Rungne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Tor dreper jotnen Rungne

Rungne (norrønt: Hrungne) er i norrøn mytologi den sterkeste av jotnene. Han omtales flere steder i den norrøne mytologiske litteraturen, blant annet i Snorre Sturlasons Skaldskaparmål (i Den yngre Edda), i kapitlet Tor og Rungne.[1]

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Rungne er den sterkeste av jotnene og rir på hesten Gullfakse. Hans hode, hjerte og skjold er av stein, og han bærer en brynestein som våpen. Rungne er kjent for sitt skryt, og han erter opp gudene, særlig Tor. Det arrangeres en holmgang (tvekamp) mellom Tor og Tjalve på den ene siden, og Rungne og monsteret Mokkurkalve på den andre. I kampen blir Tor truffet i pannen av en del av Rungnes bryne, mens jotnens skalle blir knust av Tors hammer (Mjølner). Tor fikk også hjelp av sin tre dager gamle sønn Magne som løftet vekk Rungnes fot fra Tor. Som takk fikk Magne hesten Gullfakse, noe Odin uttrykte misunnelse over.

Kilder[rediger | rediger kilde]

I tillegg til Skaldskaparmål nevnes Rungne i flere av diktene i Den eldre Edda. I diktet Hårbardsljod skryter Hårbard av seg selv med ordene «du fann ikkje ramare mann, sidan Rungne stupte.»[2] I Loketretta truer Tor Loke med ordene «Rugnes bane berja deg skal, så det støkk i bein og bonor.»[3]

I heltediktene i Edda henvises til Rungne i Grottesongen, vers 8, og et av diktene i Svipdagsmål («Groagalder») ramser opp de galdrene som Groa leste over Tor for å løsne brynesteinen som Rungne hadde kastet i hodet til Tor.

Skalden Tjodolv den kvinværske diktet om kampen mellom Tor og Rungne i sitt mytologiske kvad Haustlong.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Snorre, Den yngre Edda, Det norske samlaget, Norrøne bokverk 42 (1973), s 102
  2. ^ Hårbardsljod, til nynorsk av Ivar Mortensson-Egnund, vers 14-15
  3. ^ Loketretta, til nynorsk av Ivar Mortensson-Egnund, vers 61