Hopp til innhold

Hel (underverdenen)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
«Odin rir til Hel» (1908) av W.G. Collingwood

Hel (norrønt: Hel) er i norrøn mytologi navnet på både dødsriket og den gudinnen som styrer det, Hel. Av den grunn kalles Hel også for Helheim.[1] Det ble oppfattet å være underjordisk og ligge langt unna og langt mot nord. Det norrøne dødsriket skiller seg fra det kristne helvete i den forstand at det ikke var et sted man blir straffet for sine misgjerninger man hadde gjort i livet. Isteden ble man antatt at man fortsatte sine liv, som død.

Norrøn mytologi hadde ingen faste lære, og den ble preget av ulike steder og tradisjoner, det samme var ritene og forestillingen om døden. Det var et mangfold av trosforestillinger, nedarvete skikker og nye innflytelser. På idéplanet, skriver Gro Steinsland,[2] var det et mangfold av kollektive dødsriker, og norrøne kilder nevner flere særskilte dødsriker: Valhall, Helgafell («Det hellige fjellet»), Frøyas rike, i havet hos Rån, i gravhaugen, og hos Hel.[2] De som dør i krig og kamp kommer til Valhall (norrønt: Valhǫll, «hallen til de falne») etter å ha ha blitt plukket opp av valkyrjene.[3] De som kommer til Helheim er derimot de syke og gamle.[4]

Etymologi

[rediger | rediger kilde]
En skjematisk framstilling av de ni verdene i norrøn mytologi plasserer helheimen nederst.

Hel er avledet av germanske *haljō, som går tilbake til indoeuropeiske *kolio, «skjul», av roten *kel-, *kol-, «skjule, tilhylle, skjule».[5][6] Det er bakgrunnen til det nåværende norske begrepet (i) hjel, «til døde». Hel er første stavelse i helvete, fra norrønt helvíti, en sammensetning av hel, «dødsriket, døden» + víti, «straff». Begrepet ble innført i Norden av kristne misjonærer etter gammelsaksisk helliwīti, angelsaksisk hellewīte og gammelhøytysk hellawīzi for å uttrykke den jødisk-kristne forestillingen om en underverden hvor de fordømte pines, preget av dødsangst.[7][8]

Hel er beslektet i alle grener av de germanske språkene, også angelsaksisk hell (og dermed moderne engelsk hell), gammelfrisisk helle, gammelsaksisk hellia, gammelhøytysk hella og gotisk 𐌷𐌰𐌻𐌾𐌰.[9][5][6] Begrepet er etymologisk beslektet med hall (norrønt hǫll)[10] og derfor også Valhall (valhǫll), i etterlivet «hallen for de falne», fra urgermansk *hallō, «tildekket sted, skjult, hall».[6][11]

Hels topografi

[rediger | rediger kilde]

Med innflytelsen fra kristendommen får Helheim en langt dystrere og mørkere forestilling: et dødens rike med sin eget landskap. Hels rike, salar Heliar, «Hels saler», det vil si Hels hus, er tenkt som et underjordisk rike, men enda lengre nede ligger Nivlhel, «det mørke Hel».[2] Man kunne dø fra Hel og gå til Nivlhel og ifølge Steinsland kan det bety om en andre død: når ætten ikke tar vare på den dødes ettermæle og ingen lenger kjenner til den døde. «Kan hende rommer Nivlhel de for lengst avdøde, de talløse, de ukjente fortidige slektsleddene.»[2] Videre «ned og nord» Nivlhel og Nivlheim blir dels omtalt som ulike steder, dels som det samme, men opprinnelig synes det som om Nivlheim (Niflheimr, «Tåkeheimen») var den nordligste, kalde delen av Ginnungagap fra før jorda ble skapt.[12]

Da Odins sønn Hermod dro til Helheim for å forhandle om Balders død fikk han låne Sleipner, Odins hest med åtte bein. Han red i ni dager gjennom mørke daler til han nådde Gjallarbrú, som går over elva Gjöll (eller Gjoll, norrønt Gjǫll, fra «gjalling»),[13][14] og som er belagt med gull og voktes av møyen Modgunn.[15] Hun krevde å vite hvem han var, «i går reid fem fylkingar med daude menn over brua, men ikkje mindre dunar det av deg aleine.» Hermod fikk vite at Balder hadde ridd den samme vegen, og «ned og nord» går Helvegen.[16] Videre gjennom grotten Gnipahelleren, der hunden Garm står i bånd, og inn gjennom Helgrinda.[4] Til sist var han i Helheim og kunne forhandle med stedets dystre herskerinne.

Den eldre Edda beskriver at Hel hersker over et enorme hus med mange tjenere, sammen med trellen Ganglate og trellkvinnen Ganglat, i hennes dødsrike. Snorre utbygget myten i morsk og uhyggelig retning, kanskje under kristen innflytelse, i Gylfaginning der han forteller om høye gjerder og grinder rundt Hels hus. Hun bor i Eljudne der dørstokken de døde stiger over heter Fallende Fare, tallerkenen Hunger, kniven Sult, senga Sykeleie og sengeforhenget Blikkende Ulykke.[17]

Balders død

[rediger | rediger kilde]
Hermod hos Hel, av H.A. Guerber (1909)

Hel er datter av Loke og Angerboda, og dermed søster av Midgardsormen og Fenrisulven, to uhyggelige skapninger i norrøn mytologi. Både Helheim og dets herskerinne Hel er tilstedeværende i norrøn mytologi, men det er dog ingen fortelling hvor gudinnen Hel spiller en større rolle,[4] bortsett fra i Balders drømmer (eller Vegtamskvadet) i Den eldre Edda, som er et av de korteste, men også det mest uhyggelige fortellinger. Denne myten faller i to deler. Første del er hvordan Balder ble drept ved svik av sin egen bror, forsaket av Loke. Andre del er forsoningen. Balder ble lagt på et likbål, hans kone Nannas hjerte brast og ble også lagt der. Deretter ga gudene gravgaver på bålet hvor Odin la den magiske ringen Draupne, og Tor viet det hele med hammeren Mjølner.

Balders drømmer forteller om at Balder hadde vonde drømmer. Det måtte man ta på alvor. Frigg fikk alle ting til å sverge at de ikke ville skade Balder. Odin ble så urolig at han i forkledning og under falsk navn, denne gangen som Vegtam, «den reisevante», dro Odin til Helheim for å finne ut hvem dødsrikets herskerinne har dekket bord for.[18] Men det var ikke Hel selv han ville snakke med og få kunnskap av, men under Hel i Nivlhel. Der manet han en død volve opp av graven og spurte henne ut. Hun var først motvillig: «Snøen dekket meg, regnet pisket meg og duggen vætet meg. Jeg var alt død lenge.»[18] Men deretter får Odin vite at det er hans egen sønn Balder som er ventet. Balder skulle dø ved hans bror Hod som banemann.[19]

Det som vil skje, skjer. Balder ble drept, og gudene sørget. Odins sønn Hermod ble sendt til Helheim for å forhandle med Hel, et motiv som minner om gresk mytologis Orfeus med lyren som dro til dødsriket for å prøve å forhandle med Hades om la hans elskede Eurydike slippe fri fra dødsriket. Orfeus klarte det nesten, men i siste liten ble Eurydike forhindret fra å komme ut i lyset til de levende.[20]

Det samme skjedde med Hermod. I Hel fant han Balder sittende ved høysetet i Hels sal. Hermod forhandlet med Hel om å få sluppet Balder ut av Helheim: Hel ga ham løftet om at han skulle komme tilbake til de levendes verden dersom alle ting i verden sørget og gråt over Balder og således viste at han var elsket. Gudene oppsøkte alle skapninger, dyr og mennesker for å vise sin sorg. Kun en jotunkvinne ved navn Tokk nektet å sørge: «Tørre tårer gråter Tokk for Balder. La Hel beholde det hun har». Kanskje var Tokk kun Loke i forkledning. Således var Hermods reise til Hel forgjeves. Balder måtte bli i Helheim så lenge verden består.[21]

Den engelske folkloristen Hilda Ellis Davidson, som har skrevet om Snorres særskilte beskrivelse av Hel i Den yngre Edda, uttaler at «det virker sannsynlig at Snorres beretning om underverdenen hovedsakelig er hans eget verk» og at ideen om at de døde som kommer inn i Hel som har dødd av sykdom og gamle alder kan ha vært et forsøk fra Snorres side på å forene tradisjonen med beskrivelsen av Valhall, med henvisning til at «den ene detaljerte beretningen om Hel» som Snorre gir er den om Balder som gikk inn i Hel uten å dø av alderdom eller sykdom. Snorre potensielt brukte «en rik kilde» som ukjent for oss i sin beskrivelse av Hel, selv om den kanskje ikke fortalte ham så mye om plasseringen utover at det var en sal og at hans beskrivelse av Hel til tider synes å være påvirket ved kristen lære om livet etter livet.[22]

Foruten at Hel har «overlevd» i vårt begrep om Helvete, finnes det igjen i uttrykket å slå i hjel'. Hel har åpenbart ikke bare hatt negative assosiasjoner. Tjodolv den kvinværske kaller henne for Glitnes Gnå. Glitnir er navnet til Forsetes hall, og Gnå er en av de 16 åsynjene som Høy nevner i Gylvaginning da han blir utspurt av Gangleri Odin. Om Gnå kan antyde den fagre siden ved Hel, kan Sinmara være en antydning om det mer grufulle aspektet.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «helheim», NAOB
  2. ^ a b c d Steinsland (2005), s. 347
  3. ^ Lind (2007), s. 213
  4. ^ a b c Lind (2007), s. 96
  5. ^ a b Orel, Vladimir (2003): A Handbook of Germanic Etymology. Brill. ISBN 9004128751; s. 156.
  6. ^ a b c Watkins, Calvert (2000): The American Heritage Dictionary of Indo-European Roots. Houghton Mifflin Company. ISBN 0-395-98610-9; s. 38
  7. ^ De Caprona, Yann (2013): Norsk etymologisk ordbok, Kagge forlag, ISBN 978-82-489-1054-1; s. 897
  8. ^ «helvete», NAOB
  9. ^ 𐌷𐌰𐌻𐌾𐌰, Wiktionary
  10. ^ «hall», NAOB
  11. ^ Ayto, John (1999): Dictionary of Word Origins, Bloomsbury Reference, ISBN 0-7475-4570-7; s. 279
  12. ^ Lind (2007), s. 148
  13. ^ Lind (2007), s. 74
  14. ^ «gjall», NAOB
  15. ^ Snorre Sturlason (1973): Den yngre Edda (Norrøne bokverk 42), Det Norske Samlaget; s 82
  16. ^ Holtsmark (1990), s.140.
  17. ^ Steinsland (2005), s. 348
  18. ^ a b Steinsland (2005), s. 210
  19. ^ Steinsland (2005), s. 49
  20. ^ Davidson, James (17. januar 2008): «Orpheus and Eurydice», The Guardian
  21. ^ Steinsland (2005), s. 213
  22. ^ Davidson (1968).

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Hel_(underverdenen)&oldid=24784851»