Sankt Jørgen kirke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 60°23′30,426″N 5°19′57,734″Ø

Sankt Jørgen kirke
Sankt Jørgen kirke
Byggeår 1706
Endringer 1790 skipet forlenget, 1862 sakristi, 1936-37 reparasjonsarbeider
Arkitektur
Teknikk Laftet planøkset tømmer
Mål Skip 14x9.6m, tverrarmen 6,3x6,2m
Tårn I vest
Kor Ubetydelig smalere enn skipet
Skip T-formet grunnplan
Kirkerommet
Prekestol Av tre med himling usikker datering 1700-tall
Døpefont i et eget rom av tre
Alter Altertavle fra 1733 utført av snekker Michel Wedel, billedhugger Georg Schauer og maler Sigismund Wagner
Plasser 125
Sankt Jørgen kirke på Commons

Sankt Jørgen kirke, eller Hospitalskirken, er en kirke i tre konstruert i en kvadratisk form, fra 1706 i Bergen kommune, Hordaland fylke. Den har en T-formet grunnplan med et hovedskip og en tverrarm. Kirken var opprinnelig kirke for spedalske og sognekirke for Årstad menig en periode. I dag er kirken en del av Lepramuseet. Den brukes også til noen gudstjenester på svensk og engelsk.

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

St. Jørgen hospital kan vi spore tilbake til 1411 da den hanseatiske kjøpmann Brun Dentser testamenterte en gave til hospitalet. I 1557 skjenket kong Christian 3. messeklærne og kalken fra Halsenøy kloster til hospitalet. Dette gjør at vi med sikkerhet kan si at det har vært knyttet en kirke til hospitalet fra det tidspunktet, en kirke som sannsynligvis også går lenger tilbake i tid.

Sognekirke for Årstad menighet[rediger | rediger kilde]

På 1500-tallet sognet Årstad menighet til Den hellige korskirke på Alrekstad. Utover 1600-tallet forfalt kirken og menigheten måtte derfor sogne til Birkeland kirke i Fana. Allerede i 1667 ble det gjort forsøk på å inkludere Årstad i St. Jørgens sogn. Et kongebrev fra kong Fredrik 3 tillot Årstad å bli inkludert i St. Jørgen, likevel ble det ikke noe av denne innlemmelsen.

Først under Erik Pontoppidans biskopembete ble Årstad formelt underlagt St. Jørgen, som følge av kongelig reskript av 25. april 1749. I anordningen var det spesielt tre grunner til at Årstad skulle sogne til Hospitalkirken. Først og fremst viste det seg at det ikke var plass, eller satt av stoler til menigheten i Birkeland kirke. Den andre årsaken var avstanden til Birkeland kirke. Den tredje grunnen angikk beliggenheten av St. Jørgen. Årstad menigheten hadde søkt prekener og sakramenter i andre kirker i området. Menigheten fikk på dette grunnlaget benytte St. Jørgen som sognekirke. Fra nå av betalte de også kirketiende til denne kirken.

Det at en menighet brukte St. Jørgen som sognekirke ført sannsynligvis til mindre stigmatiseringen av leprapasientene. Hildebrandt Meyer kunne blant annet fortell at friske mennesker og pasientene omgikk hverandre uten frykt for smitte. Dette til tross for at leprabakterien var svært smittsom. Pasientene kunne trolig føle seg som en del av samfunnet i større grad enn tidligere. Dermed var det gjerne ikke bare Årstad-menighet som gavnet av å sogne til Hospitalkirken, men også pasientene.

På 1800-tallet fikk Årstad en stor befolkningsvekst, som førte til at sognet etter hvert ble for stor for Hospitalkirken. Følgelig ble Årstad kirkesogn skilt ut av St. Jørgen i 1886 og den nye kirken i Årstad ferdigstilt i 1890.

Menighetens plassering i kirken[rediger | rediger kilde]

Kirkegjengere fra forskjellige lag i samfunnet møtes til gudstjeneste, og i eldre tider kunne man gjerne leie stolene i kirken. I Stolebøkene, som finnes i arkivet etter St. Jørgen hospital, kan en se hvor forskjellige medlemmer av menigheten var plassert i kirken. I disse bøkene ble det ført inn hvor mye det ble betalt i leie og hvem som brukte benkene i kirken. Eksempelvis kan en se at Årstad gård og Kalvedalen gård fikk plassene på benk nummer 6 som var ved altertavlens høyre side, sett fra hovedinngangen. Plassene rundt altertavlen var gjerne avsatt til høytstående medlemmer av sognet. Leprapasientene var plassert bakerst i hovedskipet under gudstjenestene, mens legene og forstanderne oppholdt seg på galleriet rett over dem. Stoleboken gir et interessant innblikk i plasseringene i kirken, samt i sognets sosiale forhold.

Welhaven som sogneprest[rediger | rediger kilde]

Johan Ernst Welhaven ble ordinert til prest i 1801, og arbeidet hele sitt yrkesaktive liv ved St. Jørgens kirke, først som kapellan (1801–1807), senere som sogneprest (1808–1827). Flere la merke til Welhaven og hans virke på St. Jørgen, en av dem er bergenseren P. A. Jensen som i sine memoarer forteller om en mildhet som Welhaven viste overfor de mindre lykkelige i menigheten. I tillegg til hans mildhet greide han også å samle en viss menighetsskare under sine prekener. Han var en flink orator og mye kan tyde på at tilhørere utenfor menighetens grenser kom for å høre på Welhavens prekener.

1814[rediger | rediger kilde]

I ukene etter Kielfreden, 14. januar 1814, ble det sammenkalt til et stormannsmøte på Eidsvoll etter stattholderen Christian Fredriks initiativ. Det ble bestemt at det skulle kalles sammen en riksforsamling på Eidsvoll den 10. april og at det skulle velges representanter til riksforsamlingen. Sognekirkene ble i denne sammenheng sett på som en god arena til å holde slike valg. St. Jørgen, sognekirke for Årstad, holdt valg fredag 11. mars hvor bøndene Ole Mathisen Tarlebø og Arne Torkilsen Legden ble valgt. Valgmennene skulle samles med andre valgmenn fra flere sogn for å avgjøre hvem som skulle dra til Eidsvoll. I ettertid har man ansett disse valgene for å være de første nasjonale valgene i Norges historie.

Den 5. juni 1814 holdt Welhaven en av hans mange prekener og tematikken var knyttet til hendelsene på Eidsvoll i maidagene. I åpningsbønnen ber Welhaven Gud om å få slutt på krigen og gi Christian fred. Den Christian Welhaven refererte til var Christian Fredrik, som i mai ble valgt til Norges konge på Eidsvoll. Nyheten om at det var nedfelt en ny grunnlov og at det var foretatt et kongevalg på Eidsvoll kom til Bergen 26. mai og prekenen til Welhaven var en del av et nasjonalt påbud om å forkynne dette til folket. Talen var nærmest et opprop om å stå fast ved sitt og ikke la seg underkue av utenforliggende makter. Men som ettertiden viste ble ikke Norge en selvstendig stat i 1814. Bare en drøy måned etter at Welhaven holdt sin preken i St. Jørgen hadde svenskene krevet Christian Frederiks abdikasjon.

Bygningen[rediger | rediger kilde]

Kirken ble igjenoppbygget etter bybrannen i 1702 og sto ferdig i 1706. I dag har Hospitalkirken en hvitfarget kledning mot Kong Oscarsgate og en karakteristisk grågrønn farge i kledningen mot gårdsplassen. I tillegg er det irrede kobberplater på taket til kirketårnet. Hospitalkirken har tidligere også hatt andre farger. Hildbrand Meyer skrev at han i sine yngre dager mente å huske at kirken var tjæret og at den senere hadde fått en rød oljefarge. Øverste del av spiret, skrev han, ble dekket med kobber allerede i 1763. I en detalj fra Johan Georg Müllers prospekt «Fanabønder på vei til Stadsporten» fra 1796 er kirken fremstilt med en rødlig farge og irret kobbertak. En gang før 1806 ble kirken malt hvit, noe vi kan se i et prospektet av Rådstuen og Hagerupsgården malt av J. C. Dahl , datert 1806. Prospektet viser Hospitalkirkens hvite kirketårn i bakgrunnen. Noe senere fikk kirken den grågrønne fargen den har i dag. Ellers er bygningen stort sett slik den var da den var ferdig. På 1700-tallet var ikke kirken og hovedbygningen forbundet, men ble det trolig da det ble bygget et sakristi i 1862.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Lidén, Hans-Emil, Magerøy, Ellen Marie; Norges kirker, Bergen bind II Oslo 1983 ISBN 82-05-14299-8
  • Meyer, Hildbrand. 1764. «Samlinger til den Berømmelige og Navnkundige Norske Handel Stad Bergens Beskrivelse» i Bergen historiske forening. Skrifter, Bendix Edvard Bendixen [red], 1904

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]