Ra (gud)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Ra i hieroglyfer
Ideogram
C2

N5

C1
eller
N5
Z1

eller
med determinativ
N5
Z1
C2
eller
D21
a

eller
med determinativ
D21
a
N5
eller
D21
a
N5
Z1

eller
med determinativ
D21
a
N5
Z1
C2
sammen med Horus
D10

Ras øye
eller
Ras høyre øye
Transkripsjon
Sun god Ra2.svg
Ra

Ra (gammelegyptisk: Rꜥ, Rˤ, koptisk: ⲣⲏ, Rē) er i henhold til oldtidens egyptiske religion og mytologi en solgud. Ved det femte dynasti, i tiden rundt 2400-2300 f.Kr. hadde han blitt en en betydelig gud i oldtidens Egypt etter først å ha blitt identifisert med middagssolen. Allerede fra midten av fjerde dynasti mente alle herskere av Egypt at de hadde et særskilt slektskap med guden, noe som gjenspeiles i den kongelige tittelen «sønn av Ra».[1]

Statuett av Ra-Harakhte, 200-tallet f.Kr. (Brooklyn Museum).

I senere dynastisk tid ble han sammensmeltet med Horus som Ra-Harakhte («Ra (som er) Horus av de to horisonter»). Som den viktigste guden i den egyptiske gudeverden var han tilstede på mange nivåer i kult og myte. Forestillingen om solens sykliske gang som gudens reise i solbåten i tolv timer hver dag, og hver natt likestilt med den evige gjentagelsen av skapelsen og alle skapende krefter.[1] Det var antatt at han hersket i alle deler av den skapte verden: himmelen, jorden og underverden.[2] Han ble assosiert med falken eller hauken. Alle former for liv er antatt skapt av Ra, som kalte hver av dem inn i eksistensen ved å uttale deres hemmelige navn. Alternativt ble mennesket skapt fra Ras tårer og svette, således henviste egypterne til seg selv som «Ras kyr». I myten om Den himmelske ku er det fortalt om hvordan menneskeheten sammensverget seg mot Ra og hvordan han sendte sitt øye som gudinnen Sekhmet for å straffe dem. Da hun ble blodtørstig ble hun pasifisert ved å drikke øl blandet med rød farge.[3] Da guden Amun vokste i betydning under Det nye rike, ble Ra fusjonert med ham som Amun-Ra. I løpet av Amarna-perioden undertrykket farao Akhnaton kulten til Ra til fordel for en annen solguddom, Aton, den gudommelige solskiven, men etter faraos død en gang rundt 1336-1334 f.Kr. ble kulten til Ra gjenopprettet.

Helt siden Det gamle rike lå Ras sentrale helligdom i solbyen Heliopolis. Kulten til okseguden Mnevis ble forstått som legemliggjøringen av Ra og hadde sitt senter i Heliopolis, og der var det en formell gravsted for den ofrete oksene nord for byen. Herskerne i det femte dynasti lot reise særskilte bygninger, soltempler, i Abusir for Ra-kulten. De mektigste symbolene var obeliskene med de forgylte spissene som ble forstått som gudens sete. Det mest bereømte tempelet for Ra-Harakhte ble reist i Abu Simbel under Ramses II i det nittende dynasti.[1]

Mytologiske rolle[rediger | rediger kilde]

Ra og solen[rediger | rediger kilde]

For oldtidens egyptere representerte solen lys, varme og vekst. Det gjorde solguden meget viktig, da solen ble forstått som herskeren av alt han hadde skapt. Solskiven var enten sett som Ras legeme eller øye. Ra var far til Shu og Tefnut, som han hadde skapt. Shu var guden for vinden og Tefnut var gudinnen for regnet. Sekhmet var Ras øye og ble skapt av ilden i Ras øye. Hun var forstått som en voldsom løvegudinne.

Ra i underverden[rediger | rediger kilde]

Dybderelieff av Ra i det større tempel i Abu Simbel.

Det ble antatt Ra reiste til Atet i to solskip kalt Mandjet («Båten av millioner av år»), det vil si morgenbåten, eller kveldsbåten, Mesektet.[4][2] Når Ra reiser med sin solbåt har han følge med ulike guddommer, inkludert Sia (sansning) og Hu (ordre), foruten også Heka (magisk kraft). Tidvis fikk han hjelp fra gudene i Enneaden på reisen, blant annet Set som beseiret slangeguden Apep, og Mehen som beseiret uhyrene i underverden. Da Ra var i de dødes verden viste han seg i alle sine former.[2]

Apep, guden for kaos, var en enorm slange som forsøkte å hindre solbåtens reise hver natt ved å sluke den eller stoppe den i sitt spor med sitt hypnotiske blikk. I løpet av kvelden mente egypterne at Ra var Atum, eller i formen av en vær (saubukk). Nattskipet ville frakte ham gjennom underverden og tilbake mot øst i forberedelse av hans gjenfødsel. Disse mytene om Ra representerte solen som steg opp og ble forstått som solens gjenfødsel av himmelgudinnen Nut; således bidro til konseptet om gjenfødsel og fornyelse av Ra og styrkningen av hans rolle som skaperguden.[5]

Ra som skaperguden[rediger | rediger kilde]

Ra ble dyrket som skaperguden, særskilt i hans kultsenter i Heliopolis.[1] En skapelsefortelling forteller at Ra gråt og fra hans tårer ble menneskene skapt.[2] Tilhengerne av Ra mente at han selv var skapt av seg selv, men tilhengerne av Ptah, mente at Ra var skapt av Ptah, verdensskaperen.[6] I et avsnitt av Dødeboken skar Ra seg opp, og fra hans blod ble det sannet to personifiseringer, Hu («autoriteten») og Sia («sinnet»).[7][8] Ra er også kreditert for å ha skåt årstidene, månedene, plantene og dyrene.

Ikonografi[rediger | rediger kilde]

Ra ble kunstnerisk framstilt i et mangfold av former. Den mest vanlige var som et menneske med hodet til en hauk eller falk, og med en solskive på toppen av hodet, og uraeusslangen som krøllet seg rundt solskiven.[9] Andre vanlige former var som en mann med hodet til en bille (i hans form som Khepri) eller som en mann med hodet til en vær. Ra ble også framstilt helt og holdent som en vær, bille, føniks, hegre, slange, okse, katt eller en løve, og i andre symboler.Wilkinson, Richard H. (2003): The Complete Gods and Goddesses of Ancient Egypt, Thames & Hudson, ISBN 0-500-05120-8</ref>[10]

Han ble som oftest framstilt med hodet til en vær mens han var i underverden. I denne formen er Ra beskrevet som «væren fra vest» eller «væren med ansvaret for sitt harem».[2] I en del tekster er Ra beskrevet som en aldrende kongen med hud av gull, bein av sølv og hår av lasurstein.[11][12]

I sin form som det guddommelige barn (for de første to dagene av dagen) er Ra framstilt i sin fulle menneskelignende form, vanligvis representerer solens innside. I en del scener er han representert sittende på den opphavelige lotusblomsten.[9]

Ra-kulten[rediger | rediger kilde]

Ra som en falk og med rikssymbolene i klørne.
Ra på sykliske reise i sin solbåt.

Ras hovedkult var stedet som på gammelegyptisk ble kalt for I͗wnw eller Iulu, «Søylenes sted», men senere kjent under sitt greske navn, Heliopolis, Ἡλιούπολις, bokstavelig «solbyen». I Det gamle testamente som On. Byen ble også i pyramidetekster fra Det gamle rike omtalt som «Huset/tempelet til Ra».[13] I dag ligger Heliopolis som en forstad til Kairo.

Ra ble identifisert med den lokale solguden Atum, og som Atum-Ra ble han forstått som det første vesen og som skaperen av Enneaden («de ni»), bestående av guddommene Shu og Tefnut, Geb og Nut, Osiris, Set, Isis og Nefthys.[14] Helligdagen «Motagelsen av Ra» ble feiret den 26. mai i den gregorianske kalenderen.[15]

Hans lokale kult begynte å vokse fra rundt det andre dynasti som etablerte Ra som en solgud. Ved det fjerde dynasti ble faraoene sett på som Ras manifestasjoner på jorden, referert til som «sønner av Ra». Hans dyrkelse økte stort i det femte dynasti da Ra ble en statsguddom og faraoer bygde pyramider, obelisker og soltempler til hans ære. Herskerne i femte dynasti fortalte deres tilhengere at de var sønner av Ra selv og hustruer av ypperstepresten i Heliopolis.[2] De første pyramidetekstene (gravinskripsjoner) begynte å dukke opp og hvor Ra fikk større og større betydning i reisen til farao med Ra gjennom underverden.[16]

I løpet av Mellomriket ble Ra i økende grad knyttet og kombinert med fremste guddommer, særlig Amun og Osiris. Ved Det nye rike var dyrkelsen av Ra blitt mer komplisert og storstilt. Veggene i gravene var dedikert til særdeles detaljerte tekster som framstilte Ras reise gjennom underverden. Det ble sagt om Ra at fraktet med seg bønner og velsignelser til levende med sjelene til de døde på solbåten. Tanken at Ra eldes med solen ble en mer populær forestilling i denne tiden. De mange formene for religiøse dyrkelse omfattet salmer, bønner og besvergelser for å hjelpe Ra og solbåten å overvinne den onde slangeguden Apep.

Med kristendommens framvekst i Romerriket ble dyrkelsen av Ra angrepet og gikk mot sin slutt.[17] Etter hvert som Ras popularitet døde ut i konkurransen med den nye statsbærende religionen som gjorde sitt for undertrykke og ødelegge andre religiøse forestillinger, ble studiet av Ra en rent akademisk interesse blant selv egyptiske prester.[18]

Forholdet til andre guder[rediger | rediger kilde]

Fragment av en stele av kalkstein a limestone stela of Djiho (Djedher), fra ptolemeiske tid, 27. dynasti (Petrie Museum of Egyptian Archaeology, London).
Ra og Amun, fra graven til Ramses IV.

Som med de flere større egyptiske guddommer ble Ras identitet ofte kombinert med andre guder og dannet en sameksistens mellom dem. En del av disse er som følgende:

Amun og Amun-Ra[rediger | rediger kilde]

Amun var et medlem av Ogdoaden («de åtte») og representerte skapelseenergiene sammen med Amaunet. Han var fra svært gammelt av en skytsgud for byen Theben. Det var antatt at skapte med pusten sin og ble således identifisert med vinden framfor solen. Da kultene til Amun og Ra ble økende populære i Øvre og Nedre Egypt førte det til at de to guddommene ble blandet sammen eller sammensmeltet som Amun-Ra, en sol- og skapergud. Det er vanskelig å skille nøyaktig når denne kombinasjonen skjedde, men referanser til Amun-Ra dukket opp i pyramidetekstene så tidlig som det femte dynasti. Den mest vanlige oppfatningen er at Amun-Ra ble oppfunnet som en ny statsguddom av herskerne i Theben i Det nye rike for å forene de som dyrket Amun med den eldre kulten til Ra rundt det attende dynasti.[19] Amun-Ra ble gitt den offisielle tittelen «gudenes konge» av hans tilhengere, og bilder viste den kombinerte guddommen som en mann med røde øyne og et løvehoder med solskiven på hodet.[19]

Atum og Atum-Ra[rediger | rediger kilde]

Atum-Ra (eller Ra-Atum) var en annen sammensatt guddom dannet fra to fullstendig adskilte guddommer, imidlertid deler Ra flere likheter med Atum enn med Amun. Atum var mer knyttet til solen og var også en skapergud fra Enneaden. Både Ra og Atum var ansett som far til gudene og av faraoene. I eldre myter var Atum skaperen av Tefnut og Shu, og han var født av urhavet Nun.

Ra-Harakhte[rediger | rediger kilde]

I senere egyptisk mytologi var Ra-Harakhte mer en tittel eller en manifestasjon enn en sammensatt guddom. Det oversettes som «Ra (som er) Horus av de to horisonter». Det hadde til hensikt å knyte Harakhte (som det soloppgang-aspektet til Horus) til Ra. Det er mulig at Ra-Harakhte ganske enkelt refererte til solens reise fra horisont til horisont som Ra, eller at det hadde som betydning vise Ra som en symbolsk guddom for håpet og gjenfødsel.

Khepri og Khnum[rediger | rediger kilde]

Khepri var en skarabébille som rullet opp solen om morgenen, og ble tidvis sett på som en manifestasjon av Ra. Tilsvarende var Khnum, guden med værhode, også sett på som manifestasjonen av Ra om kvelden. Ideen med ulike guder (eller ulike aspekter av Ra) som styrte over ulike tider av dagen var ganske vanlig, men varierte i tid og sted. Med Khepri og Khnum som tok forrett over soloppgang og solnedgang, var Ra selv ofte representasjonen av formiddagen da solen nådde sitt høydepunkt. Tidvis ble ulike aspekter av Horus benyttet isteden for de til Ra.

Raet-taui[rediger | rediger kilde]

Raet-taui var en kvinnelig aspekt av Ra, men hadde ikke større betydning uavhengig av ham. Hun var assosiert med lotusblomsten som solen var født fra. I en del myter ble hun forklart som enten Ras hustru eller hans datter.[20]

Rivaliserende guddommer[rediger | rediger kilde]

Imentet og Ra fra graven til Nefertari, 1200-tallet f.Kr.

Ptah[rediger | rediger kilde]

Ptah er som Ra en skapergud, men han er sjelden omtalt i pyramidetekstene under Det gamle rike. Det er forstått av noen forskere i å ha sin årsak til at de som hovedsakelig skrev disse ved Heliopolis var tilhengere av Ra.[6] Fra Mellomriket og framover var Ptah en av de fem fremste gudene i Egypt sammen med Ra, Isis, Osiris og Amun.[21]

Isis[rediger | rediger kilde]

Isis framstilt med stadige sammensvergelser mot Ra da hun ønsket at hennes sønn Horus hadde makten.[22] I en myte skapte Isis en slange for å forgifte Ra og ga ham motgift først da han avslørte sitt hemmelige navn til henne.[22] Ra fryktet Isis da hun med kunnskapen om hans hemmelige navn hadde makt til å velte ham og la Horus overta den himmelske tronen.[22]

Apep[rediger | rediger kilde]

Apep var en gud for kaos og Ras største fiende. Apep lå under horisonten og forsøkte å sluke Ra mens han reiste mot underverden. Mens han slukte Ra førte det til at solen forsvant og da han var helt slukt var det blitt natt. Apep klarte imidlertid aldri å svelge guden helt, men måtte til sist spytte ham ut, og solen begynte igjen å stige på himmelen og det ble dag.[23]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Schulz, Regine (2007): «Det gamle Egypts guder» i: Schulz, Regine & Seidel, Matthias, red.: Egypt : Faraoenes verden. Oslo: Spektrum, s. 523
  2. ^ a b c d e f Hart, George (1986): A Dictionary of Egyptian Gods and Goddesses. London: Routledge & Kegan Paul Inc., ISBN 0-415-05909-7, s. 179–182
  3. ^ «The Legend of the Destruction of Mankind»
  4. ^ Murray, M.A. (1920): The regions of night and thick darkness, Ancient Egyptian Legends
  5. ^ «Ra | The Sun God of Egypt», Ancient Egypt Online
  6. ^ a b Hart, George (1986): A Dictionary of Egyptian Gods and Goddesses. London, England: Routledge & Kegan Paul Inc., ISBN 0-415-05909-7, s. 172–178.
  7. ^ «Sia», Henadology
  8. ^ «Hu», Reshafim
  9. ^ a b Tripani, Luigi (2015): The God Ra: Iconography, Academia.edu
  10. ^ Chwalkowski, Farrin (2016): Symbols in Arts, Religion and Culture: The Soul of Nature, Cambridge Scholars Publishing, s. 322
  11. ^ Ramírez, Roberto (4. juli 2016): «Egyptian Lapis Lazuli»
  12. ^ «The Legend of The Destruction of Mankind», Sacred Texts
  13. ^ Bonnet, Hans (2000): «On» i: Lexikon der ägyptischen Religionsgeschichte. Nikol, Hamburg, ISBN 3-937872-08-6, s. 543–545.
  14. ^ «Ennead of Heliopolis (Iunu)», Ancient Egypt Online
  15. ^ «A Festival Calendar of The Ancient Egyptians»
  16. ^ «Pyramid Texts», Ancient Egypt Online
  17. ^ Quirke, S. (2001): The cult of Ra: Sun-worship in ancient Egypt, New York: Thames and Hudson, s. 144.
  18. ^ Müller, M. (2002): Ra i: Redford, D.B.: The ancient gods speak: A guide to Egyptian religion, New York: Oxford University Press, s. 328.
  19. ^ a b Hart, George (1986): A Dictionary of Egyptian Gods and Goddesses, London, England: Routledge & Kegan Paul Inc., ISBN 0-415-05909-7, s. 6
  20. ^ Wilkinson, Richard (2003): The Complete Gods and Goddesses of Ancient Egypt, London: Thames and Hudson, ISBN 978-0-500-05120-7, s. 164.
  21. ^ Seawright, Caroline (3. desember 2001): «Ptah, God of Craftsmen, Rebirth and Creation», The Keep
  22. ^ a b c Harris, Geraldine (1981): Gods & Pharaohs from Egyptian Mythology, London, England: Eurobook Limited, ISBN 0-87226-907-8, s. 24–25.
  23. ^ Seawright, Caroline (3. april 2004): «Apep, Demonic Water Snake of Chaos and Enemy of Ra», The Keep

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Kategori:Ra – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons