Max Müller (orientalist)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Max Müller
Friedrich Max Müller by Bassano 1883.jpg
FødtFriedrich Max Müller
6. desember 1823[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Dessau[5]Rediger på Wikidata
Død28. oktober 1900[1][2][3][6]Rediger på Wikidata (76 år)
Oxford[7]Rediger på Wikidata
Ektefelle Georgina Adelaide GrenfellRediger på Wikidata
Barn Mary Emily MüllerRediger på Wikidata
Utdannet ved Universitetet i Leipzig (–1843), Alte Nikolaischule (Leipzig)Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse
7 oppføringer
Lingvist, bibliotekar, religionshistoriker, historiker, oversetter, universitetslærer, mytografRediger på Wikidata
Nasjonalitet Anhalt-Dessau, Det forente kongerike Storbritannia og IrlandRediger på Wikidata
Medlem av
7 oppføringer
Göttingens vitenskapsakademi, American Academy of Arts and Sciences, Det ungarske vitenskapsakademiet, Det prøyssiske vitenskapsakademiet, Accademia delle Scienze di Torino, Koninklijke Nederlandse Akademie van Wetenschappen, Leipziger Burschenschaft GermaniaRediger på Wikidata
Utmerkelser Prix Volney (1862), Prix Volney (1849), Pour le Mérite for vitenskap og kunst, Bayerischer Maximiliansorden für Wissenschaft und Kunst (1875)Rediger på Wikidata
Signatur
Max Müllers signatur

Friedrich Max Müller (født 6. desember 1823 i Dessau i Tyskland, død 28. oktober 1900 i Oxford i England) var en tysk filolog og orientalist, bedre kjent som Max Müller. Han var en av grunnleggerne av indiske studier og den som praktisk talt grunnla faget religionsvitenskap. Han skrev både vitenskapelige og populære verk om temaet, og hans 50 bind store verk Østens hellige bøker står som et varig monument over Victoriatidens lærdom.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Før 1847[rediger | rediger kilde]

Som student ved universitetet i Leipzig forlot han sin interesse for musikk og gikk over til filologi og sanskrit, det gamle Indias klassiske språk. Han fremstod allerede i 1844 med en tysk oversettelse av den indiske fabelsamlingen «Hitopadeśa». Han fortsatte sine studier i Berlin. Han lærte seg også arabisk og persisk. Han studerte under Franz Bopp, den første systematisk lærde innen indoeuropeiske språk.

I 1845 flyttet han til Paris for å studere under Eugène Burnouf), der han begynte å foreta kompilasjoner for en utgave av Rigveda.

England[rediger | rediger kilde]

For å fortsette disse flyttet han i 1847 til England, også for å studere tekster på sanskrit i samlingene til Det britiske ostindiske kompani. På dets bekostning fikk han så utgi Rigveda. Denne for språk- og religionshistorien like viktige urkunde utkom i seks bind 1849-1875: Rig-Veda-Sanhita together with the commentary of Sayanacharya. Det er Müllers hovedarbeide. Den til Rigveda hørende fonetisk-grammatiske håndboken, Pratisakhja, utgav han særskilt i tysk oversettelse i 1869.

Nesten alle sine arbeider har Müller derfor skrevet på engelsk, som han behersket med säikerhet og eleganse som var det hans morsmål. I 1849 fikk han av Institut de France Volneyprisen for avhandlingen Essay on the comparative philology of the Indo-european languages in its bearing on the early civilisation of mankind.

I 1848 bosatte han seg i Oxford, der han i 1850 ble lærer og i 1854 ordinarie professor i moderne språk samt 1869-1876 innehadde lærestolen i sammenlignende språkforskning. Nært knyttet til Bunsen skrev han i dennes Philosophy of universal history (I, s. 263-521) «On the classification of the Turanian languages». Samme år utgav han, i anledning av den da utbrytende Krimkrigen, en oversikt over The languages of the war.

Etter hvert fikk han den første stillingen i komparativ teologi ved All Souls College i Oxford fra 1868-1875. For den store allmenhet er han mest kjent for sine to serier Lectures on the science of language, opprinnelig holdt i Royal Institution i London, så utgitt i en mengde opplag og oversettelser. De vakte den dannedee allmenhetens interesse for den moderne språkvitenskap. Deres vitenskapelige verdi står imidlertid ikke på høyde med fremstilningens kunst. Filosofiske og lingvistiske problemer behandles i The science of thought (1888).

Müller skrev også en sanskritgrammatikk (i tysk oversettelse av Franz Kielhorn og Julius Oppert) samt en History of ancient Sanskrit literature (1859); videre India: what can it teach us? (1883). Spesielt interesserte han seg for indisk filosofi: Three lectures on the vedanta philosophy (1894) og The six systems of indian philosophy (1899).

Senere i livet viet Müller seg kun til religionsvitenskapen. Hans Introduction to the science of religion (1873; først forelesninger i Royal Institution) ble oversatt til flere språk. Til dette arbeide føyde seg Lectures on the origin and growth of religion (1878), Natural religion (1889), Physical religion (1891), Anthropological religion (1892), Theosophy or psychological religion (1893), Contributions to the science of mythology (1897).

Müller tolker de mytologiske gestalter slik de oppkom ved tydning etter ordene av opprinnelig metaforisk brukt appellativ. Av hans disipler (for eksempel Cox) har denne teori blitt drevet in absurdum og spiller i senere vitenskap ingen betydelig rolle.

Fra 1879 utgav Müller for universitetet i Oxford en omfattende samling av de østerlandske religionsurkunder i engelsk oversettelse The sacred books of the east (49 bind, 1879-1894; bind 50 register, 1910), og oversatte deri selv Upanishads (i bind 1 og 15), vediske hymner (bind 32 og 46) og noen palitekster, jamvel Buddhist texts from Japan (1881-1885). Han utgav for øvrig en serie av The German classics (1858-1864), Memoirs of Baron Stockmar (1872), Schillers Briefwechsel mit Herzog Friedrich-Christian von Schleswig-Holstein (1875) og Basedow von seinem Urenkel (1877) samt en følsom, av mystikk farget tegning: Deutsche Liebesamt oversatte til engelsk Immanuel Kants Kritik der reinen Vernunft (1881).

Mindre arbeider vedrørende språk, religion og litteratur er samlet i Chips from a German workshop (1867-1875), Selected essays on language, mythology and religion (1881), Last essays (1901), Collected works i 20 bind; selvbiografiske notater: Auld lang syne (l-2, 1898-1899) og My autobiography (1901). Etter hans død utgav enken The life and letters of the R. H. Fr. Max Müller (1902).

Müller, som også i sitt ytre bar den forfinede gentlemannens preg, var en av de mest kjente samtidige personlighetene på de jamførende språk- og religionsvitenskapenes område og talte blant annet ved den store orientalistkongressen i Stockholm og Kristiania i september 1889. Han har mer enn noen annen bidratt til å spre interessen for disse vitenskaper.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Noen av Müllers bøker er gitt ut i nye utgaver.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, 9. apr. 2014
  2. ^ a b Autorités BnF, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb121906275
  3. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, 9. okt. 2017, Friedrich Max Müller, muller-friedrich-max
  4. ^ Social Networks and Archival Context, 9. okt. 2017, Max Müller, w6f779vv
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, 10. des. 2014
  6. ^ KNAW Past Members, 9. okt. 2017, F.M. Müller, PE00001994
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, 30. des. 2014

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote: Max Müller (orientalist) – sitater