Mesopotamisk mytologi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Tavle V Gilgamesjeposet fra den gammelbabylonske perioden, 2003-1595 f.Kr.
Portalvokter (en lamassu) fra Nimrud. I dag i British Museum.

Mesopotamisk mytologi omfatter mytene, religiøse tekster, og annen litteratur som kommer fra regionen til oldtidens Mesopotamia, i særdeleshet samfunnene i Sumer (ca. 5300 – 2334 f.Kr.), Akkad (ca. 2334 – 2218 f.Kr.), Assyria (ca. 2500 – 609 f.Kr.) og Babylonia (1895 – 539 f.Kr.). Det var sivilisasjoner som eksisterte i regionen mellom elvene Tigris og Eufrat]] i dagens Irak.[1] Mesopotamia er betraktet som sivilisasjonens vugge.[2] Disse verkene er hovedsakelig bevart på stein eller på leirtavler og ble nedskrevet i kileskrift. Flere lengre tekster har overlevd, en del av dem er betraktet som de eldste tekstene i verden og har gitt historikerne innsikt i mesopotamisk ideologi, religion og kosmologi.

De eldste understrømninger av mesopotamisk religiøse tanker er datert til midten av 3000-tallet f.Kr. og involverte dyrkelse av naturkrefter som forsørgere av mat og livsopphold. På midten av 2000-tallet f.Kr. hadde dyrkelsen av objekter blitt personifisert og blitt en omfattende rekke av guddommer med særskilte egenskaper og funksjoner. Folkene i Mesopotamia fulgte en polyteistisk religion med menneskelignende guder og gudinner. De siste stadiene av den mesopotamiske gudeverden, som utviklet seg på 1000-tallet f.Kr., innførte en større vektlegging på personlig religion og strukturerte gudene inn i et monarkisk hierarki med den nasjonale guden som overhode av gudeverden.[3] Mesopotamisk religion og mytologi fikk til sist en nedgang med spredningen av iranske religioner under Akamenideriket og med spredningen av kristendommen i Mesopotamia.

I den eldste tiden i Mesopotamia var en form for presteskap de som hadde all autoritet som fra guden. Prestene var både gudens representant og formidler mellom guden og folket. Senere ble den sekulære makten etablert i en konge, men kongen hadde også særskilte religiøse plikter. Kongen styrte på gudens nåde og fikk selv en form for guddommelig autoritet.[3] Astrologi og spådomskunst spilte en stor rolle. En del mesopotamiske myter er reflektert i bibelske fortellinger, som forestillinger om Edens hage (paradiset), den store oversvømmelse (syndflod]]en), den kosmologiske skapelse (Etana-myten),[4][5] og Babels tårn (språkenes opphavsmyte). Som den eldste siviliserte religion i verden har mesopotamiske trosforestillinger på hatt stor innflytelse på senere monoteistiske religioner som jødedommen, kristendommen og islam.

Skapelse[rediger | rediger kilde]

Det er mange ulike redegjørelser av jordens skapelsen i mesopotamisk mytologi. Grunnen er at det flere ulike kulturer i området og endringer i fortellingene som er felles har sin årsak i den muntlige fortellertradisjonen. Mytene deler imidlertid felles eller beslektede temaer, men kronologien for hendelsene varierer basert på når eller hvor fortellingen ble skrevet ned.

Det er ingen særskilte skriftlige nedtegnelser som har blitt bevart fram til i dag som direkte forklarer mesopotamisk religiøs kosmologi. Likevel har moderne forskere undersøkt ulike redegjørelser, og opprettet hva som er antatt å være i det minste en delvis nøyaktig framstilling av mesopotamisk kosmologi.[6] I Skapelsens epos, datert til rundt 1200 f.Kr., er det forklart at guden Marduk drepte modergudinnen Tiamat og benyttet halvparten av kroppen hennes til å skape jorden og den andre halvparten til å skape både paradiset šamû og underverden irṣitu.[7] Et dokument fra en tilsvarende periode konstaterte at universet var en sfæroide med tre nivåer av šamû hvor gudene bodde og hvor stjernene eksisterte, og over tre nivåer av jorden nedenfor den.[8]

Atrahasis[rediger | rediger kilde]

Atrahasis (Atra-Hasis, «meget vis») referer både til en av de mesopotamiske mytene som fokuserer på jordens skapelse, men også på hovedfiguren i denne myten.[9] Myten har muligens assyriske røtter da en fragmentert versjon kan ha blitt avdekket i Ashurbanipals bibliotek, skjønt oversettelsen er usikker. Den mest fullstendige bevarte versjonen ble nedtegnet på akkadisk. Myten begynner med mennesker bli skapt av modergudinnen Mami for lette gudenes arbeids arbeidsbyrde. Hun begynte ved å skape dem fra en blanding av leire, kjøtt og blod fra en drept gud. Senere i fortellingen forsøkte guden Enlil å kontrollere menneskenes overbefolkning ved ulike metoder, inkludert hunger, tørke og til sist en stor oversvømmelse (se syndflod). Menneskeheten ble reddet av Atrahasis som advarte mot oversvømmelsen og bygde et skip for å unnslippe vannet, tilsist blidgjorde gudene med ofringer.[9]

Eridu Gensis[rediger | rediger kilde]

Eridu Gensis, den sumeriske skapelsemyte, har en tilsvarende handling til akkadiske Atrahasis, men teksten eksisterer kun i fragmentert form og handlingen er derfor vanskelig å forstå. De to mytene deler imidlertid den store oversvømmelsen som den viktigste hendelsen, men helten som overlever i Eridu Gensis er kalt for Zi-ud-sura framfor Artahasis. Eridu Gensis ble nedtegnet omtrent på samme tid som Atrahasis, men den fragmenterte leirtavlen ble avdekket i Nippur, lokalisert i østlige Irak, mens versjonen med Atrahasis ble funnet i Ashurbanipals bibliotek i nordlige Irak. Blant de delene som har gått tapt er antatt å være skapelsen av menneskene og byggingen av en båt (en [Noahs ark|ark]]).[10][11]

Enuma Elish[rediger | rediger kilde]

Enuma Elish er en babylonsk skapelsemyte med en uklar komposisjon, skjønt det er muligens datert tilbake til bronsealderen. Dette stykket var antatt å bli lest opp i en rituell feiring av det babylonske nyttår. Den opptegner gudenes fødsel, skapelsen av verden, og av menneskene med den hensikt å tjene gudene og lette deres arbeidsbyrde.[9] Fortellingens fokus er å lovprise Marduk, skytsguden for Babylon, som skapte verden, kalenderen og menneskeheten.[12]

Heroiske epos[rediger | rediger kilde]

Heroiske epos tenderer å fokusere på en stor helt, følger deres reiser gjennom prøvelser eller viktige hendelser i deres liv. Disse fortellingene kan bli funnet i mange kulturer rundt om i verden og gir ofte innsikt i verdiene til de respektive samfunnene. Eksempelvis kan en kultur som feiret en helt som var dedikert til gudene eller respekterte deres fedre, kan bli dedusert at samfunnet verdsatte slike verdier.

Gilgamesj[rediger | rediger kilde]

Eposet om Gilgamesj er en av de mest kjente mesopotamiske myter, og er også ansett som et av de eldste formene for skjønnlitteratur i verden. Det var i begynnelsen en rekke individuelle korte fortellinger, og ble ikke satt sammen til en sammenhengende epos før på 1700-tallet f.Kr.[13][14] Fortellingen følger den sumeriske kong Gilgamesj, som er ansett å være en historisk figur, og hans gode venn Enkidu gjennom ulike eventyr og søken fram til Enkidus død. Den andre halvdelen handler om Gilgamesj og hans fortvilelse over vennens død og sin egen dødelighet og hans søken etter udødelighet. Til sist feiler han, men kom overens med med sin dødelighet og vender tilbake til sin by Uruk som en klokere konge.[15]

Myten om Adapa[rediger | rediger kilde]

Den eldste nedtegnelsen av myten om Adapa er fra 1300-tallet f.Kr. Adapa var en sumerisk mann som ble velsignet av guden Enki med en umåtelig klokskap. En ble imidlertid Adapa slått overende av en sørvind og blåst på havet, og i raseri brøt han vingene av sørvinden slik at den ikke lenger kunne blåse. Adapa ble innkalt for å bli dømt av guden An, og før han dro ble han advart av Enki om ikke å spise eller drikke noe som ble tilbudt ham. Imidlertid endret An mening da han innså hvor klok Adapa var og tilbød han maten som ga udødelighet, noe Adapa, pliktskyldig for Enki, avslo. Denne fortellingen er benyttet som en forklaring på menneskehetens dødelighet, og er assosiert med den kristne fortellingen om Syndefallet.[16][17] Adapa var en viktig figur i mesopotamisk religion. Hans navn ble benyttet til fremme makt i åndemaning og ble en arketype for en klok hersker. Navnet synes også ha blitt benyttet som tittel for «vismann».[18]

Gudeverden[rediger | rediger kilde]

Mesopotamisk religion var polyteistisk, således aksepterte eksistensen av mange forskjellige guder, både mannlige og kvinnelige, skjønt den var også henoteistisk (en gud får udelt oppmerksomhet uten at andre benektes),[19] med særskilte guder som ble forstått som overordnet andre ved deres særskilte tilhengere. Disse tilhengerne var som regel fra en særskilt by eller bystat som holdt sin særskilte gud som byens egen beskytter. Eksempelvis var guden Enki knyttet til byen Eridu i Sumer, guden Ashur med Assur og Assyria, Enlil med den sumeriske byen Nippur, Ishtar med den assyriske byen Arbela, og guden Marduk med Babylon.[20] Det totale antallet av guder i Mesopotamia. Den finske orientalisten Knut Tallqvist, i hans Akkadische Götterepitheta (1938), talt rundt 2 400 som vi nå kjenner, de fleste av dem hadde sumeriske navn. På sumerisk ble gudene referert til som dingir, mens på akkadisk var de kjent som ilu, og det synes som det var synkretisme mellom gudene til sumerne og akkaderne ved at de adopterte og tilpasset seg hverandres guder.[21]

Felles tema[rediger | rediger kilde]

I de tekstene som er bevar er udødelighet et uforanderlig mål i mesopotamiske epos. Uansett versjon av fortellingen, mannen som overlever den store oversvømmelsen, Atrahasis, Zi-ud-sura, eller Utnapishtim, er gitt udødelighet av gudene. Denne figuren opptrer på nytt i Gilgamesjeposet da Gilgamesj er på leting etter udødeligheten etter å ha kommet til å frykte døden og underverden etter å hørt sin døde venn Enkidu fortelle hva som venter menneskene ved livets slutt.[22]

Da Gilgamesj får vite at hans posisjon i livet ikke betyr noe i underverden blir han forskrekket og søker opp Utnapishtim som har oppnådd udødelighet av gudene etter å ha overlevd den store oversvømmelsen som ble sendt av gudene for å utrydde menneskeheten. Udødelighet er også berørt i myten om Adapa hvor han uforvarende avviste å spise maten med udødeligheten som ble tilbudt ham og således forklares hvorfor alle mennesker dør.

Også et felles tema i mesopotamiske myter er det gjentagende konseptet at menneskehetens hensikt er å tjene gudene og avlaste deres arbeidsbyrde.[23] I alle skapelsemyter er menneskene skapt av gudene for å være gudenes tjenere og ære dem med ofringer. Da de blir for mange, høylydte eller på andre måter plagsomme, forsøkte gudene å kontrollere menneskenes befolkningsvekst med pest, tørke og mest kjent, den store oversvømmelsen. Denne forakt for menneskeliv framhever hierarkiet som eksisterte i den mesopotamiske bevissthet hvor menneskenes eksistens hadde kun mening som underlagt gudenes vilje.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Mesopotamian Mythology»
  2. ^ «The Gods Of Mesopotamian Mythology», God Checker
  3. ^ a b «Mesopotamian Religion», History on the Net
  4. ^ «The Myth of Etana», Gates to Babylon
  5. ^ Sarna (1997), s. 50
  6. ^ Bottéro (2001), s. 77–78
  7. ^ Bottéro (2001), s. 79
  8. ^ Bottéro (2001), s. 80
  9. ^ a b c Dalley (1989): Myths from Mesopotamia
  10. ^ Jacobsen (1994), s. 129.
  11. ^ «Eridu Genesis», Livius.org
  12. ^ Enuma Elish - The Babylonian Epic of Creation, Ancient History Encyclopedia (inkluderer den opprinnelige teksten)
  13. ^ «Mesopotamian religion»
  14. ^ Nightingale, S. (3. januar 2017): «He who saw the Deep: The Epic of Gilgamesh», Medium.com
  15. ^ Coogan (2013): A reader of ancient Near Eastern texts
  16. ^ Altaweel& Squitieri (2018): Revolutionizing a world
  17. ^ Rogers (1912): Cuneiform Parallels to the Old Testament
  18. ^ Andreasen (1981), s. 179–194
  19. ^ Bottéro (2001), s. 41
  20. ^ Bottéro (2001), s. 53
  21. ^ Bottéro (2001), s. 45
  22. ^ Jackson (1997): The epic of Gilgamesh
  23. ^ Spar, Ira (april 2009): «Mesopotamian Creation Myths», The Met’s Heilbrunn Timeline of Art History

Litteratur[rediger | rediger kilde]