Fimbulvinter

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Fimbulvinteren (av norrønt «Den mektige vinteren») er i norrøn mytologi den harde vinteren som kommer forut for ragnarok, etter tre år med mannemord, og som gjør ende på alt levende på jorden. Bare menneskeparet Liv og Livtrase overlever fimbulvinteren, skjult i Hoddmimes skog.

Sitat

Ganglere: «Kva er å fortelja om ragnaròk?»
Høg: «Store ting er å melde om det, og mange òg.
Det fyrste er at det kjem ein vinter som er kalla Fimbulvinter.
Då driv det snø or alle ætter, det er sterk kulde og kvasse
vindar, ingen ting har gagn av sola. Det er tre slike vintrar -

utan sommar imellom.»
Sitat
Den yngre Edda

Det har vært spekulert i at forestillingen om en fimbulvinter er oppstått fra en overlevering om tidligere klimaendringer. Overgangen fra den nordiske bronsealderen til jernalderen omkring 650 f.Kr., falt sammen med en endring av klimaet fra relativt varmt til kjøligere enn nåtiden.

I årene 535-536 skjedde det et bemerkelsesverdig temperaturfall, antagelig på grunn av et stort vulkanutbrudd. Snorres beskrivelse passer med hvordan dette kan ha vært opplevd.

Teorier om Fimbulvinteren[rediger | rediger kilde]

650 f.Kr[rediger | rediger kilde]

Det har vært spekulert i om forestillingen om en fimbulvinter er oppstått fra en overlevering om tidligere klimaendringer. Overgangen fra den nordiske bronsealderen til jernalderen omkring 650 f.Kr falt sammen med en endring av klimaet fra relativt varmt til kjøligere enn nåtiden.[1] Blant andre har den svenske historikeren Folke Ström fremført denne teorien,[2] basert på det tidlige 1900-tallets oppfatning av førromersk jernalder som en periode med få arkeologiske funn. Synet på førromersk jernalder endret seg imidlertid på 1950-tallet, siden pollenanalysene fra den gang ikke fremviste noen tilbakegang for planter knyttet til landbruk og husdyrhold. Tvert om viste førromersk jernalder seg som en periode da landskapet i tiltagende grad ble utbygd. Klimaendringen den gang må ha kommet så gradvis at folk rakk å tilpasse seg, og Ströms teori ble forlatt.[3]

535-537 e.Kr[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Klimasjokket i 535-536

I årene 535-536 skjedde det et bemerkelsesverdig temperaturfall, og en annen svensk arkeolog, Bo Gräslund, har fremlagt sin teori om Fimbulvinteren, Ragnarök och klimatkrisen år 536-537 e.Kr, i årboken Saga och Sed for 2007. Han poengterer at den yngre Edda ikke er opptatt av tre snørike vintre på rad, men at det ikke kom noen sommer i løpet av treårs-perioden. Med støtte fra religionshistorikeren Anders Hultgård hevder Gräslund at opplysningene i Völuspá om Fenrisulven og hans avkom er knyttet til forestillingene om Fimbulvinteren. Der heter det at Fenrisulven som innledning til Ragnarok røver vekk månen, og at en av ungene hans griper solen. Gräslund mener at det dreier seg om en overlevering fra en tid da solen ble formørket flere somre på rad, med svært kaldt sommervær som resultat. Her hører vi at himmelen fikk rød farge («rundt om gude-gårder spruter han blod»), og at folketallet gikk kraftig ned (Liv og Livtrase). Gräslund lette etter en faktisk historisk bakgrunn for beskrivelsen, og fant den i den langvarige solformørkelsen beskrevet av antikke forfattere i årene 536 og 537 e.Kr.

Bysantineren Procopius skrev f.eks i sitt verk Vandalkrigen, at «det året (dvs 536) hendte det et særdeles merkelig under. Hele det året lyste solen nemlig som månen, uten stråleglans, som i en nesten evig eklipse, med matt lys og ikke som ellers. Straks fenomenet inntraff, var menneskene hele tiden utsatt for krig, sult og andre dødelige ting.» Flere samtidskilder beskriver en solformørkelse som varte i over et år. Kinesiske kilder skildrer også uvanlige værfenomener i denne perioden.[4] De senantikke forfatterne virker enige om at formørkelsen varte til utpå høsten 537. Selv om den norrøne tradisjonen om Fimbulvinteren handler om en periode på tre år, mener Gräslund at det kan skyldes at ettervirkningene av katastrofen var større og mer merkbare i Norden.

Det kraftige, midlertidige klimaskiftet kan spores ved årringdatering. Hendelsene i 536-537 ble en stund utpekt som forklaring på det påfallende store antallet nedleggelser av gullskatter nettopp i denne perioden. I første halvdel af 500-tallet ofret de nordiske jernalderfolkene helt ekstraordinært store mengder ornamenterte gullsmykker – de såkalte brakteatene – som var forbundet med stor prestisje og rikdom. I disputasen Brakteatstudier forklarer museumsinspektør, mag.art. Morten Axboe, offergavene som jernaldermenneskenes forsøk på å formilde gudene etter et katastrofalt uår i 536 e.Kr, da solstrålene knapt rakk ned til Jorden.[5]

Som årsak til formørkelsen har man foreslått et voldsomt vulkanutbrudd. Gräslund støtter seg til en analyse av prøver fra Antarktis, der et distinkt lag av sulfat dateres til 533-534 pluss/minus 2 år. Dette laget forklares av mange som resultat av et vulkanutbrudd. Men selv de kraftigste vulkanutbruddene i moderne tid, som Krakatau i 1883 og Pinatubo i 1991, førte ikke til noe verre enn enkelte helt tilfeldige og lokale formørkelser. Trolig kunne bare en kosmisk hendelse, som et kometnedslag, resultert i en så omfattende katastrofe som beskrives i den yngre Edda.[3]

Annet[rediger | rediger kilde]

Henvisninger[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://fornvannen.se/pdf/1950talet/1956_001.pdf
  2. ^ Ström, Folke: Nordisk Hedendom, Studentlitteratur, Lund 2005, ISBN 91-44-00551-2 (first published 1961)
  3. ^ a b Arkeologi i nord: Søkeresultat for fimbulvinter
  4. ^ Nationalmuseet – 536 e. kr. – året, hvor himlen var formørket
  5. ^ Webcast