Enebakk kirke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Koordinater: 59°45′42,63″N 11°8′47,93″Ø

Enebakk kirke
Enebakk kirke - 1.JPG
Område Enebakk
Bispedømme Borg bispedømme
Byggeår Innviet 12. mars 1104 eller 1204
EndringerVesttårn tilføyet på 1200-tallet, en del revet av det revet ca. 1520 og resten lagt under tak. Taket i skipet fornyet. Østgavlen i skipet murt av rød teglstein. Korbuen utvidet også men rød telstein. Ny dør i korets nordvegg.
Viet tilSt. Bottolf
KirkegårdDet er kirkegård ved kirken
Arkitektur
Periode Romansk
TeknikkMur
ByggematerialeStein, Hjørner og portaler av huggen kalkstein fra Mjøsregionen. Rød teglstein.
MålHel lengde: 34m Skip: 18.6x12,6m Kor: 7,5x7,5m
TakrytterBygget oppå resten av tårnet i 1520. Gjenoppbygget i 1622 av Christoffer Thornebøger. Dette er Norges eldste bevarte tretårn
PortalMot sør i skip og kor, opprinnelige, I vest
KorRett avsluttet uten Apside. Tretak
SkipEnskipet rektangulært
Kirkerommet
PrekestolAv tre fra 1667, bilder av Kristus og noen av apostlene laget av Christiffer Ridder.
DøpefontFra middelalderen i kleberstein, formet som en stor alterkalk, romansk dekor. Dåpsfat av messing
AlterAltertavle Katekismustavle fra 1608. I øverste feltet en korsfestelsesscene tilføyet senere.
DiverseOrgelet er Norges første med «klassisk stemming», har landets eldste kirkebenker fra 1600-tallet, renessanse. På benkene er malt navnet på de gårdene som hadde plass i dem. Kalkmalerier fre slutten av 1500-tallet i korbuen, en kvinne som kjerner smør, omgitt av fire djevler. Dette skal symbolisere de syv dødssyndene. I koret scener fra Jesu liv. Inne i sørvinduet finner vi fru Justitia og på nordveggen er der 12 felter som har inneholdt apostlene. Kirken har to treskulpturer: et krusifiks som henger over korbuen, og en madonna, Enebakk-madonnaen, som finnes i Oldsaksamlingen, begge i gotikk. En kopi av denne henger utstilt i kirken.
Beliggenhet

Enebakk kirke
59°45′43″N 11°8′48″E
Enebakk kirke på Commons
Enebakk kirke - 2.JPG

Enebakk kirke er en kirke konstruert i en rektangulær form, fra 111200-tallet i Enebakk kommune, Nordre Follo prosti i Akershus fylke. Dagens kirke ble startet bygget rundt 1100 og har siden vært både utvidet og gjennomgått store restaureringer, hvor den seneste var i 2010.

Byggverket er i stein og har 280 plasser.

Adkomst til stedet som er et velkjent turistmål er via fylkesvei 120.

Finansiering og eierskap[rediger | rediger kilde]

De første kirkene ble bygget etter påbud fra konge og geistlighet, og har nok vært bekostet ved hjelp av gaver og inntekter fra kongelige og kirkelige skatter for menigmann. Rundt 1125 innførte Sigurd Jorsalfare tienden. Mange gårder i Enebakk betalte direkte til kirken (skyld). I 1152 ble det anledning til å testamentere gaver til kirken.

Ved reformasjonen i 1536 overtok kongen alt kirkegods og kirkene. Da Fredrik IV kom i pengevanskeligheter etter Den store nordiske krig (17001721), fant han på å selge kirkene for å skaffe kontanter. Det var flere forskjellige eiere i den første tiden etter salget:

  • I 1723 solgte kongen den til Matias Rosenberg for 705 riksdaler.
  • I 1749 solgte han videre til Nils Bechman for 2 300 riksdaler.
  • I 1753 solgte han til oberstløytnant Michelet og holtzførster Clemmet Hansen på Østenbøl for 2 576 riksdaler.
  • I 1756 solgte Michelet sin halvdel for 1 636 riksdaler til Hansen, og han blir da eneeier. Eierne av denne gården hadde kirken til 1880. De eide også Mari kirke fra 1764.
  • I 1880 kjøpte Enebakk kommune begge kirkene for 14 000 kroner.

Kirkens historie[rediger | rediger kilde]

Den første kirken i Enebakk var bygget i tre på et jorde syd for husene på Krogsbøl gård. Kirken ble bygget i den første, kristne tid, muligens etter påbud av Olav den hellige.

Kirken ca. 1100[rediger | rediger kilde]

Den neste kirken som ble bygget ruvet i landskapet, og ikke mange hadde sett så store bygg. Kirken hadde allerede vært et samlende midtpunkt i bygda i nesten 80 år, og stor skulle den være etter lokale forhold. Murene var over 2 alen tykke, skipet 30 alen langt og 20 alen bredt, og veggene 12 alen høye. Koret skulle være 9 alen begge veier og 9 alen høyt. (En alen var 62,3 cm).

Kirken var bygget i stein, og det gikk med 1 000 kubikkmeter stein til bygging av kor og skip. Mye av denne steinen ble tatt ut av åsen 700 m nordvest for kirken. Bygging med stein og kalkmørtel var ukjent i Norge på denne tiden. Denne byggemåten kom til landet med kristendommen, og det var bare kirker, klostre, bispegårder og kongens hus som ble bygget slik de første årene.

Kalk til bindemiddel måtte brytes ut, brennes og leskes i opptil syv år. Den var av god kvalitet; størknet sakte, men ble hard som stein. Fundamentet ble gravd 1,5 m ned i bakken og var 1,5 ganger så bred som muren over bakkenivå. Yttersteinene var store og jevne, mens i midten av muren la de småstein og mørtel.

Nordveggen ble buet, og dette kan være et bilde på at mennesket ikke kan gjøre noe fullkomment, det kan bare Gud.

Det ble brukt kalkstein til hjørner og rundt portalene. Den var lettere å forme til slette flater og mønster. Denne steinen kom trolig fra Oslo-området. De kunne bare bygge i sommerhalvåret, og da skal det ha vært 3-4 murerlag med 5-6 mann på hvert lag. Med alt som skulle gjøres må det til daglig ha vært ca. 35 mann og 2-3 hester på byggeplassen.

Kirken hadde jordgulv. Kanskje var det ikke annet inventar enn alteret og døpefonten. Alterbordet av kalkstein lå på en muret sokkel av gråstein ved østveggen i koret. Døpefonten av kleberstein sto lengst vest i skipet, trolig til høyre for inngangsdøren når man kommer inn i kirken. På forskjellige steder på veggene var det malt solkors som var et fruktbarhetssymbol.

Innvielsen[rediger | rediger kilde]

Enebakk kirke ble innviet til St. Bottolfpave Gregors dag, Gregorsmesse den 12. mars. I biskop Øystein «Rødebok» fra 1393 ble hendelsen nevnt, og kirken kalt «Ignebakka kirkia». I 1104 var det 500 år siden pave Gregor døde. Det var da en så stor festdag at det er rimelig å tro at dette er årstallet for innvielsen av kirken. Enebakk kirke kan altså være innviet 12. mars 1104.

Kirken ca. 1200[rediger | rediger kilde]

Tårnet er satt opp rundt 1200. Det var antakelig murt opp høyere enn mønet på skipet, og var dekket av et firesidet skråtak.

Rommet i tårnfoten foran inngangen kalles våpenhuset. Her satte man fra seg våpnene før man gikk inn i kirken. Ved inngangsdøren i tårnfoten er det et lite hull i muren på venstre side. Dette er Norges eldste «postkasse». Meddelelser (senere budstikker) fra konge og biskop ble lagt her av budbringeren. Senere ble så brevene lest opp av presten fra prekestolen, eller fra kirkebakken etter gudstjenesten.

I sydveggen i våpenhuset er det et lite firkantet rom i muren. Her var det i katolsk tid utformet et alter. Hit kunne allmuen gå når det ikke var tjeneste i kirken. I katolske kirker er det vanlig med flere små altere. Slik var det også her i katolsk tid.

Fredløse[rediger | rediger kilde]

Døren mot øst i skipet har beslag av smijern i gotisk utførelse, kanskje fra samme tid som tårnet ble bygget. Midt på er det en ring. Den har form av to drager som biter om festet og halene flettet sammen. Dersom en som var utleg (fredløs) søkte til kirken og holdt i denne ringen, kunne ingen gjøre ham noe.

Mål og vekt[rediger | rediger kilde]

I våpenhuset henger en jernstang; det er et alenmål, 63,2 cm. Det var prototypen for Ignabakke, 4,5 mm for kort. Tidligere hang også et vektlodd her, men det er borte. Her kunne måleenhetene kontrolleres.

Kirken ca. 1500[rediger | rediger kilde]

Omkring 1500 var kirken i en elendig forfatning: Øverste del av tårnet og østgavelen var falt ned. I murene var det sprekker, og taket var dårlig. Tiden etter svartedauden i 13491350 var preget av nedgang. Bare tredjeparten av befolkningen overlevde katastrofen. Det var små midler til vedlikehold av kirken. Anmodning om hjelp ble sendt til øverste myndighet. Til og med avlatsbrev ble solgt, inntil forbudet kom ved reformasjonen i 1536.

Man fikk etter hvert inn penger, og omfattende reparasjoner ble foretatt.Kirkebygget fikk i store trekk det utseende det har i dag. Østgavlen over skipet ble murt opp igjen med rød murstein. Sprekkene i murene ble utbedret. Nytt tak ble lagt på over hele kirken. Hele taket ble dekket av trefliser, deretter tjærebredd. Hver flis var omtrent 50 cm lang, 10 cm bred og spisset i den ene enden som skulle være ned. Flisene var satt sammen med trenagler, og det må ha gått med rundt 40 000 fliser, som alle er spikket til med øks.

Sakristi[rediger | rediger kilde]

På nordsiden av koret ble det satt opp et sakristi. Det har samme lengde som koret, men litt smalere. Opprinnelig var det to vinduer i sakristiet, et mot nord og ett mot øst. Men senere er østvinduet blitt utvidet og dør satt inn. Fordi sakristiet ble brukt til oppbevaring av verdisaker, ble døren laget av mindre plater av jern og forsynt med en kraftig lås. Jernet ble laget av myrmalm.

Blytak[rediger | rediger kilde]

Kirkens tak fikk blytekking før 1600. Blyplatene ble støpt i treformer foret med sand. Blyplatene var store (ca. 250 x 47cm) og tunge (ca. 120 kg), og hadde lett for å sige og skape lekkasje.

I 1787 ble taket lagt om med blå, glassert, hollandsk stein.

Nytt tårn[rediger | rediger kilde]

Toppen av tårnet ble ikke murt opp igjen. I stedet ble taket over skipet forlenget og ført over tårnet i samme høyde. Over taket ble det bygget et firkantet klokkehus, og over det et høyt tårn. Stokker i tårnet er datert til 1551. Det er det eldste tretårn på en steinkirke i Norge. Det er mulig at tårnet har fått omtrent den form som det har i dag, men klokkehuset hadde fire små hjørnetårn.

Siden var det flere ganger omfattende reparasjoner, og de fire hjørnetårnene ble tatt vekk. Murene måtte også repareres, blant annet med store jernanker som ennå kan sees i tårnets vestmur.

Klokker[rediger | rediger kilde]

I tårnhuset henger nå tre klokker, en stor i midten og en mindre på hver side. Den største klokken er fra middelalderen merket med et solkors. Trolig ble den anskaffet da tårnet ble murt opp. Den søndre klokken er fra 1682 med krusifiks og Christian Vs monogram og innskrift med blant annet innskriften: «Alene Gud æren. Til Guds ære meg støpte Fridrich Meyer».

17. mars 1716 var det en svensk avdeling av Karl XIIs soldater som tok med seg den store klokken. Men norske dragoner nådde dem igjen og fikk klokken tilbake på plass.

Den tredje klokken ble kjøpt av kommunen på auksjon på Vestby, muligens i 1836, hvor den hadde vært gårdsklokke. Den skulle brukes til begravelser av «fattige, lægdslemmer og husmænd – uten betaling».

Under restaureringen i 1966 ble blikkplatene på tårnet tatt av og erstattet med kobberplater. Klokkehuset ble igjen malt svart med hvite hjørnekasser, og hvite glugger.

Kirken 1800-2000[rediger | rediger kilde]

Alteret[rediger | rediger kilde]

Alteret fra kirkens første tid[rediger | rediger kilde]

Alteret fra kirkens første tid er en stor flat stein med en liten firkantet fordypning på midten. I hullet har det gjennom hele kirkens katolske tid ligget en relikvie tilhørende St. Botolf. Da det var i bruk var hullet dekket med en firkantet steinbrikke, og kanten forseglet med bly.

Dette steinalteret ble erstattet med et trebord i 1608. Platen fra steinalteret ble i 1708 tatt i bruk som stein over en grav inne i kirken og forsynt med årstall og våpenskjold, og innskrift som kan tydes «--datter», og årstallet 1708. Det skal ha vært Johanne Mathiesdatter som var gravlagt der. Hun døde i 1708 som enke etter lensmann Hans Holmsen. Da graven ble fjernet gikk platen til Østenbøl, som var eierne av kirken da. Den ble lagt foran kjøkkentrappen som dørhelle. Da eller senenere sprakk den i to deler, og den minste delen ble lagt inn i fundamentet til låvebroen. Der havnet senere også den andre delen.

Under restaureringen i 1966 ble delene hentet og lagt sammen igjen i kirkens våpenhus.

Trealter i 1608[rediger | rediger kilde]

Nytt alter, med bord og tavle, ble satt opp i 1608.

Alterbordet hadde tre lag med forskjellige dekorasjoner i feltene. De to siste ble tatt vekk under restaureringen i 1966 slik at den eldste dekoren kom fram. Det er bare den nederste firkantede del av altertavlen som er er fra 1608. Det er en såkalt katekismustavle; med Fadervår, nattverdens innstiftelsesord og De ti bud. De er skrevet med gotisk skrift.

I 1667 ble tavlen bygget større og fikk mer utsmykking. Christopher Ridder har utført treskjærerarbeidet, og contrafeyer Jørgen Schult har malt den. I et sort felt litt ovenfor midten står en innskrift på fem linjer som viser at Christen Eskildsen har bekostet utsmykningen til ære for sin andre kone, Sofie Christensdatter Bing.

Christen Eskildsen var en grunnsolid handelsmann i Christiania. Han eide Flateby gård og grunnla Flatebygodset ved å kjøpe opp mange gårder omkring.

Initialene til sogneprest Jens Andersen og hans kone Anna Hansdatter Kraft står skrevet i små felter, samt Ulrik Fredrik Gyldenløves forbokstaver og våpen, og kong Frederik IIIs monogram og valgspråk, «Dominus providebit».

Under dette et bilde av korsfestelsen med Maria og Johannes ved siden.

Tavlen ble tatt vekk fra kirken omkring 1730 og lagt opp på loftet. Kanskje på grunn av de frodige englefigurene (pietismen). Tavlen lå på loftet til ut i 1870-årene. Den ble da flyttet til Østenbøl og lagt opp på en hjell på låven.

Den 28. juni 1906 kjøpte Asbjørn Oppegaard tavlen på auksjon for 100,-. Han gav den tilbake til kirken. I Enebakk Sparebank ble det i 1906 bevilget 400,- til istandsettelse av tavlen. Utlegget til kjøp ble også refundert av banken. I 1907 bevilget Enebakk kommune 500,- for at kunstmaler Carl Lunde skulle restaurere altertavlen. Samlet kostpris ble da 900,-

På alterbordet står det to lysestaker i messing fra 1661 gitt av Johan Hagemeister og Kristin Anderdatter Karre.

Prekestolen[rediger | rediger kilde]

Prekestolhimlingen er fra 1578, og er den eldste vi har i Norge. Den har innskrift fra Joh. 3.16: «For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin sønn, den enbårne for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.»

Denne himlingen hang trolig først over døpefonten. Men da døpefonten i 1703 ble flyttet fram i kirken, passet ikke himlingen så godt. Kirkeeieren hengte den da over sin egen stol. Da kommunen overtok kirken i 1880 ble himlingen lagt på loftet for så å bli tatt frem igjen og hengt over prekestolen i 1907.

Prekestolen i sin nåværende form er fra 1667. Det var kirkeverge og lensmann Abraham Bøhler som bestilte ny prekestol og maling av denne og alterbordet. Men han innhentet ikke sokneprest Thues godkjennelse. Derfor anla soknepresten sak mot Bøhler for å få kirkens penger tilbake, men uten å få medhold.

Ornamentene er utført av Christopher Ridder og dekoreringen av Jørgen Schult.

Prekestolfeltene har fremstilling av Kristus i flammerød kappe som verdens frelser, med jordkloden i hånden. Feltet til venstre.

Ved siden av Kristus, i feltet til venstre, er «St. Hans» (døperen Johannes) med et banner.

Feltet til høyre viser en engel som holder «Veronicas svededuk». Motivet har sin opprinnelse i legenden om Veronica som tørket svetten av Jesu panne ved korsfestelsen, og fikk se hans ansikt avbildet på tørkledet.

Under bildet til høyre står det: «C.Anset». Kanskje betyr det Kristi ansikt?

Spir[rediger | rediger kilde]

På toppen av tårnet er det en kule og spir med hane og en fløy (jernvimpel) med årstallet 1885. I norrøn mytologi sto hanen for frelse fra mørkets makter, når den varslet daggry og soloppgang. Man trodde også at hanen beskyttet mot lynnedslag. I kristen sammenheng er det et hanegal som «vekket» apostelen Peter. Kulen symboliserer jordkloden. Høyden fra bakke til toppen av spiret er 32 meter; omtrent det samme som kirkens totale lengde.

I 1884 ble tårnet panelt og malt svart, i 1890 ble det malt hvitt. Under restaureringen i 1966 ble tårnet igjen malt svart med hvite hjørnekasser, men nå også med hvite glugger.

I 1966-1967 var den siste store restaureringen av kirken. Da ble gulvene tatt opp. Jordgulvet ligger ca. 70 cm under nåværende tregulv. Midt i skipet var en fordypning etter en grav. Man fant også noen mynter, en rest etter blytaket og løse steiner.

Under restaureringen i 1966 ble også flere kalkmalerier avdekket. Disse kan sees i kirken både over galleriet, i nordøstveggen og i korbuen.

Ovner og murpiper ble tatt ned , og man gikk over til elektrisk oppvarming med varmerør under hver bank. Det ble også lagt ny elektrisk belysning over hele kirken.

Døpefont[rediger | rediger kilde]

Døpefonten er den eldste og eneste del av det opprinnelige inventaret som er i bruk. Den er av kleberstein og er hugget av en blokk. Beholderen er ca. 70 cm i diameter, og rominnholdet er ca. 90 liter. Fargen på kleberen viser at den er kommet fra Marker-/Aremark-området.

I bunnen av beholderen er det et hull som kunne stenges med en propp, slik at dåpsvannet kunne slippes ut på det tidligere jordgulvet etter seremonien. Innviet vann skulle ikke tømmes utenfor kirken.

Idag brukes et messingfat til dåpen. Et lite fat kom til kirken i 1691, og et større i 1748. Begge er antakelig fra 1500-tallet. Det lille ble stjålet fra kirken i 1999. Det store har som dekorasjon en framstilling av syndefallet, omgitt av en hjortefrise.

Døpefonthimlingen er fra 1713. Den er skåret av Nicolai Borg. Rundt kanten er det fire engler, og under henger en kopi av duen som hang under prekestolhimlingen den gang den ble brukt som døpefonthimling.

Kirkebenkene[rediger | rediger kilde]

Benkene i Enebakk kirke kom til kirken i 1634, og er de eldste kirkebenkene som er i jevnlig bruk i Norge. Før det tror man at det bare var krakker langs veggene for de som trengte det mest.

Benkene har fint utskjærte vanger, eller endebord. Øverst er det et svart felt der navn på gårdene i Enebakk er skrevet. Hvert gårdsnavn var skrevet på to stoler/benker; en på nordsiden av kirken og en på sørsiden. Nordsiden (til venstre når du kommer inn i kirken) var kvinnesiden, og sørsiden var mannssiden. I norrøn mytologi var det en oppfatning av at helvete var et kaldt sted. I Norge var det mot nord. Derfor valgte mennene den «varme» siden for seg.

I alt er det skrevet 126 forskjellige gårdsnavn på vangene ut mot midtgangen, trolig for alle bebodde gårder som sognet til kirken.

Opprinnelig var det bare vanger og det som nå er ryggstø. På toppen lå det en list, og så stod man i benkene med albuene støttet mot listen. Senere ble det satt på et smalt sete; men da ble listen i veien for ryggen, og dermed ble den tatt av og brukt til å lage setene bredere med. Den smale listen bakerst i setet er profilert på undersiden.

På den fremste benken på nordsiden står det: «Den Hellige Daab Samt Inden For Hr Sogneprestens Families Stoel», mens det på den bakerste benken på nordsiden står: «No 16 Gamle Og Schrøbelige Huus-mens Quinder»

Orgelet[rediger | rediger kilde]

Kirken har hatt flere orgler. Et omtales av biskopen etter visitasen 29. august 1812: «Kirkesangen var utmerket ordentlig, hvortil bidrog det nylig innførte orgel eller positiv, skjenket kirken av krigskommissær Aars og bekostet oppsatt av pastor Aars og forsynt med en stemme til.»

I 1877 fikk kirken nytt mekanisk orgel med seks stemmer. Dette var bygget av det tyske firma E. F. Walker & Cie i Ludwigsburg. Orgelet ble tatt ned i 1975, og erstattet med et nytt.

Orgelet fra 1975 var landet første med såkalt «klassisk stemming», en tradisjon fra barokken på 1700-tallet. Det er helt renstemt i F-dur. Orgelet er på 16 stemmer fordelt på to manualer og pedal. Det er satt sammen av 1 072 enkelte orgelpiper, herav 42 trepiper. Orgelet er godt egnet til konserter, og spesielt for komposisjoner av de gamle mestere.

Det nye orgelet ble innviet 14. desember 1975. Det er bygget av Gebruder Jehmlich Orgelbau i Dresden. Samlet kostpris for orgelet var kr 224 000,-.

Enebakk-madonnaen[rediger | rediger kilde]

Mot lemmen i syddør-åpningen står en gipsavstøpning av Enebakk-madonnaen som nå er i Universitetets oldsaksamling.

Sammen med krusifikset over korbuen er disse opprinnelig muligens kommet fra Tenol kirke i Slitu i Eidsberg. Dette opplyser sogneprest Wilse i en bok fra 1791. Tenol kirke var nedlagt før reformasjonen i 1536 og var forfalt. Det som var av utsmykking var overført til gården i nærheten. Ved reformasjonen ble som kjent alle kirker ribbet for utsmykning. Det er mulig at Inger Olsdatter hadde med seg krusifikset og madonnaen da hun flyttet til Enebakk i 1616.

Etterkommere av Holm Hansen og Inger Olsdatter på Østenbøl ble senere eiere av Enebakk kirke. Da altertavlen ble tatt ned og lagt opp på loftet, ca. 1750, er det da mulig at krusifikset ble gitt til kirken og hengt opp på veggen over alteret og at madonnaen fulgte med samtidig.

Krusifikset og madonnaen er noe av det fornemste av middelaldersk kunst i Norge. Man mener de er laget omkring 1240. Madonna (fra italiensk: mia = min, donna = frue) har et smukt, smilende ansikt som minner om det underfundige smilet til Mona Lisa, malt av Leonardo da Vinci.

Figuren ble innlemmet i Universitetets oldsaksamling i 1875.


Kalkmaleriene[rediger | rediger kilde]

Kirkens gamle regnskaper forteller om murdekorasjoner, men at de ble kalket over rundt 1600. Under restaureringen i 1966 ble det foretatt undersøkelser, og under kalklagene kom det fram rester av dekorasjoner.

De eldste fant man på østveggen i koret, bak alteret. Der er det rester av et vokslag med spor etter farger. Det tyder på at koret har vært delvis dekorert i middelalderen.

I tidenes løp er veggene blitt kalket bortimot 30 ganger, og på ca. lag nr 15 fant man farger. Under dekorasjonene er det altså ca. 15 lag kalk. Dette gjorde arbeidet med å få fram dekorasjonene svært vanskelig og tidkrevende.

Det eldste kalkmaleriet er motivet i korbuen. Dette artige bildet forestiller en kvinne som kjerner smør. Hun har på seg en kjole med pipekrage og barett på hodet, en drakt som var vanlig omkring 1540.

Rundt henne står tre fantasifulle djevler og hjelper henne. Dette illustrerer en gammel overtro om at det gikk an å påkalle djevlene for å få smør hurtigere. Slik framstilling kjennes også fra danske og finske kalkmalerier.

Da dette ble malt var det midt i heksetiden, så kanskje det var noe av bakgrunnen. man trodde heksene fikk hjelp av djevelen til å hente fløte hos naboene slik at de aldri var smørlens. Den ene djevelen har et spann på halen.

Over står innskriften SUPERBIA som betyr hovmod. I den katolske kirke er hovmod den alvorligste av de syv dødssynder.

På den andre siden i korbuen har så antakelig Humanitas, som betyr ydmykhet, vært avbildet. Men her har muren glidd ut, og er blitt reparert. Dermed er dyden visket ut, men djevlene holder stand.

Andre steder i kirken kan en se ranker og bilder fra bibelske fortellinger og personer.

I sakristiet fant man under restaureringen i 1966 rester etter en slags kvadermaling. Hele rommet ble malt opp på nytt med slike ornamenter.

Samme dekorasjon finnes på Nyborg slott i Danmark. Korsrosen, som går igjen i dekorasjoner i alle tre rom i kirken, var mye brukt både i skulptur, maleri og kunsthåndverk i middelalderen.

Valgkirke[rediger | rediger kilde]

I Enebakk kirke ble første runde av valgene til riksforsamlingen i 1814 gjennomført. Dette var Norges første nasjonale valg.[1]

Tusenårssted[rediger | rediger kilde]

I forbindelse med tusenårsskiftet, ble kirken valgt til Enebakk kommunes tusenårssted.

Innbrudd, 1974[rediger | rediger kilde]

I 1974 var det innbrudd i kirken. Da forsvant en oblateske som var fra 1710, kalk og disk, 24 særkalker, to små lysestaker og to små krukker, alt av sølv.

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Riksarkivaren og Riksantikvaren: Oppslag på kirken

Kilder og litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]