Bellerofon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Bellerofon
NAMA Epinetron Bellérophon.jpg
Ektefelle PhilonoeRediger på Wikidata
Far Glaucus, PoseidonRediger på Wikidata
Mor EurynomeRediger på Wikidata
Søsken AlcimenesRediger på Wikidata
Barn
6 oppføringer
Hydissus, Isander, Laodamia, Hippolochus, Deidameia, Glaucus of LyciaRediger på Wikidata

Bellerofon og Pegasus.
Bellerofon dreper Kimæren på oppdrag fra Iobates.

Bellerofon (gresk: Βελλεροφῶν) eller Bellerofontes (Βελλεροφόντης) var en av den greske mytologiens helter eller heroer. Han var sønn av Glaukos (som av noen er assosiert med havguden Poseidon[1]) og sønnesønn av Sisyfos, og han var født i Korint. Ifølge mytene skal han ha beseiret det ildsprutende monsteret Kimæren. Men Bellerofon ble overmodig og i et forsøk på å nå gudenes Olympos ble han av Zevs slått til jorden igjen.

Til Argos og Lykia[rediger | rediger kilde]

Han het opprinnelig Hipponous, men byttet navn til Bellerofon som betyr «Belleros' morder». Navnet antyder at han drepte en mann som het Belleros, og det var nok grunnen til at var i landflyktighet. Han dro i eksil til Argos, hos kong Proitos. Men dronningen, Antea (eller Stheneboea[2]), ble forelsket i ham og gjorde tilnærmelser. Bellerofon avviste henne, og Antea gikk til sin mann Proitos og beskyldte Bellerofon for voldtektsforsøk. Proitos sendte ham til Anteas far, kong Iobates i Lykia, Lilleasia medbringende et brev til Iobates hvor Proitos ba ham drepe Bellerofon.[3][4]

Men Iobates var redd for gudenes vrede hvis han drepte en gjest. Derfor sendte han Bellerofon ut på et oppdrag som han trodde var umulig å gjennomføre, nemlig å drepe det ildsprutende monsteret Kimæren.

Storverkene[rediger | rediger kilde]

Gudinnen Athene forsto at Bellerofon kom til å dø om han tok fatt på oppdraget alene, så hun sendte ham hjelp i form av den bevingede hesten Pegasus. En annen kilde sier at Bellerofon søkte hjelp hos den viseste mannen i Lykia, Polyidus, som fortalte ham om Pegasus. For å oppnå tjenester av den bevingede hesten, ba Polyidus Bellerofon om å sove i Athenes tempel. Mens han sov, drømte han at Athene la gyldne tøyler ved hans side, og de lå der fremdeles da han våknet. Polyidus fortalte Bellerofon hvor han ville finne Pegasus, og så snek han seg innpå Pegasus mens han drakk fra en brønn.

Bellerofon fikk montert tøylene på Pegasus, og fløy så av gårde dit han trodde Kimæren holdt til. Da han kom dit, så han at monsteret var illsint, og han greide ikke å skade det selv om han red på Pegasus. Han følte heten fra den brennende pusten til Kimæren, og fikk plutselig en idé. Han tok en stor klump med bly og satte den fast på spydet sitt. Så fløy han mot hodet til Kimæren, mens han stakk fram spydet så langt som han kunne. Rett før han måtte avbryte angrepet, greide han å stikke blyklumpen ned i halsen på Kimæren. Ildpusten smeltet blyet, blokkerte luftveiene og kvelte monsteret. Bellerofon returnerte seirende til kong Iobates.

Iobates sendte ham nå ut på et nytt oppdrag mot solymene, et krigerfolk i Lykia, som Bellerofon også beseiret. Etter et tredje oppdrag, mot amasonene forsto Iobates at Bellerofon var en helt. Iobates viste ham brevet fra Proitos og ba ham bli hos ham i Lykia. Ifølge Apollodorus ble Bellerofon gift med kong Iobates’ datter Phionoe, og han ble konge etter Iobates. Med Philonoe fikk han barna Isander (Peisander), Hippolokus og Laodamia.

Bellerofons fall[rediger | rediger kilde]

Etter sine storverk ble Bellerofon hovmodig og grepet av hybris. På et tidspunkt forsøkte han å fly opp til gudenes bolig på Olympen, men Zevs sendte en flue som stakk hesten Pegasus og som førte til at Bellerofon falt av hesten og mistet synet etter at han landet i en tornebusk.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Karl Kerenyi (1959). The Heroes of the Greeks. Thames and Hudson. s. 78. 
  2. ^ Hos Homer (Iliaden) kalles hun Argos, mens Apollodorus i sin The Library of Greek Mythology omtaler henne som Stheneboea.
  3. ^ Apollodorus (1997). The Library of Greek Mythology. Oxford University Press. s. 64. ISBN 978-0-19-953632-0. 
  4. ^ Homer (1963). Iliaden. Det norske Samlaget. s. 94.