Poseidon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Poseidon
Poseidon
Poseidon, antikk statue, Arkeologiske museum i Athen
Trossystem Gresk mytologi
Religionssenter Antikkens Hellas
Originalt navn Ποσειδῶν
Foreldre Kronos og Rhea
Søsken Zevs, Hades m.m.
Make Amfitrite
Barn Musene
Aspekt Havet, jordskjelv, hester
Symboler Trefork
Tekster Hesiod: Theogonien
I andre mytologier Nethuns i etruskisk mytologi
Neptun i romersk

Poseidon (gresk: Ποσειδῶν) var i henhold til gresk mytologi en av de olympiske gudene. Han var i antikken referert til som «havets gud» og «jordrysteren»,[1] foruten også «temmer av hester». [2] Han ble vanligvis beskrevet og avbildet som en eldre mann med krøllet hår og skjegg. Sjømenn tilba ofte Poseidon om trygg seilas og man ofret ofte hester til havet for hans ære. Skipsgraver av stein og delfinen forbindes med Poseidon.

Linear B-tavler viser at Poseidon ble æret i Pylos og Theben i bronsealderens førolympiske Antikkens Hellas som en hovedgud, men ble integrert inn blant de olympiske gudene som sønn av Kronos og Rhea og bror til Zevs og Hades, og ble ektemake til Amfitrite. [2] Etter at Kronos var styrtet og krigen mot titanerne var vunnet, delte brødrene verden: Zevs tok himmelen, Hades underverden og Poseidon tok havet. Poseidon tilsvarer henholdsvis Neptun i romersk og Nethuns i etruskisk mytologi.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Den tidligste dokumenterte benevnelsen av navnet, skrevet i Linear B, er Po-se-da-o eller Po-se-da-wo-ne, noe som tilsvarer Poseidaōn og Poseidawonosmykensk gresk; på Homers gammelgresk (en arkaisk utgave av jonisk gresk iblandet andre dialekter) opptrer det som Ποσειδάων (Poseidaōn); på aiolisk gresk som Ποτειδάων (Poteidaōn); og på dorisk gresk er det gjengitt som Ποτειδάν (Poteidan), Ποτειδάων (Poteidaōn), og Ποτειδᾶς (Poteidas).[3] En vanlig epitet for Poseidon er Γαιήοχος, Gaiēochos, «jordrysteren», et tilnavn som også er identifisert Linear B-tavler, (E-ne-si-da-o-ne).[4][5]

Opprinnelsen til navnet «Poseidon» er uklart. En teori bryter det ned til et element som betyr «ektefelle» eller «herre» (gresk: πόσις, posis, fra urindoeuropeisk *pótis) og et annet element som betyr «jord» (δᾶ, da, dorisk gresk γῆ, ), noe som gir en mening tilsvarende herre eller make av Da, det vil si av jorden. Det synes å knytte ham til gudinnen Demeter, «Jordmoderen».[6] Walter Burkert mener derimot at «det andre elementet da- gjenstår håpløst tvetydig» og finner betydningen «Jordens make» som umulig å bevise.[2]

En annen teori tolket det andre elementet som beslektet med ordet *δᾶϝον, dâwon, «vann»; noe som vil skape *Posei-dawōn i betydningen «herre av havene»[7] Det finnes også muligheten at ordet har en før-gresk opprinnelse. [8] Platon har i sin dialog Kratylos gitt to alternative etymologier: enten holdt havet Poseidon tilbake da han gikk «fot-bundet» (ποσί-δεσμον), eller han «kjente mange ting» (πολλά εἰδότος eller πολλά εἰδῶν).[9]

Bronsealderen Hellas[rediger | rediger kilde]

Poseidon avbildet som rødfigur på en kratér.
Andrea Doria as Neptune, av Angelo Bronzino.

Om bevarte leirtavler med Linear B-tekster kan bli trodd, opptrer navnet po-se-da-wo-ne («Poseidon») med større hyppighet enn di-u-ja ("Zeus"). En hunkjønnsvariant, po-se-de-ia, er også funnet, noe som antyder en tapt hustrugudinne, således en forløpet av Amfitrite. Tavler fra Pylos nedtegner offergaver som var gitt til «de to dronninger og Poseidon» og til "de to dronninger og kongen" (wa-na-ssoi, wa-na-ka-te). «De to dronninger» kan være beslektet med Demeter og Persefone, eller til deres forløpere, gudinnene var ikke assosiert med Poseidon før i senere perioder.[10] Det instruktive unntaket er den arkaiske og lokale myten om hingsten Poseidon og hoppen Demeter ved Figalia i det isolerte og konservative Arkadia, bemerket av Pausanias200-tallet e.Kr. som å ha falt i glemsel; den krenkede Demeter var Demeter Erinys.[11] Poseidon representerte en elvånd fra underverden og framsto som en hest som forfulgte hoppen Demeter, og resultatet ble at hun fødte en datter som opprinnelig også hadde form som en hoppe.

I mykenske Knossos er han allerede identifisert som «Jordrysteren» (e-ne-si-da-o-ne), [5] noe som er en kraftfull attributt (jordskjelv hadde fulgt sammenbruddet av den minoiske palasskulturen). I den meget sjøavhengige mykenske kulturen er det ingen forbindelse mellom Poseidon og havet. Både Homer som Hesiod mener at Poseidon ble havets herre etter at hans far Kronos har blitt beseiret og verden ble delt mellom de tre brødrene; Zevs fikk himmelen, Hades underverden, og Poseidon havet, med Jorden og Olympos tilhørende de alle tre. [12][2]

Demeter og Poseidons navn opptrer i de tidligste innrissede opptegnelsene i Linear B som er funnet i mykenske Pylos. E-ne-si-da-o-ne («Jordrysteren») for Poseidon, og Si-to po-ti-ni-ja, som antagelig referer til Demeter.[13]

Gitt Poseidons forbindelse med hester som med havet, og situasjonen omgitt av vann som det indoeuropeiske «hjemlandet» antagelig var, har Nobuo Komita foreslått at Poseidon opprinnelig var en aristokratisk indoeuropeisk hestegud som deretter ble assimilert til Midtøstens eksisterende havguder da det greske livsoppholdet endret seg fra fastlandet og til havet, eller som en gud av ferskvann som ble gitt en sekundær rolle som havets gud og hvor han erstattet opprinnelige havguder for Egeerhavet som Proteus og Nereus.[14] Omvendt har Walter Burkert foreslått at den gresk kulten for Poseidon som en hestegud kan være knyttet til introduksjonen av hest og stridsvogn fra Anatolia til Hellas en gang rundt 1600 f.Kr.[2]

I uansett tilfelle kan den tidlige betydningen av Poseidon fortsatt bli sett i Homers Odysseen hvor det Poseidon framfor Zevs som er den som beveger hendelsene.

Poseidon i mytologien[rediger | rediger kilde]

Poseidons tempel ved Kapp Sounion, ca 440 f.Kr.
Det greske og romerske oppfatningen av verden som en hydrologiske sirkel gjorde Poseidon/Neptun til gud for også ferskvann; passende for fontener som her i Berlin.

Poseidon var en sønn av Kronos og Rhea. I de fleste redegjørelsen av myten ble han svelget av Kronos da han ble født og senere reddet, sammen med sine øvrige søsken, av Zevs. Imidlertid er det i en del versjoner av fortellingen deler han, som hans bror Zevs, ikke skjebnen til sine andre brødre og søstre som ble spist av Kronos. Han ble reddet av sin mor Rhea som skjulte ham blant en flokk lam og lot som hun fødte et føll som hun ga Kronos og som han spiste. [15]

I henhold til Johannes Tzetzes [16] var det kourotrofos, Poseidons amme ved navn Arne, som nektet å innrømme å ha kunnskap om hvor han var da Kronos kom. I henhold til Diodorus Siculus[17]ble Poseidon oppfostret av telkinerneRhodos, akkurat som Zevs hadde blitt oppfostret av korybanterne på Kreta.

I henhold til en enkelt referanse i Iliaden, da verden ble delt mellom de tre olympiske gudene, fikk Zevs himmelen, Hades underverden og Poseidon havet, men i Odysseen,[18] hadde Poseidon et hjem i Egeerhavet.

Grunnleggelsen av Athen[rediger | rediger kilde]

Poseidon på Götaplatsen i Göteborg i Sverige.

Athene ble skytsgudinne av byen Athen etter et tevling med Poseidon. Likevel gjorde Poseidon overnaturlig tilstedeværelse på Akropolis i form av sin stedfortreder Erechteus.[2] Ved oppløsningsfestivalen mot slutten av året i den athenske kalender, Skira, gikk Athenes prester og Poseidons prest i prosesjon under et dekke til Eleusis.[19] Gudene avtalte at hver av dem skulle gi athenerne en gave og borgerne av polis vil velge hvilken gave de foretrakk. Poseidon stakk treforken ned i bakken og der ble det en kilde, men vannet var salt og således ikke særlig nyttig. Athene ga dem et oliventre.

Athenerne eller deres konge Kekrops aksepterte oliventre og sammen med det Athene som deres skytsgudinne, for oliventreet skaffet dem trevirke, olivenolje og mat. Rasende over nederlaget sendte Poseidon en enorm oversvømmelse som la slettene i Attika under vann. Den nedtrykthet som saltvannet førte til, og som fylte opp omgivelsene av Erekhtheion, tempelet på nordsiden av Athens akropolis, ble værende. «I kulten ble Poseidon identifisert med Erechtheus,» bemerket Walter Burkert,«myten vender dette til en sekvens av tid og årsak; i sitt raseri over å tape førte Poseidon sin sønn Eumolpos mot athenerne og drepte Erectheus.»[20] Striden mellom Athene og Poseidon ble emne for relieffene på den vestlige pediment (gavlfelt) på Parthenon.

Denne myten er fortolket av Robert Graves og andre som en refleksjon av et sammenstøt mellom innbyggerne i mykensk tid og nyere innvandrere. Det er interessant å merke seg at Athen på høyden av sin maritime makt ved et tidspunkt beseiret den persiske flåten ved øya Salamis i et stort sjøslag.

Murene i Troja[rediger | rediger kilde]

Poseidon og Apollon, etter å ha fornærmet Zevs ved deres opprør i Heras plan, fikk midlertidig fjernet sin guddommelige autoritet og ble sendt til å tjene kong Laomedon av Troja. Han fikk dem til å bygge en stor mur rundt byen og lovte å belønne dem godt, et løfte han deretter nektet å innfri. Som hevn før Trojakrigen sendte Poseidon et sjømonster for å angripe byen. Monsteret ble senere drept av Herakles.

I Iliaden favoriserer Poseidon grekerne og tar ved flere anledninger aktiv del i krigen mot den trojanske hæren, men han berger Aineias etter den trojanske prinsen er lagt i bakken av Akilles.

I Odysseen er Poseidon beskrevet for sitt hat mot Odyssevs grunnet at denne har blindet gudens sønn, kyklopen Polyfemos. Poseidon la hindringer i vegen for at Odyssevs kunne komme seg hjem til Ithaka i mange år. Odyssevs blir til og med fortalt at for å unngå Poseidons vrede at det vil kreve ytterligere en sjøreise før han kan nå trygt hjem.

I det latinske eposet Æneiden er Neptun fortsatt irritert og bærer nag mot de vandrende trojanerne, men er ikke så ondskapsfull som Juno, og i den første delen redder han den trojanske flåten fra gudinnens forsøk på å ødelegge den, skjønt hans hovedformål i å gjøre så er hans irritasjon over at Juno har trengt inn i hans tempel.

Dyrkelse[rediger | rediger kilde]

Poseidon holder en trefork. Korintisk plakett fra Penteskoufia, 550-525 f.Kr.

Poseidon var en betydelig gud for flere greske byer; i Athen var kun etter Athene i betydning, mens han i Korint og flere byer i Magna Graecia var den fremste guden for polis.[2]

I hans vennlige, beskyttende aspekt ble Poseidon sett på som den som skapte nye øyer og tilbød rolig sjø og gode seileforhold. Når han ble fornærmet eller oversett skal han ha stukket treforken i marken og skapt kaotiske oversvømmelser, jordskjelv, drukninger og skipbrudd. Sjøfolk ba sine bønner til Poseidon for trygg reise, og om ferden var viktig nok ble det ofret, jo viktigere jo større ofringer, til og med hester. Det siste skal ha skjedd, i henhold til en fragmentarisk papyrus, da Aleksander den store gjorde et opphold ved kysten av Syria før slaget ved Issos. Han ba, «påkalte Poseidon havguden, for hvem han beordret at en firespanns stridsvogn ble kastet i bølgene.»[21]

I henhold til Pausanias var Poseidon en av beskytterne av orakelet i Delfi før Apollon overtok. Apollon og Poseidon var allierte og samarbeidet i mange riker: i eksempelvis koloniseringen var det delfiske Apollon som ga tillatelse til reise og bosette seg på nytt sted mens Poseidon overvåket kolonistene på deres veg og sørget for hellig vann for renselse og ofring ved grunnleggelsen. Xenofons Anabasis beskrev en gruppe spartanske soldater i 400–399 f.Kr. som sang til Poseidon en paian — en form for hymne som vanligvis ble sunget for Apollon.

Som Dionysos, som oppflammet mænadene, kunne Poseidon være årsak til bestemte former for mentale forstyrrelser. En tekst fra Hippokrates fra ca 400 f.Kr., Om hellig sykdom[22] seier at han kunne klandres for bestemte typer av epilepsi.

Epiteter[rediger | rediger kilde]

Poseidon var kjent i en rekke ulike skikkelser eller forkledninger, angitt av hans tilnavn. I byen Aigai i Euboia, hvor Pausanias har fortalt at det var en helligdom for havguden, var han kjent som Poseidon Aigaevs og hadde et storstilt tempel på en høyde.[23][24][25] Poseidon hadde også en tilknytning til hester, kjent fra epitetet Poseidon Hippios. Han er mer kjent som hestetemmer, men en del myter er han deres far, enten ved å avgi sin sæd på berget eller ved å parre seg med et vesen som deretter føder den første hesten.[2]

I den historiske perioden er Poseidon ofte referert til ved epitetene Enosichthon, Seischthon og Ennosigaios. De betyr alle «jordryster» og henviser til hans rolle som årsak til jordskjelv.

Poseidon i litteraturen og kunsten[rediger | rediger kilde]

Poseidon og Amfitrite. Maleri av Jacob de Gheyn II, slutten av 1500-tallet.

I gresk kunst ble Poseidon framstilt ridende i stridsvogn som ble trukket av sjøhester, særskilte hester som kunne ride på havet. Han var også assosiert med delfiner og treforken. Han bodde i et palass av koraller og edelsteiner, på bunnen av havet og var omgitt av mange vesener, blant annet nereidene, noen vakre havfruer, hvorav en av dem, Amfitrite, var hans hustru.

I Iliaden stilte Poseidon seg på grekernes side i kampen mot Troja, og ved flere anledninger tok han aktiv del i kampen. Imidlertid reddet han eposets tyvende sang reddet han trojanske Aineias etter at han har blitt nedlagt av Akilles.

I Odysseen er kjent for sitt hat av Odyssevs etter at denne har blindet gudens sønn, kyklopen Polyfemos. Fiendskapet og motstanden fra Poseidon forhindret Odyssevs til å komme seg hjem til Ithaka på mange år.

I Æneiden er Neptun fortsatt krenket av de reisende trojanere, men er ikke så hevngjerrig som Juno, og i bok I berger han den trojanske flåten fra gudinnens forsøk på å knuse den, skjønt hans fremste motivasjon er at han er irritert over at Juno har tatt seg til rette på hans enemerker.

En hymne til Poseidon inkludert blant de homeriske hymner er en kort påkalling, en introduksjon på sju linjer som adresserer guden som både «beveger av jorden og det øde hav, gud av dypet som også er herre av Helikon og det brede Aigai»,[26] og anga sitt todelte vesen som en olympier: «en temmer av hester og en frelser av skip».

I Roma[rediger | rediger kilde]

Neptun var dyrket av romerne hovedsakelig som en hestegud, Neptune Equester, beskytter av hesteveddeløp. Han hadde et tempel i nærheten av hesteveddeløpsbaner i Roma, bygget i år 25 f.Kr., Circus Flaminius, foruten også et på Campus Martius. Kun på den 23. juli ble Neptunalia sett på det sistnevnte tempelet.

Kvinner og barn[rediger | rediger kilde]

Pegasus og Krysaor fødes
av Edward Burne-Jones, ca 1876-1885

Poseidon skal etter sigende ha hatt mange elskere av begge kjønn (se liste nedenfor). Hans make var Amfitrite, en nymfe og gammel havgudinne, datter av Nerevs og Doris.

Poseidon var far til mange heroer (helter), og er antatt til å ha vært far til den kjente Thesevs, særskilt helt av Athen.

En dødelig kvinne ved navn Tyro var gift med Kretheus (som hun hadde en sønn med, Aison), men hun elsket Enipevs, en elvegud. Hun forfulgte Enipevs, men han avviste hennes tilnærmelser. En dag forkledde Poseidon seg som Enipevs, og Tyro forente seg med ham og fra denne foreningen fødte hun tvillingheltene Pelias og Nelevs. Poseidon hadde også en affære med Alope, hans barnebarn via Kerkyon, hans sønn og konge av Eleusis, og affæren førte til fødselen av den attiske helten Hippothoon. Kerkyon fikk sin datter gravlagt levende som straff, men Poseidon fikk henne forvandlet til en vannkilde med hennes navn som står i nærheten av Eleusis.

Poseidon reddet Amymone fra en lidderlig satyr og deretter var selv sammen med henne, noe som førte til fødselen av Nauplios. Etter at han kom til å ta den motvillige Kaineus til sengs uten å bry seg om hennes protester, innvilget han henne et ønske etterpå: hun ville skifte kjønn og bli en mannlig kriger.

En dødelig kvinne ved navn Kleito som bodde på en øde øya, ble Poseidon forelsket i kvinnen og opprettet en helligdom på toppen av en høyde hvor hun kunne bo, og omga helligdommen med ringer av vann for å beskytte henne. Hun fødte fem tvillingpar som ble de første herskerne av Atlantis.[27][28] I henhold til referanser fra Platon i hans dialoger Timaios og Kritias ble øya Atlantis valgt som Poseidons herredømme.[29]

Ikke alle av Poseidons avkom var menneskelige. I en arkaisk myte (nevnt over) forfulgte han gudinnen Demeter. Hun avviste hans tilnærmelser, forvandlet seg selv til en hoppe slik at hun kunne skjule seg i en flokk hester, men han gjennomskuet bedraget og forvandlet seg selv til hingst og erobret henne. Deres felles avkom var en hest, Areion, som kunne snakke som et menneske. Poseidon hadde også seksuelt samkvem med Medusa på gulvet av Athenes tempel. [30] Medusa ble deretter forvandlet til et monster av Athene, en av gorgonene, heslige kvinnevesener med giftige klør og hår bestående av slanger og ble senere halshogd av helten Persevs, og fra nakken ble Krysaor og Pegasus. Sistnevnte var en bevinget hest; igjen en henvisning til Poseidons tilknytning til hester.

Det var også Triton, en havmann med menneskelig torso og fiskekropp; Polyfemos, en kyklop; og til sist Alebion og Bergion, og kjempene Otos og Efialtes. [30]

Elskerinner og barn[rediger | rediger kilde]

Kvinner og avkom[rediger | rediger kilde]

  1. Amfitrite
    1. Triton
    2. Benthesikyme
    3. Rhode (mulig)
  2. Afrodite
    1. Rhode (mulig)
    2. Herofile sibylle (mulig)
  3. Demeter
    1. Despoina
    2. Areion, den snakkende hest
  4. Gaia
    1. Antaios
    2. Kharybdis
  5. Hestia (fridde forgjeves)
  6. Aba, nymfe
    1. Ergiskos[31]
  7. Agamede
    1. Diktys
  8. Aithra
    1. Thesevs
  9. Alistra[32]
    1. Ogygus
  10. Alkyone
    1. Aethusa
    2. Hyrievs
    3. Hyperenor
    4. Hyperes
    5. Anthas
  11. Alope
    1. Hippothoon
  12. Amphimedusa, danaide
    1. Erythras
  13. Amymone
    1. Nauplios
  14. Arene
    1. Idas (mulig)
  15. Arne / Melanippe
    1. Aeolus
    2. Boeotos
  16. Arethusa
    1. Abas
  17. Askre
    1. Oioklos[33]
  18. Astydameia, datter av Forbas
    1. Kaukon
  19. Astypalaea
    1. Ankaios
    2. Eurypylos fra Kos
  20. Beroe (datter av Afrodite)
  21. Boudeia / Bouzyge
    1. Erginos
  22. Kaenis
  23. Kalkinia
    1. Peratos
  24. Kanake
    1. Hoplevs
    2. Nirevs
    3. Aloevs
    4. Epopevs
    5. Triopas
  25. Kelaino (Pleiade eller datter av Ergevs)
    1. Lykos
    2. Nyktevs
    3. Eurypylos (Eurytos) av Kyrene
    4. Lykaon
  26. Kelaeno, Danaid
    1. Kelaenos
  27. Kerebia[34]
    1. Diktys
    2. Polydektes
  28. Keroessa
    1. Byzas
  29. Kleodora
    1. Parnassos
  30. Kione (datter av Boreas)
    1. Eumolpos
  31. Krysogeneia
    1. Kryses, far til Minyas
  32. Korkyra, nymfe
    1. Phaeax
  33. Koronis
  34. Diopatra, nymfe fra fjellet Othrys
  35. Euryale, datter av Minos
    1. Orion (mulig)
  36. Eurykyda
    1. Eleios
  37. Eurynome (Eurymede), datter av Nisos
    1. Bellerofon
  38. Euryte / Bathykleia
    1. Halirrhothios
  39. Halia
    1. Rhode (mulig)
    2. six sons
  40. Harpale / Skamandrodike / Kalyke
    1. Kyknos
  41. Helle
    1. Almops
    2. Edonos
    3. Paion
  42. Hermippe
    1. Minyas (mulig)
  43. Hippothoe
    1. Taphios
  44. Iphimedeia
    1. Aloider
  45. Laodike[35]
  46. Larissa
    1. Akaios
    2. Pelasgus
    3. Pythios
  47. Leis, datter av Oros
    1. Altephos[36]
  48. Libya
    1. Agenor
    2. Belus
    3. Lelex
  49. Lysianassa / Anippe
    1. Busiris
  50. Mekionike / Europa, datter av Tityos
    1. Eufemos, argonaut
  51. Medusa
    1. Pegasus
    2. Krysaor
  52. Melantheia, datter av Alfeios
    1. Eirene
  53. Melantho (datter av Deukalion)
    1. Delfos
  54. Melia
    1. Amykos
    2. Mygdon
  55. Melissa, datter av Epidamnos
    1. Dyrrhakhion[37]
  56. Mestra
  57. Mideia
    1. Aspledon
  58. Molione
    1. Molionider
  59. Mytilene
    1. Myton[38]
  60. Oenope
    1. Megareus (sønn av Kreon) (mulig)
  61. Olbia, nymfe
    1. Astakos[39]
  62. Ossa
    1. Sithon (mulig)
  63. Peirene
    1. Kenkrias
    2. Lekes
  64. Periboea
    1. Nausithoos
  65. Pero, nymfe / Kelousa, nymfe
    1. Asopos (mulig)
  66. Pitane, nymfe / Lena
    1. Euadne
  67. Foenike
    1. Torone[40]
  68. Pronoe, datter av Asopos
    1. Fokos
  69. Rhode[41]
    1. Ialysos
    2. Kameiros
    3. Lindos
  70. Rhodope, datter av Strymon
    1. Athos[42]
  71. Salamis, datter av Asopos
    1. Kykrevs
  72. Satyria, nymfe fra Taras
    1. Taras (eponym av stedet)[43]
  73. Syme
    1. Kthonios
  74. Themisto
    1. Leukon (mulig)
  75. Theofane
    1. Bukken fra Det gylne skinn
  76. Thyia
  77. Tyro
    1. Pelias
    2. Nelevs
  78. Thoosa
    1. Polyfemos, kyklop
  79. Datter av Amphiktyon, navnløs
    1. Kerkyon
  80. Nymfe fra øya Khios, navnløs
    1. Khios
  81. Nymfe fra Khios, navnløs (enda en)
    1. Melas
    2. Agelos
  82. Ukjente kvinner
    1. Amfimaros[44]
    2. Amyros, eponym på en elv i Thessalia[45]
    3. Aon, eponym på Aonia[46]
    4. Astraeos og Alkippe av Mysia[47]
    5. Kalauros[48]
    6. Korynetes (mulig)
    7. Kymopoleia
    8. Kromos (eponym for Krommyon)[49]
    9. Geren, eponym for en by eller landsby på Lesbos[50]
    10. Dikaevs, eponym av Dikaea, en by i Trakia[51]
    11. Euseiros (far til Kerambos)
    12. Ialebion (Alebion) og Derkynos (Bergion) fra Liguria[52]
    13. Laestrygon, eponym for laistrygonerne
    14. Lamos, konge av laistrygonerne
    15. Lotis (mulig)
    16. Messapos
    17. Onkhestos[53]
    18. Ourea[54]
    19. Palaestinos[55]
    20. Forbas fra Akarnania
    21. Poltys
    22. Prokrustes
    23. Protevs
    24. Sarpedon av Ainos
    25. Skiron
    26. Sylevs
    27. Taenaros (mulig)

I Platons myte om Atlantis, er Poseidon make til Kleito, datter av Evenor og Leukippe, og fikk ti sønner med henne: Amferes, Atlas, Autokthon, Azaes, Diaprepes, Elasippos, Euaemon, Eumelos (Gadeiros), Mestor, Mneseus.[56]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Moderne gresk media (eksempelvis «The Pacific: A history full of earthquakes», Ta Nea, 2011) og forskere (eksempelvis Koutouzis, Vassilis: Volcanoes and Earthquakes in Troizinia) referer ikke metaforisk til Poseidon, men isteden til Enkelados, lederen av gigantene, for betegne jordskjelv i Hellas.
  2. ^ a b c d e f g h Burkert, Walter (1985): Greek Religion. Cambridge, MA: Harvard University Press. ISBN 0-674-36281-0. s. 136–139.
  3. ^ Nilsson, Martin: Die Geschichte der Griechische Religion. Erster Band Verlag C. H. Beck. s 444. Også Beekes oppslag «Poseidwn»
  4. ^ Ποσειδῶν i: Liddell & Scott: A Greek-English Lexicon
  5. ^ a b Adams, John Paul (2010): «Mycenaean Divinities». List of Handouts for Classics 315.
  6. ^ Chantraine, Pierre (1974-1980): Dictionnaire etymologique de la langue grecque, Paris, 4. utg.; Rocci, Lorenzo ([1943] 1970): Vocabolario Greco-Italiano Milano, Roma, Napoli
  7. ^ Nilsson, Martin, s. 417, s. 445. Også Beekes oppslag: «Poseidwn»
  8. ^ Beekes Robert S. P.: Greek etymological Dictionary. Oppslag 1651. lemma da~, s.v Poseidw-n
  9. ^ Platon: Kratylos 402d 402e
  10. ^ George Mylonas (1966): Mycenae and the Mycenean age, Princeton University Press, s. 159. «Wa-na-ssoi, wa-na-ka-te, (to the two queens and the king). Wanax is best suited to Poseidon, the special divinity of Pylos. The identity of the two divinities adressed as wanassoi, is uncertain»
  11. ^ Pausanias VIII 23. 5; Bloch, Raymond (1981): «Quelques remarques sur Poseidon, Neptunus et Nethuns» i: Comptes-rendus des séances de l' Académie des Inscriptions et Belles-Letres 2, s. 345.
  12. ^ Hesiod: Theogonien 456.
  13. ^ Mylonas, George (1966): «Mycenae and the Mycenean world». Princeton University Press, s. 159.
  14. ^ Komita, Nobuo (1990): «Poseidon the horse-god and the early Indo-Europeans» (PDF) i: Research Reports of Ikutoku Tech. University; Komita, Nobuo (1990): «The Indo-European attribute of Poseidon was a water-god» (PDF) i: Research Reports of the Kanagawa Institute of Technology.
  15. ^ På 100-tallet e.Kr. ble en brønn ved navnet Arne, foruten også «Lammets brønn», i nabolaget av Mantineia i Arkadia, hvor de gamle tradisjoner fortsatt var virksomme, vist fram til Pausanias. (Pausanias viii.8.2.)
  16. ^ Tzetzes, Johannes: ad Lycophron 644.
  17. ^ Siculus, Diodorus, v. 55.
  18. ^ Homer: Odysseen, sang 5, 398
  19. ^ Burkert, Walter (1983): Homo Necans. Berkeley and Los Angeles: University of California Press. s. 143–149.
  20. ^ Burkert, Walter (1983): Homo Necans, s. 149, 157.
  21. ^ Papyrus Oxyrrhincus FGH 148, 44, spalte 2; sitert av Fox, Robin Lane ([1973] 1986): Alexander the Great, s. 168 og note. Aleksander påkalte også andre havguder: Tetis, mor til hans helt og forbilde Akilles, Nerevs og nereidene
  22. ^ Hippocrates On the Sacred Disease, oversatt av Francis Adams
  23. ^ Strabon, ix. s. 405
  24. ^ Vergil: Æneiden iii. 74, hvor Servius feilaktig avleder navnet fra Egeerhavet.
  25. ^ Schmitz, Leonhard (1867): «Aegaeus» i: Smith, William: Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology 1. Boston. s. 24.
  26. ^ Den gamle palassbyen fikk siden navnet Vergina.
  27. ^ Platon (1971): Timaeus and Critias. London, England: Penguin Books Ltd. ISBN 9780140442618. s. 167.
  28. ^ The story of Atlantis.
  29. ^ Det har blitt tolket som at Platon eller noen før ham i en kjede av muntlige eller skriftlige tradisjon av fortellingen kom til å forveksle de meget like greske ordene for «større enn» (meson) og «mellom» (mezon). Jf. Luce, J.V. (1969): The End of Atlantis – New Light on an Old Legend. London: Thames and Hudson. s. 224.
  30. ^ a b Gill, N.S. (2007): «Mates and Children of Poseidon»
  31. ^ Suda s. v. Ergiske
  32. ^ Johannes Tzetzes om Lykogron, 1206
  33. ^ Pausanias: Description of Greece, 9. 29. 1
  34. ^ Johannes Tzetzes om Lycophron, 838
  35. ^ Ovid: Heroides, 18 (19). 135
  36. ^ Pausanias: Description of Greece, 2. 30. 5
  37. ^ Stefan av Bysants s. v. Dyrrhakhion
  38. ^ Stefan av Bysants s. v. Mytilene
  39. ^ Stefan av Bysants, s. v. Astakos, med en referanse til Arrian
  40. ^ Stefan av Bysants s. v. Torōnē
  41. ^ Johannes Tzetzes om Lycophron, 923
  42. ^ Skolia om Theokrit fra Syrakus, Idyll 7. 76
  43. ^ Probus om Vergils Georgics, 2. 197
  44. ^ Pausanias: Description of Greece, 9. 29. 5
  45. ^ SkoliaApollonios Rhodios: Argonautica, 1. 596
  46. ^ Skolia on Statius: Thebaid, 1. 34
  47. ^ Pseudo-Plutark: On Rivers, 21. 1
  48. ^ Stefan av Bysants s. v. Kalaureia
  49. ^ Pausanias: Description of Greece, 2. 1. 3
  50. ^ Stefan av Bysants s. v. Gerēn
  51. ^ Stefan av Bysants s. v. Dikaia
  52. ^ Bibliotheca 2. 5. 10
  53. ^ Pausanias: Description of Greece, 9. 26. 5
  54. ^ Hyginus, Fabulae, 161
  55. ^ Pseudo-Plutark: On Rivers, 11. 1
  56. ^ Platon, Kritias, 114c

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]