statue av Faunus

Faunus var skogens gud i romersk mytologi. Han var motstykket til den greske guden Pan. Faunus vernet om skoger, marker og gjetere. I romertiden ble det hvert år holdt to fester til hans ære. Han var barnebarn av Saturn, og far til Latinus.

Betydning[rediger | rediger kilde]

Navnet Fannus kan bety «vennlig», fra latin favere, eller «taleren» fra fari.[trenger referanse]

Faunus i latinsk litteratur[rediger | rediger kilde]

Eldre litteratur skiller ikke alltid Faunus, Pan og Silvanus fra hverandre. I latinsk litteratur er Faunus kjent som gud over skog og sletter, eller en tidligere konge av Roma. Utenom dette blir lite sagt om hans religiøse karakter.

Vergil anså Faunus for å være faren til Latinus, sønnen av Picus og barnebarnet av Saturn, men siden hakkespetten (picus) var hellige for Mars og symboliserte denne guden, er det ikke sikkert at Vergil og Dionysius beregninger var så nøyaktige. G. Wissowa så de to gudene eller gudesektene som ensbetydige. Silvanus var en uoffisiell gud som manglet tempel og festivaldato i den religiøse kalender, men hadde en populær sekt som representerte hundrevis av medlemmer. Faunus derimot var en kjent gud med eget tempel og egne festdager, men var ikke tilbedt i den private sektoren. Ifølge Wissowa var derfor Silvanus den private motparten til guden Faunus.

Faunus og Lupercalia[rediger | rediger kilde]

Ifølge Ovid ble Faunus introdusert til Roma I 196 f.kr. Det ble bygget et tempel til ære for ham på øyen Tibur (Tivoli). Fattige bønder ble presset til å betale for tempelets kostnader, og et nytt ry ble lagt på myten om ham.

Både prester og krønikere fikk tak i karakteren Faunus, og gjorde sitt ytterste for å robbe hans sanne natur som gud over skog, kveg og gjetere. Han ble til Rex Aborginium og den tredje på listen over mytiske konger av Latium. Men prestene fikk problemer med å temme Faunus. Han ble nemlig ikke gjenkjent blant det romerske folket i Lupercalia, slik prestene hadde planlagt. Det gav heller ingen politisk effekt å skape legender rundt hans vesen.

Cincius Alimenus var mannen som skapte legender om Kong Evander og Lupercalia i forbindelse med Faunus. Senere var Ovid den eneste kilden til å assosiere dem med hverandre.

Faunus sammenlignes til tider også med Inuus (Fructifier).[klargjør]

Slekt[rediger | rediger kilde]

I A classical manual står det at Faunus var den tredje kongen over aborginerne i Italia, og barnebarn av Saturn og sønnen til Picus og Venilia. Andre teorier påpeker at han kan ha vært sønn av Mars eller Mercury og Night (Marcury ble ofte kalt Faunus av Latinerne). Han var også far til Kong Latinus, gjeteren Acis, Tarquitus,Dryas og Maia.

Som konge var han mild, og gjorde en god jobb innenfor landbruk, derfor fikk han en egen plass blant gudene etter sin død. Sammen med sin kone Fauna, ble han hedret som profetienes gud. Det egentlige tempelet som var viet ham da han levde, lå på fjellet Cælius. Faunus reiste i tillegg et tempel til ære for Pan ved foten av fjellet Palatine.

I myter eller historiske kilder hvor han blir tilbedt som sønnen til Mercury og Night, blir Faunus representert som en satyr.

Festivaler[rediger | rediger kilde]

Hovedfestivalen Faunalia Rustica foregikk den 5. desember. Faunus hadde også en mindre kjent festival den 5. februar.

Probus skrev engang at, akkurat som Kalends i hver måned var viet Juno, og alle Ides var viet Jupiter, så tilhørte Nones Faunus. Så hele perioden fra Nones Februalis til Lupercalia kan en gang i tiden ha vært viet Faunus.

Festen som foregikk 15. februar hvert år, sies også å være viet Faunus, men her er kildene svært usikre, og flere navn forveksles med hverandre. Vesentlig er det også å bemerke seg at tempelet som ble bygget til Faunus i år 196 f.kr på Tiberøya, også ble bygget til ære for Iupiter (Veiovis).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  • Virgil: Virgils Æneid
  • John Milton : Paradise lost
  • William Warde Fowler: Roman festivals of the period of the republic
  • Walter Addison Jayne: Healing Gods of Ancient Civilizations
  • M. Horatius Piscinus: Faunus
  • Ovid: Fasti