Jotun

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Mårten Eskil Winges «Tors strid med jättarna» fra 1872 viser tordenguden Tors kamp mot jotner.
Jotnen Surt (Surtr) som vokter Muspellsheimen med ildsverd framstilt i en britisk bokillustrasjon 1909.

En jotun eller jotne (flertall jotner), også kalt turse, rimturse, jutul, jøtul og gyger (kvinnelig jotne), er en kjempemessig skapning i norrøn mytologi som holder til i Jotunheim, der borgen eller stedet Utgard ligger. Jotnene er i noen sammenhenger æsenes fiender, i andre sammenhenger æsenes seksualpartnere. Mange jotner er i besittelse av stor visdom, det gjelder for eksempel Vavtrudne, som kappes med selve hovedguden Odin i kløkt. Kampen mellom jotnene og Tor, jotnenes farligste motstander blant æsene, er et hovedmotiv i de norrøne myter.

Overnaturlige vesener som jotner, riser, tusser og gyger, og siden også troll, har lange tradisjoner i seinere tiders nordiske folketro. Der beskrives de gjerne som kjempestore, onde og gjerne dumme skapninger som lever i fjell og er fiendtlig innstilt mot menneskene.

Betegnelser i norrøn tid og i seinere folkeminne[rediger | rediger kilde]

«Thorkild hos Udgaardsloke». Saxo Grammaticus beskriver i Gesta Danorum kong Gorms og Thorkel Adelfars sjøferd til jotnenes land hvor de også kommer til Utgards-Loke.
«Tor hos Trym», fargelitografi av Louis Moe 1898 til skoleplansje.

norrønt ble jotnene omtalt som jǫtunn (flertall jǫtnar), risi eller bergrisi (rise, flertall risar eller bergriser) og þurs eller rimþurs (tusse, flertall þursar, turser, rimturser eller tusser). Kvinnelige jotner ble også kalt gýgr eller gyger (entall og flertall), mens betegnelsen jotunkvinne er mer akademisk. I Sverige og Danmark finner vi termen jätte og jætte i vanlig bruk.

I norske folkeminner lever forestillingene om jotner videre under dialektiske betegnelsene som jutul eller jøtul, ord som er direkte avledet fra jǫtunn.

Tolkiens ord ent er i slekt med det norske jotun.

Betegnelsen jotun har ellers gitt navn til blant annet Jotunheimen, et høyfjellparti i Sør-Norge som fikk navn av Åsmund Olavson Vinje i 1862 etter tidligere også å ha blitt omtalt som Jotunfjeldene.

Helt inn på 1800-tallet overlevde en tro på at Nordens første beboere var de gigantene som sagaene kaller jotner, en tro tilsynelatende støttet av funn av enorme knokler som i virkeligheten stammet fra mammuter og andre dyr. Så sent som i 1740 ble det påstått at det ikke var mulig å benekte gigantenes eksistens. Disse påstandene forsvant først utpå 1800-tallet. Forestillingen finnes i Bibelen og antikken, både hos Horats og Plinius den eldre. Tormod Torfæus skilte mellom troll, som han ikke trodde på, men beskrev som «helt og holdent opdiktet, eller onde ånders blendverk», og det han kaller «ekte» giganter. Disse tåler dagslys uten å sprekke. Under et besøk hos ham på Karmøy fortalte visestattholderen Frederik von Gabel[1] ham om sine opphold som diplomat i Frankrike, Russland og Tyskland, og overbeviste ham om gigantenes eksistens. Torfæus' frende Arngrim den lærde fortalte at han i sitt verk Crymogæa (= Island) koblet gigantene i de klassiske kildene med norrøne historier om jotner og troll.[2]

Erik Pontoppidan trodde også på disse kjempene, og Gerhard Schøning satte opp ligninger for å regne ut akkurat når de første kom til Norden. Hele 67 sider i første bind av Norges Riiges Historie bruker han til en redegjørelse om dette angivelige urfolket.[3]

Navngitte jotner[rediger | rediger kilde]

Det er mange navngitte jotner og kjemper, såvel som kvinnelige gygrer, i den norrøne mytologien. Noen av disse er:

  • Fornjot (Fornjótr), urjotne som har gitt opphav til de vestnordiske kongeslektene
  • Geirrød
  • Gyme
  • Hymir
  • Loke (Loki), opprinnelig jotne som blandet blod med Odin og ble en slags halvgud
  • Menglød (Menglöð)
  • Mime (Mímir), den klokeste av alle jotner, vokter kunnskapens brønn under Yggdrasiltreet
  • Mokkurkalve, en kunstig jotne av leire
  • Natt, gyger, datter av Norve
  • Rungne (Hrungne), den sterkeste av jotnene
  • Surt (Surtr), ildjotne som vokter Muspelheim
  • Suttung (Suttungr), jotne som eide inspirasjonens mjød
  • Tjatse (Þjazi), Skades far
  • Torre (Þorri Snæsson), jotne og konge over Kvenland (Finland).
  • Trym (Þrym), Jotnenes konge, «tussekongen» i Jotunheim.
  • Utgards-Loke (Útgarða-Loki) eller Skryme (Skrymir)
  • Vavtrudne (Vafþrúðnir), den viseste jotnen i norrøn mytologi
  • Yme (Ymir), urjotnen som er opphavet til alle rimtussene
  • Æge (Ægir), jotne som rår over havet

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ von Gabel
  2. ^ Bergsveinn Birgisson: Mannen fra middelalderen (s. 247-48), forlaget Vigmostad Bjørke, Bergen 2020, ISBN 978-82-419-1827-8
  3. ^ Bergsveinn Birgisson: Mannen fra middelalderen (s. 331)

Se også[rediger | rediger kilde]

  • Gyger, jotunkvinne
  • Jutul, stor, trolliknende skapning i norrøn mytologi med navn avledet av «jotun»
  • Troll, stygge og dumme vesener i nordisk folketro
  • Jotunheim, jotnenes og de andre onde maktenes verden, som lå utenfor Åsgard og Midgard

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]