Eikeslekten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Eiketrær
Quercus virginiana i Alabama i sørlige USA
Quercus virginiana i Alabama i sørlige USA
Vitenskapelig(e)
navn
:
Quercus
L.
Norsk(e) navn: eik
Hører til: bøkefamilien,
Fagales,
blomsterplanter
Antall arter: over 440, 27 i Europa
Habitat: skog
Utbredelse: nordlige halvkule, krysser ekvator i Indonesia
Arter:

se egen seksjon

Eik har andre betydninger

Eikeslekten (Quercus) er en slekt i bøkefamilien. Den omfatter både løvfellende og eviggrønne trær og busker med en vid utbredelse på den nordlige halvkule. Barken på stammen har vertikale furer. Trærne er sambu med adskilte hann- og hunnblomster på samme plante. Blomstene er samlet i rakler. Frukten er en nøtt som delvis er omgitt av en skål, cupola.

Blader og nøtter (frukter) fra sommereik.
Bark på eiketre.

Eik i Norge[rediger | rediger kilde]

I Norge vokser bare artene sommereik og vintereik vilt. Sommereik har kort stamme, kort bladstilk, men lang nøttestilk. Vintereik er motsatt med lang stamme, lang bladstilk, men kort nøttestilk, og bladene kan henge delvis på om vinteren. Sommereik er den mest hardføre og vokser i lavlandet på Østlandet og langs kysten nord til Møre og Romsdal. Vintereik vokser i kyststrøk fra Drøbak og Vestfold til Nordfjord. Flere utenlandske eikearter har imidlertid blitt plantet i parker og hager i Norge, for eksempel de nordamerikanske artene rødeik, skarlageneik og sumpeik.

Viktig for naturmangfold[rediger | rediger kilde]

Hule og grove eiker har status som utvalgt naturtype etter naturmangfoldloven. [1] Slike trær er vurdert som spesielt viktige for naturmangfoldet. Det skal tas ekstra hensyn til slike forekomster, men dette gjelder ikke eiketrær som står i produktiv skog.

Store norske eiketrær[rediger | rediger kilde]

Bruk[rediger | rediger kilde]

Trevirke av eik er sterkt og hardt og brukes mye til bygningskonstruksjoner, gulv og møbler. Eikeveden er meget motstandsdyktig mot råte. Den vakre strukturen og fargen har gjort den til det mest populære treslaget i produksjonen av parkett og laminatgulv. Veden er gyllen med nyanser av gult og lyst brunt, noen ganger også med svak antydning av rødt. Tidligere var eiketrær svært ettertraktet til skipsbygging og eikebestanden i Norge ble derfor hardt beskattet fram til 1900-tallet. Dette gjaldt særlig eikeskogene langs kysten av Agder. Mye gikk til eksport. Det er blitt hevdet at Nederlands utvikling til den største sjøfartsnasjonen på 1600-tallet hadde vært umulig uten tilgang på norsk eik. Hollenderne løste dessuten problemet med Amsterdams ustabile grunnforhold ved å anlegge et gigantisk fundament med eikestokker. Dette eksisterer den dag i dag.

Eik har også andre bruksområder: I produksjon av vin og mange typer brennevin, som akevitt, konjakk og whisky, brukes eikefat som setter smak på drikken. Noen arter av eik har spiselige nøtter og brukes til grisefôr sør i Europa. Eik har gode fyringsegenskaper og utvikler høyere temperaturer enn for eksempel veden fra bjørk.

Av barken av korkeik kan en få kork. Denne arten vokser i middelhavsområdet.

Av godt sommertørket ved har løvtre best brennverdi. I Norden har svensk asal den beste brennverdien av alle lokale tresorter, etterfulgt av bøk, eik, ask, alm, lønn, rogn, og bjørk. Først deretter følger svartor, furu, selje, lind, osp og gran.[2]

Delgrupper[rediger | rediger kilde]

Sommereik (Quercus robur) i Flora von Deutschland, Österreich und der Schweiz, 1885
Vintereik (Quercus petraea) i Köhlers Medizinal Pflantzen, 1887
Korkeik (Quercus suber) i Köhlers Medizinal Pflantzen, 1887
Skarlageneik (Quercus coccinea) i Histoire des arbres forestiers de l'Amérique septentrionale, 1812
Vasseik (Quercus nigra) i Histoire des arbres forestiers de l'Amérique septentrionale, 1812

Denne listen inneholder bare noen av de mer kjente eikeartene. Utvalget bygger på Mitchell (1977) og Burns og Hokala (1990). Norske navn følger Inger Gjærevolls oversettelse av Mitchell, og systematikken følger Oaks of the World.[3][4][5]

Underslekten Cyclobalanopsis blir ofte skilt ut som en egen slekt, men molekylærgenetiske data antyder at Cyclobalanopsis hører til midt i seksjon Cerris i oversikten ovenfor. Det er derfor foreslått å skille noen arter fra den gamle Cerris ut i en ny gruppe, Ilex.[6][7]

Eik i kulturhistorien[rediger | rediger kilde]

Mektige eiketrær har hatt en sentral plass i menneskenes kultur og religion i flere tusen år. Guden Zevs ble dyrket som eikegud i Dodona i det gamle Hellas, der treet særlig ble forbundet med lyn og torden. Også Litauen hadde sin tordengud knyttet til eikelunder. Treet var ellers hellig både i Italia, blant keltere og germanere. Fremdeles signaliserer tunge eikemøbler makt og tradisjon, mens eikeløv brukes som symbol på styrke og utholdenhet, blant annet på medaljer og militære gradtegn. Eik er dessuten nasjonaltre i Tyskland, Storbritannia og USA.

Flere steder i verden er det spesielle eiketrær som har fått egne navn.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ https://www.fylkesmannen.no/nb/Aust--og-Vest-Agder/Miljo-og-klima/Naturmangfold/Kartlegging-av-hule-eiker/ Fylkesmannen i Aust- og Vest-Agder hjemmeside besøkt 28.nov.2016
  2. ^ Per Roger Lauritzen og Leif Ryvarden: Skog-Norge fra Buskerud til Vest-Agder, Gyldendal Norsk Forlag 2009. ISBN 978-82-05-37907-7.
  3. ^ A. Mitchell (1977). Trær i skog og hage. Oversatt av I. Gjærevoll. Tiden. s. 223–246. ISBN 82-10-01282-7. 
  4. ^ R.M. Burns og B.H. Honkala, red. (1990). Silvics of Forest Trees of the United States (2 utg.). Washington D.C.: U.S. Department of Agriculture, Forest Service. 
  5. ^ «Classifications». Oaks of the World. Besøkt 26. mai 2017. 
  6. ^ F. Hubert m.fl. (2014). «Multiple nuclear genes stabilize the phylogenetic backbone of the genus Quercus». Systematics and Biodiversity, 12 (4), s. 405–423. doi:10.1080/14772000.2014.941037. ISSN 1478-0933. 
  7. ^ M.C. Simeone m.fl. (2016). «Plastome data reveal multiple geographic origins of Quercus Group Ilex». PeerJ. doi:10.7717/peerj.1897. ISSN 2376-5992. PMID 27123376. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]