Hel (underverdenens herskerinne)
| Hel | |||
|---|---|---|---|
 Moderne tolkning av den norrøne mytologiens Hel, herskerinne over de døde. | |||
| Trossystem | Norrøn mytologi | ||
| Religionssenter | Skandinavia | ||
| Originalt navn | Hel | ||
| Foreldre | Loke og Angerboda | ||
| Søsken | Midgardsormen og Fenrisulven | ||
| Bosted | Nivlheim | ||
| Tekster | Den eldre Edda, Den yngre Edda | ||
Hel (norrønt: Hel)[1] er i den norrøne mytologien et kvinnelig vesen som det ble sagt styrte over et rike i underverden med samme navn, Hel. Hun er knapt nevnt i de eldre kildene, men Snorre Sturlason nevner i Den eldre Edda at hun er en datter av Loke og Angerboda og som barn ble hun kastet ut av Nivlheim av Odin. I Hel tar hun imot de døde som døde av sykdom eller alderdom.[2]
Foruten Den eldre Edda er attestert også i Den yngre Edda, samlet på 1200-tallet fra tidligere tradisjonelle kilder. I tillegg er hun nevnt i dikt nedtegnet i Heimskringla og Egils saga. En episode i det latinske verket Gesta Danorum, skrevet på 1100-tallet av danske Saxo Grammaticus, anses generelt å referere til Hel, og det er mulig at det er Hel som er avbildet på noen brakteater (myntlignende smykker) fra Folkevandringstiden.
Det er dog ingen fortelling hvor hun spiller en større rolle,[2] bortsett fra i Balders drømmer (eller Vegtamskvadet) i Den eldre Edda, som er et av de korteste, men også det mest uhyggelige, drar Odin til Helheim for å finne ut hvem dødsrikets herskerinne har dekket bord for. Her finner han ut at det er hans egen sønn Balder som er ventet.[3] Hel ville bare gi fra seg Balder om hele verden sørget, men det ble forhindret av Loke.[2]
Dødsriket
[rediger | rediger kilde]Hel beskrives som å ha blitt utnevnt av Odin til hersker over et rike med samme navn, som ligger i Nivlheim. I Gylvaginning i den første delen av Den yngre Edda beskrives hennes utseende som halvt blåsvart som et lik og halvt menneskefarget. og videre som å ha et dystert, nedslående utseende.[2] Den eldre Edda beskriver at Hel hersker over et enorme hus med mange tjenere, sammen med trellen Ganglate og trellekvinnen Ganglat, i hennes dødsrike. Snorre utbygget myten i morsk og uhyggelig retning, kanskje under kristen innflytelse, i Gylfaginning der han forteller om høye gjerder rundt Hels hus. Hun bor i Eljudne der dørstokken de døde stiger over heter Fallende Fare, tallerkenen Hunger, kniven Sult, senga Sykeleie og sengeforhenget Blekkende Ulykke.[4][2]
Alle som dør havner hos henne, dog finnes det veier for dem som dør som helter på slagmarken, eller som dør som møyer. De får komme til henholdsvis Odins Valhall og Frøyas Folkvang (da disse to delte de falne mellom seg), eller til Gjevjons helligdom (Lejre). Oftest tolkes det som at alle som dør av alderdom eller sykdom havner i Hels skyggeverden.
Hel som navnet på dødsriket eller underverdenen i norrøn mytologi er også kalt Helheimen. Det norrøne dødsriket skiller seg fra kristendommens helvete i den forstand at det ikke er snakk om et sted man blir straffet for sine misgjerninger. Helheimen oppfattes som underjordisk. Nivlheim er plassert lengst i nord, men hvorvidt Nivlheim og Hel er identisk eller overlappende er uklart. For å komme til Nivlheim, må en passere Gjallarbroen, som går over den halvt underjordiske elva Gjoll.
Hel har åpenbart ikke bare hatt negative assosiasjoner. Tjodolv den kvinværske kaller henne for Glitnes Gnå. Glitnir er navnet til Forsetis hall, og Gnå er en av de 16 åsynjene som Høy nevner i Gylvaginning da han blir utspurt av Gangleri Odin. Om Gnå kan antyde den fagre siden ved Hel, kan Sinmara være en antydning om det mer grufulle aspektet.
Etymologi
[rediger | rediger kilde]Det norrøne navnet Hel er identisk med navnet på stedet Hel som hun hersker over. Det stammer fra det urgermanske feminine substantivet *haljō-, «skjult sted», «underverdenen» (sammenlign med gotisk halja, angelsaksiske hel (moderne engelsk hell), gammelfrisisk helle, gammelsaksisk hellia, gammelhøytysk hella), i seg selv avledet av * helan-, «å dekke» i betydningen «skjule».[5][6] Den stammer til syvende og sist fra den urindoeuropeiske verbalroten *ḱel-, «å skjule, dekke, beskytte» (sammenlign med latinsk Đelō, gammelirsk ceilid, gresk kalúptō).[6]
Referanser
[rediger | rediger kilde]Se også
[rediger | rediger kilde]Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Lind, Idar (2007): Norrøn mytologi fra A til Å, Det norske samlaget, ISBN 978-82--521-7141-9.
- Steinsland, Gro (2005): Norrøn mytologi. Myter, riter, samfunn, Pax forlag, ISBN 82-530-2607-2.
- Kroonen, Guus (2013): Etymological Dictionary of Proto-Germanic. Brill. ISBN 9789004183407.
- Orel, Vladimir E. (2003): A Handbook of Germanic Etymology. Brill. ISBN 978-90-04-12875-0.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde](en) Hel (being) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Illustrasjoner av Hel fra manuskripter og tidlige trykte bøker, MyNDIR (My Norse Digital Image Repository)