Kinn kirke (Flora)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Koordinater: 61°33′58,9″N 4°45′26,1″Ø

Kinn kirke (Flora)
Kinn.kirke.jpg
KirkesamfunnDen norske kirke
BispedømmeBjørgvin bispedømme
ProstiSunnfjord prosti
FellesrådKinn
SognKinn
Byggeår1150-1200
Endringeren liste av kjente ombygginger angitt med år og hva som ble gjort arkitekt
Viet tilBorni, Sunnivas søster skal ha drevet i land her og bodd i en heller i fjellet bak kirken.
Kirkegårder det kirkegård? Hvor er den og finnes den fortsatt? Kjente personer som er gravlagt. Interessante gravstøtter
Arkitektur
TeknikkHvitkalket mur
ByggematerialeBruddstein kleberkvader på hjørnene og i muråpningene
Mål25,1m, skip 17,5m, kor: 7,6x7,4m
PortalVestportal
SkipEnskipet
Kirkerommet
PrekestolJa
DøpefontJa
AlterAltertavle med korsfestelsesscene, tre kvinnelige helgener som opprinnelig stod på alteret, Sta. Barbara, Sta. Katharina av Aleksandria og Maria Magdalena, henger i koret, fra 1703
DiverseKirken har et lektorie med en brystning med utskårne relieffer. Den eneste norske kirken med lektorium intakt.
Kinn kirke (Flora) på Commons
Kinn Kirke rundt 1910
Se også Kinn kirke (Nordre Land).

Kinn kirke ligger på øya Kinn og er bygget i perioden 1150-1200.

Byggehistorie[rediger | rediger kilde]

Kirken ble modernisert i 1868 og prøvd tilbakeført i 19111912. Kirken er blitt bygget i to etapper og koret er eldst. Det ble bygget sammen med ca. to til tre meter av nordveggen. En ser tydelig en skjøt i veggen mellom byggetrinn en og to. Tidligere forskere mente at kirken kunne vert oppført så tidlig som begynnelsen av 1000-tallet, den mest vanlige tidfestingen er fra 1100-tallet, men koret som er i kirken er bygget ca. 50 år tidligere. Den første kirken på tuften vet vi ikke hvordan så ut da tuften under gulvet ennå ikke er gransket. Der er mulig at det kan ha stått en trekirke her før steinkirken.

Restaurering[rediger | rediger kilde]

Kinn kommune overtok kirken i 1860 fra de private eierne, da kirken var i en svært dårlig stand. I 1866 kom det i gang en restaurering som i ettertid har vert mye kritisert. Flere vinduer ble gjort større, det ble også bygget galleri og de originale benkene ble fjernet. En ny restaurering i 19111912 ble vinduene tilbakeført til den opprinnelige størrelsen. Også klenodiet i kirken, lektoriet, ble gjenoppbygget. På 1960-tallet ble kirken kalket innvendig. Altertavlen ble fargeresturert, lektoriet ombygd og det ble utført konserveringsarbeid på de tre helgenfigurene. Det ble også bygget nytt orgel. Senere ble et nytt våpenhus oppført. Inngangen til kirkegården går gjennom klokketårnet, som ble satt opp i 1911-12. I tårnet henger de to klokkene som tidligere hang i selve kirken, en fra 1650 og en fra 1859.

Interiør[rediger | rediger kilde]

Det mest spesielle med kirken er lektoriet. Dette er et galleri som er plassert foran eller under korbuen og som blir brukt av geistlige til preken og sang. Brystningen på lektoriet har utskårne relieffer som viser Kristus og de tolv apostelene. Ytterst er engler som blåser på basun.Det er bare Peter og Paulus som kan identifiseres ut fra attributter, Peter med nøklene og Paulus med sverdet. Dette er det eneste intakte lektorium i Norge.[1]

Stilen på utskjæringene minner om munken Matthew Paris som skal ha vært i Bergen i 1248 og i Trondheim i 1249. Han kom fra klosteret St Albans nord for London. Klosteret på Selje er også et albanskloster.[trenger referanse]

I koret står et middelalderalter hvor det er plass til relikvier, men det er tomt.

Sagnet[rediger | rediger kilde]

Et sagn forteller at St. Sunniva, som er kjent i forbindelse med Selje kloster, var en av tre søstre. De drev inn til hver sin øy og til Kinn kom Borni eller Borny. Hun skal ha bodd i en heller i fjellet bak kirken. Kinnaspelet er bygget på denne historien. Etter sagnet fikk Borni Kinnakirken bygget ved hjelp av en tusse ved navn Vindfløy. Navnet Vindfløy kan knytte Kinnakirken til Olav den hellige. I Olavssagn er det ofte ein tusse/haugkall e.l.ved navn Vindfløy som hjalp kongen å bygge en kirke for ham.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ekroll, Øystein, Stige, Morten, Havran, Jiri, Middelalder i Stein bind 1 i serien Kirker i Norge, Oslo 2000, ISBN 82-91399-09-3

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Håkon Christie (1981). Stavkirkene – arkitektur. Norges kunsthistorie. Oslo: Gyldendal. s. 139–252. ISBN 8205122644. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]