Sakshaug gamle kirke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Koordinater: 63°52′30,565″N 11°16′4,2708″Ø

Sakshaug gamle kirke
Sakshaug gamle kirke.jpg
Byggeår omkring 1150-1184
Kirkegård Fremdeles i bruk
Arkitektur
Byggemateriale Kalkstein
Skip langkirke
Kirkerommet
Prekestol Tre; fra 1646
Alter Alterbord med relikviegjemme; altertavle omkring 1655
Diverse Tak og interiøret fjernet i 1873. Restaurert og nyinnviet 1958
Sakshaug gamle kirke på Commons

Sakshaug gamle kirke er ei steinkirke fra 1100-tallet i Inderøy i Nord-Trøndelag. Den er bygd i normannisk stil med noen gotiske trekk etter en ombygging på 1200-tallet. Kirka ble antagelig innviet i 1184, og gikk ut av bruk da nye Sakshaug kirke ble innviet i 1871.

Kirka ligger på en naturlig terrasse, med skrånende terreng både ovenfor og nedenfor. Verken koret eller skipet er plassert i en helt nøyaktig øst-vest-retning, og kirkeskipet er i enda større grad «vridd opp på terrassen» slik at det er en skjevhet i grunnplanen.

Det har tidligere vært vanskelig å datere kirka tilfredsstillende fordi vinduene i koret har nyere, gotiske, stiltrekk enn resten av bygget. En bygningsarkeologisk undersøkelse og studie av steinhuggermerker i 2007 konkluderte med at koret ble påbegynt etter 1130, kirkeskipet ble bygget mellom 1150 og 1184, og koret ble ombygd med gotiske vinduer 1220–1230. Gjennom tidene har både eksteriør og interiør endret seg betydelig. Ved inngangen i vest har det stått et tårn. Sakristiet i sørøsthjørnet ble bygd omtrent 1430, og de tre støttemurene på sørveggen må ha blitt reist en gang mellom 1200 og 1430. Prekestolen og altertavlen er fra midten av 1600-tallet.

Etter at inventar og trevirke var fjernet, ble kirkeruinen i 1873 gitt til Fortidsminneforeningen, som fremdeles eier den. Kirka ble restaurert mellom 1926 og 1958. Foreningen eier også Hustad kirke i samme kommune. Ingen av dem er menighetskirker, men begge brukes noen ganger i året til kirkelige handlinger. Sakshaug er en populær kirke for vigsler.

Historie[rediger | rediger kilde]

De gotiske vinduene på østveggen har vært en utfordring for dateringen av kirka.
Portalen på nordveggen, med en rest av chevronborden til h. over døra; borden daterer kirka til siste halvdel av 1100-tallet.

Det er vanlig å datere kirka til 1184. Da Gerhard Schøning besøkte Inderøy 26. mai 1774, fant og beskrev han en innskrift på veggen over koret: «Anno Dni 1184 blev denne Kirke bygd og beskikket til en Sogne-Kirke af Augustinio Archiepiscopo».[1] Dette knytter kirka til erkebiskop Øystein Erlendsson og dette året. Innskriften er fra en senere tid, og har gått tapt en gang mellom 1774 og Nicolay Nicolaysens besøk i kirka i 1866.[2] Man har likevel festet lit til innskriften og året 1184 som en datering av når kirka var ferdigbygd.[2][3] Sammen med innskriften sto navnene på to lensherrer og en biskop som var virksomme i årene 1613–1617.[4] Det er trolig at innskriften, som var på 1600-tallets dansk – ikke på middelalderens latin – ble påført til erstatning for en eldre innskrift som var gått tapt da koråpningen ble endret.[2]

Kirka er knyttet til gården Sakshaug, som var den største gården i sognet og som kan ha hatt en rolle som regionalt sentrum allerede i førkristen tid.[5][6] Den var fylkeskirke i Øynafylket.[5][6] Det kan ha stått ei trekirke her før steinkirka ble bygget.[5] Det har også vært diskutert om det kan være en kultkontinuitet, hvor kirka ble bygget på det samme stedet hvor det tidligere hadde vært et hedensk hov.[6][7]

Slik det er vanlig for de trønderske steinkirkene, er koret den eldste delen av kirkebygget.[2]. Kirkeskipet kan dateres med utgangspunkt i bruken av chevronborden på nordportalen; chevroner ble brukt i tverrskipet i Nidarosdomen i årene 1140–1160 og på landsbygda i Trøndelag fram til 1190. Gitt at dekoren var det siste som ble gjort på kirka, kan byggingen av kirkeskipet dateres mellom 1150 og 1190.[2] Koret ble bygget før dette, men ikke tidligere enn 1120/1130; som er det tidligste man ellers kjenner steinbyggverk på landsbygda i Trøndelag.[2]

Endringenes tid[rediger | rediger kilde]

Dette steinhoggermerket er et av de 21 som er funnet i kirka.
De tre støttemurene fra 1200/1300-tallet er et karakteristisk trekk ved kirkas ytre
Da Gerhard Schøning besøkte og tegnet kirka i 1774 hadde den takrytter, et tømret våpenhus i vest og en egen inngang til pulpituret på nordveggen. Nordportalen var gjenmurt.
Kirka sto som ruin fra 1873 til 1908, uten tak og annet treverk.

Ved de gotiske vinduene i koret og på korbuen finnes det steinhoggermerker som viser at det var steinhoggere fra byggingen av Nidarosdomen som bygde denne kirka. I alt er det funnet 21 unike merker. Ved å se hvilke deler av Nidarosdomen de samme steinhoggerne var aktive på, er det mulig å datere moderniseringen av koret til 1220–30. Endringene i koret må ha vært kostbare, og bruken av steinhuggere fra Nidarosdomens bygghytte var heller ikke vanlig for andre byggverk enn selve domen. Tilsammen kan dette tyde på at Sakshaug kirke må ha hatt gode inntekter, og stått i en særstilling blant fylkeskirkene i Trøndelag.[8][9]

De tre støttemurene på sørsiden ble oppført allerede på 1200/1300-tallet, for å forhindre utglidning forårsaket av den skrå tomta.[3] Sakristiet i sørøsthjørnet ble bygd omtrent i 1430, og ettersom sakristiet lener seg mot den ene støttemuren må støttemurene være eldre enn sakristiet.

I 1589, da Trondhjems reformats 1589 ble skrevet, var Sakshaug hovedkirke i sognet, med Salberg, Hustad og Vestvik som annekskirker.[10] Kirkene på Ulvan (Utøy) og Kirknes ble samtidig bestemt nedlagt.[10]

Innskriften som Schøning gjengir, tyder på at det foregikk en protestantisk ominnredning av kirkerommet i periodene 1613–1617 og 1629–1642. Ingen ting av inventaret fra ominnredningen i 1613–1617 er bevart, men man kan regne med at dette var tekstbaserte katekismetavler med for eksempel Fader vår, trosbekjennelsen og sakramentord.[5] Den andre perioden var påskyndet av en kongelig befaling til lensherre Oluf Parsberg om å sørge for at bispedømmets kirker ble satt i stand.[5] Prekestolen og altertavlen er fra denne perioden på midten av 1600-tallet. Koråpningen ble trolig også utvidet i Parsbergs tid.[5]

På 1600-tallet tilkom også to pulpiturer (gallerier/herrskapsstoler) som Schøning beskrev, et øst på nordsiden med årstallet 1631 og et i vest som Schøning mente var eldre. Det tømrede våpenhuset som Schøning tegnet i 1774 kan også ha tilkommet på 1600-tallet.

Kirka var valgkirke ved valg til Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814.[11]

Restaureringens tid[rediger | rediger kilde]

Kirka ble tatt ut av bruk i 1871 da nye Sakshaug kirke ble vigslet. Kirka ble overdratt til Fortidsminneforeningen i 1873 etter at alt trevirke var fjernet.[12]

Arbeidet med ny bruk av kirka begynte i 1908, da Inderøy ungdomslag tok initiativ til en pengeinnsamling i samarbeid med Fortidsminneforeningen.[5] I 1910 ble det lagt tak over kirkekoret, og det ble gjeninnsatt dører og vinduer, tegnet av Nils Ryjord.[5] Dette rommet ble først brukt av bygdemuseet. I 1925 begynt restaureringsarbeider ledet av Erling Gjone. Det første året ble murverket satt i stand, og i 1926 ble det reist en ny takstol over kirka. Takstolen er laget etter mønster av den gamle, men uten utskårne masker på stikkbjelkene.[3] I perioden 1951–58 ble gulvet lagt, vinduer og dører ble satt inn, og prekestolen og altertavla ble tilbakeført til kirka. Den ble nyvigslet av Arne Fjellbu 6. juli 1958.[5]

Under restaureringen ble det diskutert hvilken periode eller tilstand kirka skulle tilbakeføres til. Riksantikvaren ønsket opprinnelig å tilbakeføre kirkerommet til et middelalderpreg uten prekestol og kirkebenker.[12] Da Gjone ble kjent med at Inderøy menighet ønsket å bruke den restaurerte kirka som et gudshus til protestantiske gudstjenester, gikk han med på å la reformasjonens interiør få sin plass i kirka.[12] Altertavle, prekestol og døpefont ble da satt inn i kirka. Benkene er nylaget.[12]

Den mest omfattende bygningstekniske undersøkelsen ble gjort av Erling Gjone i 1954, da koret og sakristiet ble restaurert og Gjone undersøkte disse delene av bygget.[13] Forståelsen av kirkas historie ble endret etter Kjersti Kristoffersens mastergradsoppgave fra 2007; det var en bygningsarkeologisk undersøkelse som redefinerte dateringen av kor og skip; hennes konklusjon var at koret ikke er et «nybygd gotisk kor fra 1184, men et romansk kor fra første halvdel av 1100-tallet som ble modernisert på begynnelsen av 1200-tallet.»[8] Kristoffersen fulgte opp refleksjoner rundt dateringen som Øystein Ekroll hadde påbegynt i 1994.[14]

Kirka eies og forvaltes av Fortidsminneforeningen, som tilbyr guiding etter avtale og åpen kirke noen dager i sommersesongen.[15] Den brukes til vigsler, gudstjenester og andre kirkelige formål av Inderøy menighet.[16][17]

Bygningen[rediger | rediger kilde]

Vestportalen med romansk bue er uten utsmykning, trolig fordi døra opprinnelig sto inne i tårnfoten. Dørbeslagene er originale fra middelalderen.[7]
Grunnplanet av kirka viser at skipet ble «vridd» mot nord, opp på terrassen i landskapet - sett i forhold til det eldre korets retning.
Denne skissen finnes risset inn på sokkel i døråpningen mellom kirkas kor og sakristi. Den viser hvordan kirka så ut kort tid etter at den var ferdigstilt: med tårn i vest. Støttemurer og sakristi var ikke bygd på dette tidspunktet.
Sakristiet ble bygd 1430 over en kilde; det er derfor en brønn i sakristiet.
Demonmaske eller Sheela na gig fra venstre side av nord-portalen.

Kirka ligger på en naturlig terrasse, med skrånende terreng både ovenfor og nedenfor. Verken koret eller skipet er plassert i en helt nøyaktig øst-vest-retning,[2] og kirkeskipet er i enda større grad «vridd opp på terrassen» slik at det er en skjevhet i grunnplanen.[2]

Veggene er kistemurer i kalkstein og kirka er forsterket med støttemurer på sørsiden. Grunnplanet er nordenfjeldsk med et i hovedsak rektangulært skip og nært kvadratisk kor. Skipet er 21 m langt og 12,5 m bredt; og innvendig 17,1 x 9,4 meter. Veggene er mellom 1,4 og 1,7 m tykke.[18] Koret er 8 m langt og 9 m bredt utvendig, og 6,7 x 6,2 m innvendig. Bygningen følger slik et mønster som er kjent fra andre trønderske kirker: den utvendige bredden på koret er lik den innvendingen bredden i skipet.[5] Det meste av steinen er ikke tilhugget, ut over det at den er spaltet for å få en jevn flate. Slik stein brukes i fundament, murkjerner og veggflater.[9]. Dette er stein som er funnet lokalt. Veggene var kalkpusset fram til demonteringen i 1873, og det er bevart noen rester av pussflater. Pussflater bak støttemurene viser at kalkpussing er et trekk som går helt tilbake til byggeperioden.[5]

Det har vært tårn på kirka før; tårnet har hatt felles vegg med kirka, og målte utvendig 9 x 9 m, og innvendig 5,5 x 5,5 meter. På vestveggen utvendig finnes spor av tårnmuren, og fundamentrester er funnet under bakken.[5] Tårnet kan ha rast allerede tidlig i middelalderen, kanskje da skipet begynte å sige.[5] På dørterskelen på sørsiden av koret er det risset inn et bilde av kirka med tårn.[5] Kirka hadde også tårn da den ble tatt ut av bruk i 1871, men er uten tårn i dag.

Vestportalen, som i dag er hovedinngang til kirka, er lite markert. Den er uten utsmykning eller døranslag, noe som trolig skyldes at døra opprinnelig sto inne i forrommet/tårnfoten.[3] Døra er ny, men smijernsbeslaga med rankeform er fra middelalderen.[5] Både vestportalen og de to portalene til skipet fra sør og nord har en romansk, rundbuet form.

Fram til 1873 var takstolene fra middelalderen bevart, selv om de var skjult bak en flat himling fra 1600-tallet.[5] Etter restaureringen fikk kirka tilbake åpen himling.

Skipet har fem vinduer; to på hver side og et i gavlen. Av vinduene i kirkeskipet er bare to bevart uendret fra middelalderen: det sørvestre som ligger bak en støttemur, og vinduet i vestgavlen som lenge var skjult over den flate himlingen fra 1600-tallet. Begge er traktformet, med smalest åpning ytterst og utvidelse innover mot rommet.[3]

Støttemurene på sørsiden ble reist på 1200- eller 1300-tallet, etter at fundamentet under kirka begynte å svikte.[10] Siget var så omfattende at sørveggen fremdeles er 0,5 meter ute av lodd.[5] Støttemurene måler 6,3 x 4,5 m, 4,5 x 3,2 m og 4,4 x 3 m.[18] Steinen i støttemurene har tydelig preg av å være gjenbrukt, og det antas derfor at det er steinen fra tårnet som har blitt brukt til å bygge støttemurene.[18][12][19][20]

Kor og sakristi[rediger | rediger kilde]

Hjørnesteinene og gulvet i koret er tilhugget, kvaderhugget marmor, sannsynligvis funnet og hugget lokalt.[10][9] Klebersteinen i portalene i kirkeskipet er fra Slipsteinsberget i Sparbu.[9] Marmorsøylene i koret er laget med stein fra Allmenningsøya i Roan; et steinbrudd som nesten bare er kjent brukt til Nidarosdomen.[9] I de restaurerte vinduene i koret ble det brukt kleberstein fra Trondheimsområdet.[2] Antagelig ble de nye vinduene utført i Trondheim og montert i kirka etterpå. De nye, større lysåpningene på østveggen som ble satt inn omkring 1230 var større enn vanlig i middelalderen og «må ha virket overveldende.»[2] Koret har rundbuede vinduer mot nord og sør.

Korbuen ble utvidet på 1600-tallet.[18] I tillegg til korbuen har koret innganger både i nord og sør; inngangen fra nord er sannsynligvis fra 1600-tallet.[5] Portalene i skipet er romanske (rundbuet) mens portalen til koret i sør er spissbuet med marmordeler og kapiteler. Portalen med søylene er elegant utformet og har tydelige fellestrekk med steinarbeid på Nidarosdomen.[5]

Sakristiet ble bygd omkring 1430 over en kilde på sørsiden. Det er derfor en brønn i sakristiet, og man tenker seg at kilden/brønnen har vært regnet som viktig, og hatt innflytelse på plasseringen av sakristiet på sørsiden. Det vanlige er ellers at sakristi bygges på nordsiden.[3] Sakristiet måler 6,5 x 5 meter innvendig.[5] Det er funnet rester av et alter i sakristiet; noe som tyder på at rommet også ble brukt som kapell. Krysshvelvet av teglstein i sakristiet hadde en form som var vanlig på begynnelsen av 1400-tallet, noe som brukes som datering.[21] Hvelvet raste sammen omkring 1720,[3] og brønnen ble fylt igjen med rasmassene. Ved restaureringen ble brønnen åpnet, men hvelvet er ikke rekonstruert.[3]

Da kirka fikk prekestol på 1600-tallet ble det åpnet en passasje til prekestolen gjennom veggen fra sakristiet.[3]

Utvendig dekor[rediger | rediger kilde]

Kirka har rester av rikere dekor enn det som er vanlig på trønderske kirker. Ved portene på både sør- og nordsiden av skipet er det hogd ut flere masker. På nord- og vest-siden er det såkalte «demonmasker» (Sheela na gig) av kvinner som blotter skjødet; slike finnes på middelalderkirker i flere europeiske land, også på Stiklestad kirke og Nidarosdomen.[5][22][23] På sørportalen er det et demonansikt som ligner på ansiktet på nordportalen, men uten det blottede skjødet. På det sørvestre hjørnet er det to masker. Den best bevarte er delvis skjult av støttemuren, og viser et ansikt med skjegg og dyreører, kanskje en demonisk blanding av menneske og dyr.[5] Maskene er hugget i lokal marmor.[5]

Det er registert åtte middelalderske runeinnskrifter i kirka, sju av dem ved sørportalen.[5] En av dem er Petr a mik («Peter eier meg»), noe som tolkes som at kirka var vigslet til St. Peter.[10] En annen er begynnelsen på Ave Maria.

Interiør[rediger | rediger kilde]

Døpefonten i kleberstein er fra 1100-tallet og er fremdeles i bruk; den er enkel, med kjegleformet base, et sylindrisk midtstykke og en halvkuleformet skål.[5] Det oppmurte alterbordet er også bevart og har et relikvarium i alterplaten.

Prekestolen er fra 1646 og altertavla fra omtrent 1655; begge er antagelig skåret i tre av Johan Bilthugger.[24] Etter at kirka ble avviklet i 1871, ble prekestolen oppbevart i Vitenskapsmuseet, mens altertavla ble brukt i «nykirka» inntil 1957.[3] På sidene av prekestolen er de fire evangelistene brukt som motiv på flatene, slik Johan Bilthugger ofte gjorde.[25] Prekestolen er malt av Johan Contrafeier.[26]

Altertavla har Frederik IIIs monogram i toppstykket, og må være skåret i hans regjeringstid (1648–1670), men er malt i 1692 – med dette årstallet innmalt i den øverste tekstflaten.[3] Det er en barokk altertavle med et topp-panel som viser oppstandelsen og to store tekstpaneler nedenfor dette. På sidene av oppstandelsesmotivet er de to dydene Troen og Håpet fremstilt som karyatider som bærer tavlas toppstykke.[27] De holder sine symboler: korset og ankeret. Det lille tekstfeltet inneholder en lovprisning, mens det store, nederste tekstfeltet inneholder inntiftelsesordene til nattverden. På sidene av det nederste tekstfeltet står skulpturer av Moses og Johannes Døperen – som representanter for henholdsvis det gamle og det nye testamente.[27] Moses bærer budtavlene, mens Johannes bærer lammet og boka med de sju segl. På hver side av de to figurene finnes søyler som har drueklaser viklet rundt seg, som en allusjon til nattverden.[27] Altertavla har i alt seks små våpenskjold med miniatyrdetaljer, symboler og initialer.[27] Det er sannsynlig at disse initialene representerer de personene som bekostet altertavla.[27]

Et ciborium (skrin for nattverdsoblater) fra 1400-tallet som finnes i Nationalmuseet i København skal være herfra.[10][28] To utskårne planker som kan ha vært vanger på kirkebenker eller en korstol, finnes i Vitenskapsmuseet i Trondheim. Benkevangene fra Sakshaug har planteranker og drager i samme stil som stavkirkeskurden fra 1200- og 1300-tallet.[5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Schøning, Gerhard (1979). Reise som giennem en Deel af Norge i de Aar 1773, 1774, 1775. Første bind. Trondheim: Tapir forlag. s. 236. ISBN 8251903467. 
  2. ^ a b c d e f g h i j Kristoffersen i Årbok NT 2007
  3. ^ a b c d e f g h i j k Gjone 1969
  4. ^ Lensherre Claus Daae 1613–20, lensherre Oluf Parsberg 1629–42 og biskop Isak Grønbech 1596–1617. Kilde: Ekroll 1997 og Skevik 1984
  5. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w x y z Ekroll 1997
  6. ^ a b c Skevik 1984
  7. ^ a b Gudmund Leren (1973). «Kva dei gamle steinane fortel». Inderøyboka: ei bygdebok om Inderøy, Røra og Sandvollan. Bind 1; del 2: Den ålmenne delen. Inderøy: kommunen. s. 300–308. 
  8. ^ a b Kristoffersen i Fortidsminneforeningens årbok 2008
  9. ^ a b c d e Kristoffersen 2009
  10. ^ a b c d e f Brendalsmo 2006
  11. ^ Feiring av kirkene som arena for våre første nasjonale valg Arkivert 14 september 2015 hos Wayback Machine.; arkivverket.no, 2014
  12. ^ a b c d e Andreas Ystad (1973). «Sakshaug gamle kyrkje». Inderøyboka: ei bygdebok om Inderøy, Røra og Sandvollan. Bind 1; del 2: Den ålmenne delen. Inderøy: kommunen. s. 290–299. 
  13. ^ Brendalsmo 2006. Gjones rapport fra undersøkelsene finnes i Riksantikvarens arkiv.
  14. ^ Ekroll 1994
  15. ^ Sakshaug gamle kirke; fortidsminneforeningen.no
  16. ^ Inderøy menighet; kirken.no
  17. ^ Sakshaug gamle kirke; inderoybryllup.no
  18. ^ a b c d Kristoffersen masteroppgave 2007
  19. ^ Krüger 2006
  20. ^ Ekroll, Øystein (1997). Med kleber og kalk: norsk steinbygging i mellomalderen. Oslo: Samlaget. s. 288. ISBN 8252147542. 
  21. ^ Berg 1984
  22. ^ The Sheela Na Gig Project; sheelanagig.org
  23. ^ Sverre Krüger. «Sheela-na-gig, provokasjon - konflikt - forløsning» Spor - fortidsnytt fra midt-Norge; nr 2, 1994
  24. ^ Sakshaug gamle kirke; fortidsminneforeningeninderoy.wordpress.com
  25. ^ Sigrid Christie (1973). Norges kirker. Bind 1: Den lutherske ikonografi i Norge inntil 1800. Oslo: Land og kirke. ISBN 8207000015. 
  26. ^ Sakshaug gamle kirke - Kirkesok.no. Lest 24. april 2017
  27. ^ a b c d e Olava Øverland. «Våre altertavler: Sakshaug gamle kirke». Familien, nr 18, 1999
  28. ^ Nationalmuseet afslører 800 år gamle værksteder i Trans Kirke; natmus.dk, 29.7.2013

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Arne Berg. «Tre gamle sakristi i Nord-Trøndelag». I: Fortidsminneforeningens årbok, 1984 ISSN 0071-7436 (også om Værnes kirke og Alstadhaug kirke)
  • Jan Brendalsmo. Kirkebygg og kirkebyggere, byggherrer i Trøndelag ca. 1000-1600. Unipub, 2006. ISBN 82-7477-226-1. Bearbeidet utgave av doktoravhandling fra 2001. Avsnitt om Sakshaug s 623-627
  • Øystein Ekroll. «Sakshaug kyrkje». I: En Reise gjennom norsk byggekunst, Fortidsminneforeningens eiendommer gjennom 150 år. Utgitt av Riksantikvaren og Fortidsminneforeningen, 1994. ISBN 82-90052-44-8
  • Øystein Ekroll. «Trønderske steinkyrkjer frå mellomalderen». I: Årbok for Nord-Trøndelag historielag, 1997 ISSN 0333-0400
  • Erling Gjone. «Sakshaug gamle kirke i Inderøy». I: Fortidsminneforeningens årbok, 1969 ISSN 0071-7436
  • Kjersti Holien Kristoffersen. En bygningsarkeologisk undersøkelse av koret i Sakshaug kirke. Mastergradsoppgave i arkeologi, UiTø, 2007 (e-bok[død lenke])
  • Kjersti Holien Kristoffersen. «Sakshaug gamle kirke, ny kunnskap om bygningshistorien ». I: Årbok for Nord-Trøndelag historielag, 2007 ISSN 0333-0400
  • Kjersti Holien Kristoffersen. «Kirkebygging i middelalderen, søkelys på byggingen av Sakshaug gamle kirke». I: Årbok for Nord-Trøndelag historielag, 2008 ISSN 0333-0400
  • Kjersti Holien Kristoffersen. «Koret i Sakshaug kirke, et gotisk kor fra 1184?». I: Fortidsminneforeningens årbok, 2008 ISSN 0071-7436
  • Kjersti Holien Kristoffersen. «Bygningssteinen i Sakshaug gamle kirke ». I: Eynni Idri, årbok for Inderøy museums- og historielag, 2009 ISSN 0802-5002
  • Sverre Krüger. Elefantene i Nidarosdomen, fra steinhuggerlivet ved St. Olavs katedral. Communicatio forlag, 2006. ISBN 978-82-92400-24-1. Kapitlet «Froste fra Sakshaug», side 82-99
  • Gudmund Leren. «Sakshaug gamle kyrkje». I: Årbok for Nidaros bispedømme, 1958
  • Gudmund Leren. Sakshaug gamle kyrkje, artikkelsamling. Redigert av Svein Kvistad. Utgitt av 800-års-jubileumsnemnda for Sakshaug kyrkje, 1984. 59 sider
  • Olav Skevik. «Sakshaug-kjerka 800 år». I: Årbok for Nord-Trøndelag historielag, 1984 ISSN 0333-0400
  • Fredrik B. Wallem. «Stenhuggermerkerne i Sakshaug kirke». I: Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Forhandlinger; bd. 5, nr 36 (1933)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]