Uranos

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Uranos
Uranos
Uranos kastreres av Kronos
Trossystem Gresk mytologi
Religionssenter Antikkens Hellas
Originalt navn Γαῖα
Foreldre Gaia alene eller sammen med Aither
Søsken Gaias barn
Make Gaia
Barn Kronos, hekatoncheirene, kyklopene, titanene og andre
Aspekt Himmelen
Bosted Olympos
Tekster Hesiod: Theogonien
I andre mytologier Caelus (romersk mytologi)

Uranos (gresk: Οὐρανός; Ouranos, som betyr «himmel»; latin: Uranus) var i gresk mytologi guden som personifiserte himmelen. Den tilsvarende guden i romersk mytologi var Caelus. Uranos var sønn og ektefelle av Gaia (jorden). I henhold til Hesiods Theogonien ble Uranos unnfanget alene, men andre kilder siterer Aither som hans far.[1] Uranos og Gaia ble foreldre til første generasjon av titanene, foruten også kyklopene og de hundrearmede kjempene hekatoncheirerne. Uranos er således stamfar de fleste av de greske gudene, men ingen kjent kult er kjent for å ha bli opprettet for ham fram til klassisk tid,[2] og Uranos synes ikke å opptre blant de vanlige temaene innenfor gresk vasemaleri. De primære naturkreftene Jorden, Himmelen og Styx (som dannet forbindelsen mellom to verdener, denne og den andre), kan ha bli forent i en høytidelig påkalling i Homers epos.[3]

Etymolog[rediger | rediger kilde]

Den mest sannsynlige etymologi er fra den grunnleggende urgreske form *(F)orsanόj (worsanos), avledet fra substantivet *(F)orsό (worso, sanskrit: varsa «regn»). Den relative urindoeuropeiske roten er *ers «å fukte, å dryppe» (sanskrit: varsati «å regne»), som er forbundet med greske ourόw (latin: «urina», norsk: «urin», sammenlign med sanskrit: var «vann» avestisk var «regn», litauisk jures «hav»" gammelengelsk (angelsaksisk) wær «hav», norrønt ver «hav», eldre norrønt ur «fuktig regn»)[4] således er Ouranos «regnmakeren» eller «befrukteren» («gjødseleren»).

En annen mulig etymologi er «den ene som står høyt i rang» (sanskrit: vars-man: «høyde», litauisk: virus: «øvre, høyeste sete»). Identifikasjonen med vedaenes Váruṇa, guden for himmelen og vannene, er usikker.[5] Det er også mulig at navnet er avledet fra urindoeuropeiske roten *wel: «å dekke, omgi» (Váruṇa, Veles).[6] eller *wer: «å dekke, lukke».[7]

Stamtavle[rediger | rediger kilde]

De fleste grekere betraktet Uranos som opphavelig, og ga ham intet opphav, således mente at han var født fra Khaos, universitets primære form. Imidlertid hevdet Hesiod i Theogonien at han var avkommet til Gaia, jordgudinnen.[8] Poeten Alkman fra Sparta og skribenten Kallimakhos fra Kyrene har utdypet at Uranos' far var Aither, guden for guddommelig lys og den øvre luft. [1] Under påvirkning av de greske filosofer hevdet Cicero i De Natura Deorum («Angående gudenes vesen») at han var avkommet til de gamle gudene Aither og Hemera, guddommer for henholdsvis luft og dag. I henhold til de orfiske hymner var Uranos sønn av Nyx, den feminine personifikasjonen av natten.

Opphavsmyte[rediger | rediger kilde]

Gresk mytologi[rediger | rediger kilde]

Lemlestelse av Uranus ved Saturn: fresko av Giorgio Vasari og Cristofano Gherardi, ca. 1560 (Sala di Cosimo I, Palazzo Vecchio)

I den olympiske opphavsmyte, slik Hesiod framstiller den i Theogonien,[9] kom Uranos hver natt for å dekke jorden og ligge med Gaia, men han hatet de barna hun fødte ham. Hesiod navngir deres første seks sønner og seks døtre; titanene Okeanos, Tethys, Koios, Krios, Hyperion, Iapetos, Theia, Rhea, Themis, Foibe, Mnemosyne og Kronos. Dessuten de hundrearmede kjempene hekatoncheirerne og de enøyde klyklopene.

Uranos fengslet Gaias yngste barn i Tartaros, dypt i jorden hvor de førte til stor smerte for Gaia. Hun formet en stor sigd eller krumkniv av flint og ba sine sønner om å kastrere Uranos. Kun Kronos, den yngste og med ambisiøse av titanene, var villig: han overfalt sin far, kastrerte ham, og kastet testiklene i havet. For denne fryktelige handlingene kalte Uranos sine sønner for titanes theoi, eller «besværlige» eller «belastende guder».[10] Fra blodet som strømmet ut av Uranos og ned på jorden vokste det fram nye avkom, gigantene, rinnyerne, meliaierne (asketrenymfene) og, i henhold til noen kilder, telkinerne, de antatte opphavelige innbyggerne på Rhodos.

Fra testiklene som ble kastet i havet ble Afrodite født. Den lærde poeten Kallimakhos fra Alexandria[11] rapporterte at den blodflekkede sigden hadde blitt gravd ned i jorden ved ZankleSicilia, men den greske reisende Pausanias ble fortalt at sigden hadde vært kastet i havet fra en odde i nærheten av byen Bolina i Akhaia, hvor historikeren Timaios fra Tauromenion lokaliserte den ved Korkyra (dagens Korfu);[12] folket på Korkyra hevdet å være etterkommere fra det homerske stedet Skeria som ble besøkt av Odyssevs, og denne legenden ble videreutviklet til at den greske mytografen Akusilaos fra Argos hevdet at alle fra Skeria hadde oppstått fra blodet etter Uranos' kastrasjon.[13]

Etter at Uranos var veltet av sine sønner, fengslet Kronos hekatoncheirerne og klyklopene i Tartaros på nytt. Uranos og Gaia kom deretter med den spådommen at også Kronos var forutbestemt til å bli veltet av sin sønn, og han forsøkte da å unngå sin skjebne ved å fortære sin barn, inkludert Zevs, som han fikk med Rhea.

Disse gamle mytene fra et fjern opphav ble ikke uttrykt i de greske kultene.[14] Uranos' funksjon var som guden som ble overvunnet i eldre tid før den virkelige tidsalderen begynte. Etter at Uranos ble kastrert kom himmelen ikke lenger for å dekke over jorden om natten, men holdt seg på sitt sted og «den opprinnelige opphav kom til en slutt» (Kerényi).

Uranos ble knapt ansett som antropomorfisk, bortsett kjønnsorganene i kastrasjonsmyten. Han var for grekerne ganske enkelt himmelen som ble sett på som en stor kuppel eller tak av bronse, holdt på plass av titanen Atlas. I de formalistiske uttrykkene i de homeriske diktene er ouranos tidvis benyttet som et alternativ til Olympos som det kollektive hjemmet til gudene; en opplagt opptreden ville bli et øyeblikk i første sang i Iliaden da Tetis stiger opp fra havet for å bønnfalle Zevs i «Ouranos-og-Olympo»s.[15]

William Merritt Sale har bemerket at «... 'Olympos' er bortimot alltid benyttet [for hjemmet til de olympiske gudene], men ouranos referer ofte til den naturlige himmelen over oss uten noen antydning om at gudene kollektivt bor der.»[16] Sale konkluderer med at det tidligere setet til gudene var det faktiske fjellet Olympos fra hvor den episke tradisjonen ved tiden til Homer hadde overført dem til himmelen, ouranos. Ved 500-tallet f.Kr. da en «himmelsk Afrodite» (Urania) ble skjelnet fra den «vanlige Afrodite til folket», ouranos betegnet ganske enkelt himmelhvelvingen i seg selv.

Hurrittisk mytologi[rediger | rediger kilde]

Den gresk skapelsesmyten er lik skapelsesmyten til hurritterne. I hurrittisk religion er Anu himmelguden. Hans sønn Kumarbis beit av farens genitaler og spyttet ut tre guddommer, en av dem var Teshub som senere avsatte Kumarbis.[17] I sumerisk mytologi og senere assyrisk og babylonsk er Anu himmelguden og representerte lov og orden.

Det er mulig at Uranos var opprinnelig en indoeuropeisk guddom som ble identifisert med den vediske Váruṇa, den øverste opprettholder av orden som senere utviklet seg til bli en gud for hav og elver, slik som det er foreslått av religionsforskeren Georges Dumézil,[18] etter å ha fulgt ledetråder fra Émile Durkheims The Elementary Forms of Religious Life (1912).[19] En annen mulighet er at den iranske øverste guden Ahura Mazda er en utvikling av den indoiranske *vouruna-*mitra. Derfor har denne guddommen også kvalitetene til Mithra som var en gud for det fallende regnet.[20]

Uranos og Váruṇa[rediger | rediger kilde]

Uranos er forbundet med natthimmelen, og Váruṇa er guden for himmelen og stjernehimmelen som igjen er knyttet til spiralgalaksen Melkeveien. Hans datter Lakshmi hevdes å ha oppstått fra et hav av melk, en myte som er tilsvarende til myten om Afrodite som er født av havets skum. Både Lakshmi og Afrodite er assosiert med planeten Venus.

Georges Dumézil fremmet en forsiktig sak for identiteten til Uranos og vediske Váruṇa på tidligste indoeuropeiske kulturelle nivå.[21] Dumézils identifikasjon av de mytiske elementer er delt av to figurer, og støtter seg i stor grad på lingvistisk fortolkning, men posisjonerer ikke en felles opprinnelse, noe som ble gjenopptatt av Robert Graves og andre. Identifikasjonen av navnet Ouranos med hinduistiske Váruṇa, basert delvis på en posisjonert urindoeuropeisk rotord *-ŭer i betydningen av «binding» — oldtidens gudekonge Váruṇa binder den onde, og oldtidens gudekonge Uranos binder kyklopene — er i stor grad avvist av den mer sannsynlige etymologien fra urgresk *(F)orsanόj (worsanos), igjen avledet fra urindoeuropeiske rot *ers, «å fukte, å dryppe», en referanse til regn.

Den kulturelle konteksten av flint[rediger | rediger kilde]

Detaljen at sigden eller krumkniven var gjort av flint framfor bronse eller selv jern ble formidlet av gresk mytografer, men oversett av romerske. Steinhugget flintblader festet til håndtak av tre eller bein ble gjort i sen neolittisk tid, før bronsealderen. Slike sigder kan ha blitt bevart i senere rituelle sammenhenger hvor redskaper av jern eller metall var tabu. Detaljen som ble videreformidlet av grekerne i klassisk tid antyder i det minste en oldtidsopprinnelse av myten.

Planeten Uranus[rediger | rediger kilde]

Antikkens grekere og romere kjente til kun fem «vandrende stjerner» (gresk: πλανήται, planētai): Merkur, Venus, Mars, Jupiter, og Saturn. Som følge av oppdagelsen av en sjette planet på 1700-tallet ble navnet Uranus valgt som det logiske tillegget til rekken. Mars (Ares på gresk) var sønn av Jupiter (Zevs på gresk), som igjen var sønn av Saturn (Kronos på gresk), som igjen var sønn av Uranus. Hva som er uregelmessig med dette opplegget er at mens de andre planetene har romerske (latinske) navn, er Uranus et navn avledet fra gresk i kontrast til gudens romerske navn Caelus.

Avkom[rediger | rediger kilde]

Alle avkommet til Uranos er født av Gaia, unntatt Afrodite og rinnyerne som ble født ved at Kronos kastrerte ham og kastet hans avkappede genitalier i havet.

  1. Kyklopene, enøyde kjemper
    1. Brontes
    2. Steropes
    3. Arges
  2. Hekatoncheirerne, kjemper med hundre armer og femti hoder
    1. Briares
    2. Kottos
    3. Gyges
  3. Titaner, de eldste gudene
    1. Koios
    2. Krios
    3. Kronos
    4. Okeanos
    5. Hyperion
    6. Iapetos
    7. Mnemosyne
    8. Foibe
    9. Rhea
    10. Tethys
    11. Theia
    12. Temis
  4. Erinnyer
    1. Alekto
    2. Megare
    3. Tisifone
  5. Giganterne, kjemper
    1. Alkyoneus
    2. Athos
    3. Klytias
    4. Enkelados
    5. Ekhion
  6. Meliaierne, asketrenymfene
  7. Afrodite (i henhold til Hesiod)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Aether: Greek protogenos god of upper air & light ; mythology». Theoi.com.
  2. ^ «We did not regard them as being in any way worthy of worship,» Karl Kerényi, i omtale av de antikke grekerne, sagt om titanene (Kerenyi (1951): The Gods of the Greeks, s. 20); «with the single exception, perhaps, of Cronos; and with the exception, also, of Helios.»
  3. ^ Som i Iliaden xv.36f og Odysseen v.184f.
  4. ^ «urine», Online Etymology Dictionary
  5. ^ Usename=\data\ie\frisk+&first=4441 Frisk.Griechisches Etymologisches Woerterbuch Ouranos
  6. ^ The American heritage dictionary.( PIE roots *wel)
  7. ^ wer, Online Etymology Dictionary
  8. ^ Hesiod: Theogonien 126 ff.
  9. ^ Hesiod: Theogonien 133 ff.
  10. ^ Moderne etymologi antyder heller at den lingvistiske opprinnelsen til Τιτάνες, titaner, har førgresk opphav.
  11. ^ Kallimakhos: Aitia ("Om opphavet"), fra bok II, fragment 43, diskutert av Fox, Robin Lane (2008): Travelling Heroes In the Epic Age of Homer, s. 270ff; Fox merket seg at Zankle, senere kalt for Messina, ble opprettet på 700-tallet f.Kr.
  12. ^ Rapporert av en skoliaApollonios Rhodios' Argonautica, 4.984, notert i Fox (2008), s. 274, note 36.
  13. ^ Akusilaos, i Fragmente der griechischen Historiker (FrGH), bind 2, fragment 4, notert av Fox (2008), s. 274, note 37
  14. ^ Kerényi (1951), s. 20.
  15. ^ Homer: Iliaden 1.495; i engelsk oversettelse: «and early in the morning she rose up to greet Ouranos-and-Olympus and she found the son of Kronos ...» Dette kommer dog ikke fram i P. Østbyes oversettelse (Oslo 1980), s. 14: «Årle ved gry steg hun opp til den skyehøye topp av Olympen. Fant hun da Kronos' sønn...» Dette aspektet er derimot tatt med i Eirik Vandviks oversettelse (Oslo 1965), s. 27: «Opp skaut ho or havet årle i otta og nøytte seg av til Olympos og himlen. Der vart ho vár den vidsynte Zevs...»
  16. ^ Sale, William Merritt (1984): «Homeric Olympus and its formulae» i: American Journal of Philology 105 (1): 1–28 [p. 3]. JSTOR 294622.
  17. ^ Guterbock, Hans Gustav (1950): «Hittite Religion» i: Forgotten Religions including some Primitive Religions, red. Vergilius Firm. NY Philadelphia Library, s. 88f, 103f.
  18. ^ Dumézil, Georges (1934): Ouranós-Váruṇa: étude de mythologie comparée indo-européenne Paris: Maisonneuve
  19. ^ Durkheim-forbindelsen ble notert av Momigliano, Arnoldo (1984): «Georges Dumezil and the Trifunctional Approach to Roman Civilization» i: History and Theory; en forbindelse mellom Uranos og Váruṇa ble foreslått så tidlig som 1824 av Weber, Albrecht (1857): Modern investigations on ancient India: A lecture delivered in Berlin March 4, 1824.
  20. ^ I henhold til Georges Dumezil var Váruṇa guden for «vannmassene», mens fallende regn var isteden knyttet til Mithra.
  21. ^ Dumézil, Georges (1934): Ouranós-Váruna: Étude de mythologie comparée indo-européenne, Paris: Maisonneuve.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Kerenyi, Karl (1951): The Gods of the Greeks
  • Graves, Robert (1960): The Greek Myths, revi. utg.
  • Hesiod, Theogonien, i The Homeric Hymns and Homerica with an English Translation by Hugh G. Evelyn-White, Cambridge, MA.,Harvard University Press; London, William Heinemann Ltd. 1914.
  • Smith, William (1873): «U'ranus» i: Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology, London.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Uranos – bilder, video eller lyd