Delling

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Delling (norrønt Dellingr, muligens «gryning» (eller «soloppgang»)[1] eller «den lysende»[2]) er en uklar og lite kjent gud av æsene i norrøn mytologi. Han er attestert i Den eldre Edda som ble satt sammen på 1200-tallet fra tidligere tradisjonelle kilder, og Den yngre Edda, skrevet ned på samme tid av Snorre Sturlason. I begge tilfeller er Delling beskrevet som far av Dag, den personifiserte dagen. Den yngre Edda legger til at han var den tredje ektefellen til Natt, den personifiserte natten. Delling har en viss betydning som en del av opphavsmyten i norrøn mytologi: Delling er far til Dag slik Mundelfare er far til Sol og Måne, og har således en viss betydning for balansen i det norrøne kosmos, men det finnes ingen bevart myte knyttet til Delling.

Delling nevnes også i den legendariske saga Hervors saga. Det er mulig at Delling opptrer både i et engelske etternavn og i et stedsnavn. Det er uklart om den Delling som er nevnt over er den samme som nevnes i Håvamål. Det er også en Delling som nevnes som dørvokter hos Menglad i diktet Fjolsvinnsmål.[3]

I kildene[rediger | rediger kilde]

Den eldre Edda[rediger | rediger kilde]

Delling nevnes i diktene Vavtrudnesmål og Håvamål i Den eldre Edda. I vers 24 i Vavtrudnesmål spør Odin (forkledd som Gagnråd) jotnen Vavtrudne fra hvor dagen kommer fra, og natten og dens tidevann:

kvar dagen kom frå,
som dreg over heimen,
og natti med near mørke.[4]

Vavtrudne svarer:

«Delling han heiter
som til Dag er far,
og Natti er dotter til Nór,
gjæve gudar
gav ny og near
til årsmåls méd og merke.»[5]

Muligens er det den samme Delling som også er referert til Håvamål, den norrøne visdomsdiktningen. Dvergen Tjodrøyre har sagt en navnløs forbannelse «foran Dellings dør»:

Det femtande kan eg,
som han kvad Tjoddrøyre,
dvergen føre Dellings dør.
Han åsom gol avle,
alvom dugleik,
Ropta-ty hugs i haus.[6]

I kvadet Fjolsvinnsmål spør Svipdag om gudene som gjorde den store hallen, og Fjolsvinn svarer med en liste med navn, blant annet Delling:

«Une og Ire,
Bare og Ore
Var og Vegdrasil,
Dore og Ure,
Delling var òg
der ved døri vakt.»[7]

I et vers av det omdiskuterte diktet Odins ravnegalder (norrønt Hrafnagaldr Óðins) som derfor ikke blir inkludert i alle moderne utgivelser av Den eldre Edda, er Dag, en hest og en vogn beskrevet, og Dag referer til seg selv som «sønn av Delling».[8]

Den yngre Edda[rediger | rediger kilde]

I Gylvaginning i Den yngre Edda uttaler Den Høye (Odin i forkledning) at Delling er en gud av åsætt og var den tredje ektefelle til Natt. Paret har sønnen Dag som har trekkene til sin «fars folk» som blir beskrevet som «lys og fagre». Odin plasserer både Dellings sønn Dag og hans hustru Natt i himmelen slik at de kan ri over den med sine hester og vogner hele døgnet.[9]

Hervors saga[rediger | rediger kilde]

I den legendariske saga Hervors saga benyttes også begrepet «Dellings dør» (norrønt Dellings durum) to ganger, blant annet av Odin i en gåte.[10]

Teorier[rediger | rediger kilde]

Jacob Grimm hevdet på 1800-tallet at Dellingr er en likestilt utgave av Deglingr som inkluderer navnet på sønnen Dagr. Grimm la til at om endelsen –ling sannsynligvis referer til avstamning, og at grunnet dette kan Dellingr ha vært «stamfar Dagr før ham», eller at rekkefølgen var blitt omvendt, noe Grimm hevdet ofte skjedde i gamle slektslister.[11] Benjamin Thorpe sier at Delling kan ha vært daggry personifisert tilsvarende hans sønn Dag var dagen personifisert.[12]

Det faste uttrykket «Dellings dør» går igjen i flere kilder og Christopher Tolkien (sønn av J.R.R. Tolkien) har i den anledning uttalt at:

«Hva denne frasen har betydd [...] er umulig å si. I Håvamål [vers] 160 er det sagt at dvergen Tjoddrøyre sang foran Dellings dør, som (i henhold til det faktum at Delling er far til Dag i Vavtrudnesmål [vers] 25) kan ha betydd at han ga en advarsel til sitt folk om at solen dukket opp, og at de måtte dra tilbake til sine mørke hus; frasen ville da bokstavelig bety ‘ved soloppgang’.»[13]

John Lindow har uttalt at det er en del forvirring om referansen til Delling i Håvamål, og at «Dellings dør» kan enten ha vært en metafor for soloppgang eller referansen kan referere til dvergen av det samme navnet.[14]

Det engelske familienavnet Dallinger har blitt foreslått at det er avledet av Dellingr.[15] Det engelske stedsnavnet Dalbury (sør for Derbyshire) er avledet fra Dellingeberie som igjen er avledet fra Dellingr.[16]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bellows (1936:75).
  2. ^ Orchard (1997:32).
  3. ^ Lind, Idar: Norrøn mytologi frå A til Å, side 42
  4. ^ Edda (Den eldre Edda og Den yngre Edda), vers 24, side 53
  5. ^ Edda (Den eldre Edda og Den yngre Edda), vers 25, side 53
  6. ^ Edda (Den eldre Edda og Den yngre Edda), vers 160, side 49
  7. ^ Edda (Den eldre Edda og Den yngre Edda), vers 34, side 259
  8. ^ Thorpe (1866:31–32).
  9. ^ Edda (Den eldre Edda og Den yngre Edda), side 282
  10. ^ Tolkien (1960:35).
  11. ^ Stallybrass (1883:735).
  12. ^ Thorpe (1851:143).
  13. ^ Tolkien (1960:34).
  14. ^ Lindow (2001:93).
  15. ^ Barber (1968:26).
  16. ^ Kerry (1897:63).

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Barber, Henry (1968): British Family Names: Their Origin And Meaning. Genealogical Publishing Company. ISBN 9780806300214.
  • Bellows, Henry Adams (Overs.) (1936): The Poetic Edda. Princeton University Press.
  • Edda (Den eldre Edda og Den yngre Edda) i Ivar Mortensson-Egnunds oversettelse, Det Norske Samlaget 2002. ISBN 82-521-5961-3
  • Kerry, Charles (red.) (1897): Journal of the Derbyshire Archaeological and Natural History Society. Derbyshire Archaeological Society.
  • Lind, Idar: Norrøn mytologi frå A til Å. Oslo: Samlaget 2007, 2. utg. ISBN 978-82-521-7141-9
  • Lindow, John (2001): Norse Mythology: A Guide to the Gods, Heroes, Rituals, and Beliefs. Oxford University Press. ISBN 0-19-515382-0
  • Orchard, Andy (1997): Dictionary of Norse Myth and Legend. Orion Publishing Group. ISBN 0 304 34520 2
  • Stallybrass, James Steven. (1883) (Overs.) Jacob Grimm: Teutonic Mythology, bind II. W. Swan Sonnenschein & Allen.
  • Thorpe, Benjamin (Overs.) (1851): Northern Mythology: Comprising the Principal Popular Traditions and Superstitions of Scandinavia, North Germany, and the Netherlands. E. Lumley.
  • Tolkien, Christopher (Overs.) (1960): The Saga of King Heidrik the Wise: Translated from the Icelandic with Introduction, Notes and Appendices by Christopher Tolkien. Thomas Nelson and Sons LTD.