Skade

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Skade jakter i fjellene. Mary H. Foster, 1901
Skigudinne, eller samisk kvinne på ski, bearbeidet fra Olaus Magnus, 1555.
Skade velger ektemann. Mary H. Foster, 1901

Skade (norrønt Skaði) er i norrøn mytologi datter av den drepte jotnen Tjatse (Þjazi el. Þjatsi). Hun benevnes som ei skigudinne, «ǫndurdís», sammensatt av dís 'gudinne', og ǫndurr, et gammelt ord for en type ski. Ordet ǫndurr var kanskje mest brukelig i nordlige områder. I ranværingsdialekten (områdene rundt Mo i Rana) er ordet fortsatt levende. Mo Skilag het for eksempel ‘Mo Oinerlag’ fram til 1945.

Bosted[rediger | rediger kilde]

Skade bor i sin far Tjatses hus i Trymheim:

Trymheim heter det,
der Tjatse budde,
den ovsterke jotun;
men no byggjer Skade,
skire gudebrur
på forne farstufter.[1]

Ulykkelig gift med Njord[rediger | rediger kilde]

I mytene kommer Skade væpnet og ulykkelig til æsenes bolig Åsgard for å kreve bot for drapet på sin far Tjatse, som ble drept da han forfulgte Loke og Idunn. Æsene tilbyr henne et forlik ved at hun skal få en av dem som ektemann. Hun må velge ved kun å se føttene. Hun tror at de reneste må tilhøre Balder, den vakreste av gudene, hun sier: «Ikke noe er stygt på Balder!», men der tok hun feil. Hun hadde valgt Njord.[2]

I tillegg krevde hun at æsene måtte få henne til å le, så Loke bandt et rep mellom sin egen pung og skjegget på en geit. Dermed ble han dratt fram og tilbake til han lot seg falle i Skades fang. Det får Skade til å le. Til sist forvandlet Odin hennes far Tjatses øyne til to stjerner på himmelen og fullbyrder således drapsboten. Ifølge Britt-Mari Näsström minner denne måten å finne en ektefelle på om «en eldgammel bryllupsrite fra det gamle India og Europa» (side 56 og 74) som det også finnes rester av i eventyret om Askepott hvor det opprinnelige kriteriet var føttene, med skoen som et senere tillegg. Ekteskapet endte ulykkelig da ekteparet tok til med den gamle årstidsvekslingen mellom å bo på fjellet og ved sjøen. Skade trivdes ikke ved sjøen, og Njord vantrives på fjellet. Paret skilte lag: «Gudenes brud elsket ikke vanenes ætling», sier kvadet. Skade forlot Njord og ble siden gift med Ull.[3]

Gudinne for jord og vinter[rediger | rediger kilde]

Skade lengter etter fjellene, av W.G. Collingwood.

Skade - navnet ble kanskje også benyttet om jotunkvinner (gygrer) generelt - er en jordgudinne og ikke en utpreget fruktbarhetsgudinne som vanene, og hennes betydning ble gradvis fortrengt av mannlige guder. Hennes rike er først og fremst den ville, ubebodde naturen, de snøbelagte fjellene der bare skiløpere trives.

I skaldediktet Håløygjatal av Øyvind Skaldespiller er Skade og Odin foreldre til Sæming som de opprinnelige håløygske ladejarlene hevdet å nedstamme fra. Kvadet er et ideologisk høvdingekompleks, hvor jotnekvinnene Skade og Gerd har framtredende roller. I skaldediktet Haustlong kalles Tjatse «Marns far». Marn er derfor et annet navn for Skade.

Hennes navn knyttes også til stedsnavnet Skandinavia ettersom den romerske forfatteren Plinius den eldre i sin Historia Naturalis kaller området *Skadin-awjo, i betydningen «Skades øyer». Näsström nevner at dette sannsynligvis henspiller på «de farlige skjærene utenfor nåværende Skanör, eller også bare henspiller på denne halvøya, som således har gitt navn til hele området».[4]

Skade avbildet i gresk stil, av Carl Christian Peters.

Egen kult[rediger | rediger kilde]

Det må ha vært en egen, kanskje også omfattende kult rundt Skade i gammelnorrøn dyrkelse. I diktet Loketretten truer hun med at: «...så skal kalde råd ramme deg støtt fra mine vé og vanger», altså kultsteder. Mange stedsnavn i Norden er oppkalt etter Skade, for eksempelvis Skåbu (Skades bu), Skadevid, Skadelunda, Skee, Skea, Skodje, Skadaland med flere; ligger muligens til grunn for Skidar (Skien) og Ski.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Sores Welat Demir: Norrøn mytologi fra Skirnesmål, Den eldre Edda, vers 11 (til nynorsk ved Ivar Mortensson-Egnund)
  2. ^ Snorre: Gylvaginning, Den yngre Edda, Norrøne bokverk 42, Det norske Samlaget, 1973, s. 43-45
  3. ^ Sores Welat Demir: Norrøn mytologi (s. 236)
  4. ^ Britt-Mari Näsström: Frøya, den store gudinnen i Norden, Oslo 1998, side 57

Se også[rediger | rediger kilde]