Bil (gudinne)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Bil
Halvmåne, voksende måne
TrossystemNorrøn mytologi
ReligionssenterSkandinavia
ForeldreVedfinn
SøskenHjuke
AspektMånen
TeksterGylvaginning, Skaldskaparmål

Bil (norrønt Bil, mulig betydning «øyeblikk»[1]) er i norrøn mytologi ei åsynje, datter av Vedfinn og søster til Hjuke. Bil og Hjuke er et søskenpar som knyttes til den personifiserte guddommen Måne (hvis søster var Sol), og søskenparet fulgte Månes ferd over himmelen. Både Bil og Hjuke er kun nevnt i Den yngre Edda, skrevet på 1200-tallet av islenderen Snorre Sturlason. Forskerteorier som behandler paret er knyttet til deres vesen, deres rolle som mulige personifiseringer av månekratere, eller månens faser, og det er spekulert på et forhold mellom den norrøne fortellingen om Bil og Hjuke, og det engelske barnerimet «Jack og Jill», og senere folkeminne i germanske Europa. Bil er blitt tolket som en tidlig kvinnelig utgave av «Mannen i månen».

I kildene[rediger | rediger kilde]

I boken Gylvaginning som er samlet i Den yngre Edda hevder figuren Den Høye (Odin) at de to barna ved navnene Bil og Hjuke var avkommet til Vedfinn (norrønt Viðfinnr). Straks de to gikk vekk fra brønnen Byrge (norrønt Byrgir) – de begge bar på deres skuldre stauren Simul som holdt spannet Sæg mellom dem. Måne tok fra jorda, og de fulgte deretter Måne over himmelen, «som ein kan sjå fra jorda».[2]

Hjuke er ellers ikke nevnt, men Bil blir nevnt i andre sammenhenger. Senere i teksten i Gylvaginning ved slutten av en opplisting av tallrike andre gudinner i norrøn mytologi, blir Bil listet sammen med Sol (den personifiserte sol) som gudinner; «talde mellom åsynjene; deira yrke er det fortalt om før.»[3] Bil nevnes to ganger i Skaldskaparmål i Den eldre Edda: hun opptrer i en liste med andre gudinner, og hun nevnes som en kjenning for «kvinne».

Teorier[rediger | rediger kilde]

Ettersom de to ellers ikke er nevnt utenfor Snorres Den yngre Edda har det vært lett å trekke slutningen at Bil og Hjuke har hatt liten mytisk betydning, eller at de har faktisk blitt diktet opp av Snorre. Anne Holtsmark hevdet i en artikkel i 1945 at Snorre kan ha kjent til eller hatt tilgang til et i dag tapt vers hvor Bil og Hjuke personifiserte den voksende og avtakende måne. Holtsmark teoretiserte videre at Bil kan ha vært en dise, en annen type av kvinnelig guddom.[4]

Andre forskere har også teoretisert om Bil og Hjuke kan har representert måneaktivitet, som månens faser eller representert månekrater. Jacob Grimm avviser forslaget at søskenparet representerte månefaser, og mente at de heller representerte månens kratere, «som kan bli sett fra jorda». Bevis for dette mente Grimm «er opplagt fra figuren i seg selv. Ingen endring av månen ville antyde bildet av to barn med ei bøtte slengt over skuldrene. I tillegg mener svensker selv i dag å se i merker på månen to personer som bærer en stor bøtte med en staur.»[5] Grimm la til at:

«Hva som mest viktig for oss, ut av den hedenske fantasi om en kidnappet mann på månen, som var, bortsett fra Skandinavia, uten tvil på moten over hele det hedenske Europa, om ikke enda lengre, og som har utviklet seg siden til en kristen tilpasning. De sier at mannen på månen er en som stjeler trevare, som i løpet av kirketiden på den hellige sabbaten gjorde overtredelse i skogen og ble siden fraktet til månen som straff; der kan han bli sett med øka på ryggen og en bunt med kvister (tysk dornwelle) i hånden. Enkelt nok er vannpålen i den hedenske fortellingen blitt omformet til øksens skaft, og kvistbunten blitt til en tornebusk; den generelle ideen om tyveriet ble beholdt, men særlig trykk ble lagt på viktigheten av å holde den kristne fridagen; mannen ble ikke så mye straffet for å stjele brensel som at han gjorde det på en søndag.»[5]

Grimm gir ytterligere eksempler fra germansk folkeminne opp til sin egen tid på 1800-tallet, og merker seg en mulig forbindelse mellom det tyske ordet wadel (fullmåne) og et dialektord for bunter med brensel, og skikken ved å hogge tre når det var fullmåne.[5]

Rudolf Simek hevder at det dunkelhet i navnene til objektene i fortellingen om Bil og Hjuke kan indikere at Snorre har hentet fortellingen fra et eventyr, og at formen på fortellingen om Mannen på månen (som inneholder en mann med en pæle og en kvinne med ei bøtte) er også funnet i moderne folkeminne i Skandinavia, England og nordlige Tyskland.[6]

Barneregla Jack og Jill kan ha en forbindelse til Bil og Hjuke.

I både fortellingen om Bil og Hjuke som er finnes i den islandske Den yngre Edda og fortellingen om barneregla Jack og Jill, om to barn, en gutt og ei jente som henter ei bøtte med vann, og begge parene har fonetisk tilsvarende navn. Disse likhetene har ført til teorier som forbinder disse to fortellingene.[7] Denne antagelsen har ført til en del innflytelse inn i moderne tid, og vært benyttet i skolebøker for fra 1800-tallet og inn i 1900-tallet.[8] Den tradisjonelle barneregla går som følgende:

Jack and Jill went up the hill
to fetch a pail of water
Jack fell down and broke his crown
and Jill came tumbling after.
Up Jack got and home did trot
as fast as he could caper.
He went to bed to mind his head
with vinegar and brown paper.[9]

Landsbyen Bilsby i Lincolnshire, England (fra hvor det engelske etternavnet Billing er avledet fra) har blitt foreslått som en mulig navngivelse etter den norrøne guddommen Bil.[7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Orchard (1997:19).
  2. ^ Edda (Den eldre Edda og Den yngre Edda), Det Norske Samlaget 2002. Side 283
  3. ^ Edda (Den eldre Edda og Den yngre Edda), Det Norske Samlaget 2002. Side 307
  4. ^ Holtsmark, Anne (1945): «Bil og Hjuke», artikkel i Maal og minne, side 139-154.
  5. ^ a b c Grimm (1883:717).
  6. ^ Simek (2007:201).
  7. ^ a b Streatfield (1884:68).
  8. ^ Judd (1896:39–40) inneholder slike gjenfortelling med titler som "JACK AND JILL. A SCANDINAVIAN MYTH" (Jack og Jill. En skandinavisk myte). Teorien ble gjentatt på slutten av 1900-tallet av Jones (1998:6).
  9. ^ Jones (1998:6).

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Edda (Den eldre Edda og Den yngre Edda) i Ivar Mortensson-Egnunds oversettelse, Det Norske Samlaget 2002. ISBN 82-521-5961-3
  • Grimm, Jacob (oversatt av James Steven Stallybrass, 1883): Teutonic Mythology: Translated from the Fourth Edition with Notes and Appendix by James Stallybrass. Bind II. London: George Bell and Sons.
  • Holtsmark, Anne (1945): «Bil og Hjuke», artikkel i Maal og minne.
  • Jones, Toni. Gordon, Rachel (1998): English Grammar, Book 1. R.I.C. Publications. ISBN 186400360X
  • Judd, Mary Catherine (1896): Classic Myths: Greek, German, and Scandinavian. School Education Co.
  • Lindow, John (2001): Norse Mythology: A Guide to the Gods, Heroes, Rituals, and Beliefs. Oxford University Press. ISBN 0-19-515382-0.
  • Orchard, Andy (1997): Dictionary of Norse Myth and Legend. Orion Publishing Group. ISBN 0 304 34520 2
  • Simek, Rudolf (oversatt av Angela Hall, 2007): Dictionary of Northern Mythology. Boydell & Brewer. ISBN 0859915131
  • Streatfield, George Sidney (1884): Lincolnshire and the Danes. K. Paul, Trench & Co.
  • Thorpe, Benjamin (1851): Northern Mythology: Comprising the Principal Popular Traditions and Superstitions of Scandinavia, North Germany, and the Netherlands. E. Lumley.