Hopp til innhold

Dilos

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Delos
LandHellas’ flagg Hellas
Ligger vedEgeerhavet
Postnummer846 00
Areal350,64 hektar
Befolkning24[1] (2011)
Bef.tetthet0,07 innb./hektar
Høyde o.h.112 meter
Kart
Delos
37°23′28″N 25°16′16″Ø
Dilos på Commons

Delos (gresk: Δήλος, Dílos) er en gresk øy som ligger ved siden av øya Mykonos i øygruppen Kykladene. Delos er bare 5 km lang og 250 meter bred, men var et maktsentrum i antikkens Hellas; her ble det deliske forbund stiftet, og her hadde det sitt skattkammer. Delos fikk også status som et hellig sted, som antatt fødested for solguden Apollon og hans tvillingsøster jaktgudinnen Artemis; det ble også bygd templer for en rekke andre guder. Eldst er trolig «Herakles' grotte».[2] En synagoge ble reist i årene 150-128 f.Kr., gjenoppdaget i 1912/13 og utgravd i 1965.[3]

«Herakles' grotte» regnes som Delos' eldste bevarte helligdom, Kynthos-fjellet.[4]

Lokale utgravninger er blant de mest omfattende i Middelhavet. I 1872 ble de innledet av den franske skolen i Athen,[5][6] og de pågår fortsatt pr 2025.[7] Funnene er utstilt på det arkeologiske museet i Delos og det nasjonale arkeologiske museet i Athen. Stedet er også listet hos UNESCOs verdensarvliste.

Delos var en viktig helligdom i antikken som fødested til solgudene Apollon og hans søster, jaktgudinnen Artemis. I horisonten ses to koniske høyder som markerte et landskap som hellig for en gudinne. Ett sted er hun bevart i stedsnavnet på fjellet Kynthos som har beholdt sitt arkaiske navn,[8] det andre hellig for vinguden Dionysos.

Kynthos-fjellet er 112 meter høyt, og Apollon og Artemis ble dyrket her fra 600-tallet f.Kr.[9] Fjellets navn speiles i de to gudenes tilnavn «Kynthios» og «Kynthia»; det siste ble i latinisert form til Cynthia, som fortsatt er et vanlig kvinnenavn i engelskspråklige land.

Den eneste måten å komme til Delos på, er å ta en dagstur med ferge fra Mykonos, Paros eller Naxos, for det finnes ikke losji eller overnatningssteder.[10] Administrativt er Delos en del av kommunen Mykonos.

Historie

[rediger | rediger kilde]

Tidligste historie

[rediger | rediger kilde]
Maleri av Delos utført av Carl Anton Joseph Rottmann i 1847.
Teateret.

Det er spor etter bosetning på Delos tilbake til 3000 f.Kr., og stedet ble viktig i mykensk tid. Da Delos ble kjent som en hellig øy, begynte den å tiltrekke seg pilegrimer i flokkevis, som fikk handelen til å blomstre. Delos var en travel havn i nesten tusen år, regnet fra 700-tallet f.Kr.[11]Thukydides identifiserte den opprinnelse befolkningen som kariske sjørøvere fra Anatolia som til sist ble forvist av kong Minos på Kreta.[12] Dette er den mytologiske overleveringen, men øya var nok først befolket av lelegere, gresk urbefolkning. Fra begynnelsen av gresk bronsealder er det funnet en liten bosetning ved fjellet Kynthos som tyske arkeologer identifiserte som tilhørende kastri-kulturen,[13] dvs. tidlig gresk bronsealder, perioden 2500-2200 f.Kr.[14]

Boplassen ble forlatt i tiden rundt 2200 f.Kr., som alle kjente bosetninger på denne tiden. Mens andre steder ble bosatt på nytt rundt 2000 f.Kr. ble Delos først bebodd i tiden rundt 1400 f.Kr. Det er påvist et kompleks av bygninger fra mykensk tid. Et bemerkelsesverdig funn av smykker og kultobjekter knyttes til det senere antikke Artemision (artemistempelet i Efesos): En intrikat utskåret elfenbeinsfigur av antagelig kypriotisk opprinnelse som avbilder krigere og ville dyr, og har fungert på beslag på en trekasse. Denne boplassen var bebodd fram til rundt 1150 f.Kr. før den doriske invasjon og den mørke tidsalder.[15]

Kultsted

[rediger | rediger kilde]
Rekonstruksjon på sørsiden av øya.
Løvenes terrasse.[16]
Statuer ved Kleopatras hus.
Statue av Silenos.

I gresk mytologi var stedet, før det ble til Delos («synlig»), en klippe som fløt rundt i havet og var kjent under to navn, Ortygia eller Adelos («usynlig»). Havguden Poseidon ankret opp klippen i sentrum av fire punkter på kompasset, nesten like langt fra Rhodos i øst, Kreta i sør og Peloponnes i vest. En slik beliggenhet måtte interessere antikkens grekere med deres utpreget matematiske tilnærming til geografi.[17]

I bronsealderen da Odyssevs og trojanerkrigen utspiller seg, var Delos kjent som fødestedet til tvillinggudene Apollon og Artemis (skjønt det synes å være en del forvirring om Artemis' fødested som enten Delos eller øya Ortygia utenfor Sicilia). Øya var bebodd av jonere fra 900 f.Kr., og fram til rundt 100 e.Kr. var Delos bevislig et betydelig kultsted og betraktet som hellig. Mytologisk ble også Dionysos knyttet til Delos, i likhet med Leto, en titan og mor til de nevnte tvillinggudene. Da Delos fikk panhellenistisk (fellesgresk) religiøs betydning, ble øya et valfartsmål for jonerne.[18]

Homer hevder at den gravide Leto vandret fra Trakia til Imbros, Lesbos, Khíos, Samos, Kos, Euboea og Attika, på desperat leting etter et sted hun trygt kunne føde tvillingene Zevs var far til, men overalt ble hun avvist fordi folk fryktet Heras hevn. Kun Delos gikk motvillig med på å ta imot henne.[18]

Mange templer og kunstverker smykket Delos. Apollons storslåtte tempel med en enorm statue av guden var en offergave fra befolkningen på Naxos. Tempelet var en dorisk bygning, 29,49 m lang og 13,55 meter bred, fra begynnelsen av 300-tallet f.Kr., utgravd av det franske institutt i Athen siden 1877. Nord for tempelet var det et merkelig kubistisk alter av oksehorn og lyssymboler, komponert på en slik måte at det ga navn til «det deliske problem».

Et antall «renselser» ble utført av bystaten Athen for å gjøre Delos til et passende sted for å dyrke gudene. Den første renselsen ble foretatt på 500-tallet f.Kr., ledet av tyrannen Peisistratos som sørget for at alle graver innenfor synsvidde av tempelet, ble gravd opp og flyttet til en annen øy. På 400-tallet f.Kr., i peloponneskrigens 6. år, og etter råd fra orakelet i Delfi, ble alle graver på Delos tømt. Ingen fikk deretter lov til å dø eller føde på Delos, for ikke å besmitte stedets hellighet, og i tillegg for å hindre at noen stilte krav om eierskap gjennom arv. Umiddelbart etter renselsen ble de deliske leker avholdt for første gang.[19][18]

Etter perserkrigen ble øya et nøytralt møtested for det deliske forbund (også kalt for det athenske sjøforbundet), opprettet i 478 f.Kr. Formelle møter ble holdt i tempelet, med et adskilt kvarter reservert for utlendinger, og egne helligdommer for fremmede guder. Forbundets felles rikdommer ble oppbevart her fram til 454 f.Kr. da Perikles flyttet dem til Athen.[20]

Øyas ressurser var meget begrenset: mat, tekstiler og tømmer måtte innføres. Det knappe vanntilgangen ble bedret ved et omfattende system av cisterner og akvedukter, brønner og sanitære avløp. Ulike regioner hadde agora'er (markeder). Fra antikken til moderne tid kom øyas drikkevann fra brønner og store cisterner i husene, som i tillegg samlet regnvann på hustakene. Regnvann dannet i antikken elven Inopos som strømmet ned fra fjellet Kynthos, før det samlet seg på de laveste delene av øya nord for helligdommen.[18]

Senter for slavehandel

[rediger | rediger kilde]

Strabon hevdet at i 166 f.Kr. gjorde romerne Delos til romersk protektorat, men ga det tilbake for å fungere som frihavn for Athen, delvis for å skade Rhodos' handelsvirksomhet da konkurrerte med romernes. I denne perioden oppnådde øya sin største økonomiske velstand, særlig etter at Korint i 146 f.Kr. ble ødelagt, og heller ikke var noen konkurrent mer. Italiske handelsmenn kom for å kjøpe tusenvis av slaver, tatt av pirater fra Kilikia,[21] eller krigsfanger tatt i krigene som fulgte oppløsningen av selevkideriket. Delos ble senter for områdets slavehandel.[22]

Her møttes ulike folkeslag og kulturer. Arkeologene har funnet ruinen etter en liten synagoge datert til 100-tallet f.Kr., og dermed blant de eldste kjente synagoger i den greske verden.[22][23]

Delos' befolkning vokste etter at stedet ble maximum emporium totius orbis terrarum (Festus), Egeerhavets viktigste handelssentrum, og et viktig knutepunkt for Middelhavets østlige del. Byen vokste etter hvert som bolighus og offentlige bygg ble reist.[18]

I 88 f.Kr. ble øya angrepet av Menofanes, hærfører under Mitridates VI av Pontos, en heftig motstander av Romerriket, som skal drept flere tusen romere. Delos by lå ubeskyttet, og Menofanes lot befolkningen drepe i hopetall og solgte resten som slaver, plyndret og ødela byen og dens helligdommer. Pirater foretok et annet ødeleggende angrep i 69 f.Kr. På 100-tallet f.Kr. endret handelsrutene seg. Delos ble erstattet av andre møtesteder for romersk handel på Østen. Samtidig avtok Delos' betydning som kultsted, og det som var tilbake av befolkning, utvandret.

I tidlig kristen tid på 300-400-tallet f.Kr. vokste befolkningen igjen, bevitnet av åtte tidlige kristne basilikaer og nevnt som et bispested, men øya tapte sin status og ble helt forlatt på 600-tallet. Ved Kynthos-fjellet finnes rester av en borg som frankere reiste i middelalderen, med bruk av bygningsrester fra antikken. Delos var også base for pirater i mange århundrer.[18]

Byen på Delos

[rediger | rediger kilde]

Mot slutten av 400-tallet f.Kr. vokste det opp en by for prester og tjenerskap tilknyttet Apollons helligdom og alle andre templer eller kultsteder i forlengelse av dette. Hovedinngangen til tempelområdet lå i sør og har siden 200-tallet f.Kr. var dekorert av en marmor-propylon (inngangsportal). Til høyre lå gjestehuset for besøkende fra Naxos på 600-tallet f.Kr., og en stor kouros-skulptur på om lag ni meter. I sentrum av området var det tre templer, det nordligste reist av athenerne på 500-tallet f.Kr. Bare grunnmuren står igjen i dag. Fasaden hadde seks joniske søyler. Det nærliggende doriske tempelet med 6 x 13 søyler ble innviet av athenerne i 417 f.Kr.

Synagogen på Delos ble utgravd 1912/13 av André Plassart og er datert til 150-128 f.Kr. Det er en bygning med en stor hall som er orientert mot øst, og en rekke sekundære rom i sørenden.[24] Identifiseringen som jødisk er hovedsakelig basert på en inskripsjon som viser til Theos Hypsistos, «den øverste Gud», og det hersker ikke full enighet om at dette faktisk er en synagoge.[25]

Byen vokste oppover seks lave høyder rundt helligdommen. Den raske veksten resulterte i at manglende gate- og byplanlegging. Dette er mest åpenbart i teaterkvarteret, den eldste og rikeste delen av byen med de største byggene, og rike og gjennomsnittlige hus side om side uten noe klasseskille.[18] Imidlertid hadde byen et utbygd kloakksystem. Hvert hus var knyttet til hovednettverket som gikk langs alle gatene, og avfall ble dumpet til havs. Sammenlignet med samtidige greske eller hellenistiske byer, særlig Alexandria, var Delos ikke mer enn en liten, rotete og skitten handelsby. Dens særmerke var den store helligdommen.[18]

Ettersom ingen kunne dø og heller ikke fødes på den hellige øya, ble øya Rineia (Ρήνεια) eller Rhenea, bare 0,6 km vest for Delos, benyttet til begravelser. Den består av to fjellhøyder som stiger til rundt 150 meter, har et areal på rundt 14 km², og er øde og gold som Delos. I dag blir den kun sporadisk besøkt av gjetere.

Panoramautsikt over ruinene av den antikke byen på Delos, med utsikt mot den lille øya Rinia.

Severdigheter

[rediger | rediger kilde]
En stor fallos står på en pilar.
  • Det hellige vann i en sirkelrund bolle, nå med hensikt gjort tørr av øyas administrasjon for å unngå spredning av sykdommer.
  • Den minoiske kilde var en rektangulært offentlig brønn hogd ut av fjellet med en sentral søyle; den gjenskapte den hellige kilde i sin opprinnelige form fra 500-tallet f.Kr., rekonstruert i 166 f.Kr. ifølge en inskripsjon. Brønnen består av tett murverk, og en trappegang på ene siden gir adgang til vannet.
  • Det er flere markedstorg. Den hellenistiske agora ved den hellige havnen har fortsatt stolpehullene for soltak og presenninger i steingulvet. To mektige italiske handelslaugs statuer og søyler er der.
  • Det deliske tempel viet til Apollon er et typisk eksempel på dorisk søyleorden. Byggingen begynte i 478 f.Kr., stoppet opp i midten av århundret og gjenopptatt senere, men ble aldri helt ferdigstilt.[26]
  • Løvenes terrasse var også viet til Apollon av folket på Naxos rundt 600 f.Kr. De voktet den hellige innsjø og helligdommen, opprinnelig i et antall av mellom ni og nittenn. I dag er det kopier som sitter der; originalene kan ses på det lokale museet. I 1716 forsynte venetianerne seg med den ene løven fordi den minnet dem om Markus-løven. De utstyrte den med et latterlig hode og satte den foran arsenalet i Venezia,[27] der den kan ses i dag.[28]
  • Poseidonianernes møtesal fra Beirut huset en sammenslutning av handelsmenn, skipsredere, vertshusholdere og andre i de første årene under romersk styre, sent på 100-tallet f.Kr. Til deres beskyttende triade av Baal/Poseidon, Astarte/Afrodite og Eshmun/Asklepios, la de til Roma.
  • Plattformen til Stoivadeion dedisert til Dionysos hadde en statue av guden for vin og livskraft. På den andre siden av plattformen var en pilar som løftet opp en stor og høyreist fallos, symbol på Dionysos. Den er siden slått i stykker. Den sørlige pilar, dekorert med relieffer fra dionysisk syklus, ble reist en gang rundt 300 f.Kr. for å feire vinneren av en teaterforestilling. Statuen av Dionysos var opprinnelig flankert av de to skuespillerne som personifiserte Paposilenoi (bevart på det arkeologiske museum på Delos). Marmorteateret er en rekonstruksjon av et eldre teater, foretatt kort etter 300 f.Kr.
  • Det doriske Isis-tempelet ble bygd på en høyde på begynnelsen av romertiden til ære for treenigheten av Isis, den aleksandrinske Serapis og Anubis.
  • Heras tempel fra rundt 500 f.Kr. var gjenoppbyggingen av et tidligere Heraion på stedet.
  • Dionysos' hus er en luksuriøs, privat herskapsbolig fra 100-tallet, oppkalt etter gulvmosaikken som viser Dionysos ridende på en panter.
  • Delfinenes hus har navn etter mosaikken i atriet hvor erotere (små Eros-figurer) rir på hoppende delfinerer; den fønikiske eieren bestilte gulvmosaikk av den fønikiske månegudinnen Tanit for vestibylen sin.

Billedgalleri

[rediger | rediger kilde]
  • Den hellige veien.
    Den hellige veien.
  • Installasjonen til poseidonianistene.
    Installasjonen til poseidonianistene.
  • Gulvmosaikken i Dionysos' hus.
    Gulvmosaikken i Dionysos' hus.
  • Maskenes hus.
    Maskenes hus.
  • En løve fra Løvenes terrasse.
    En løve fra Løvenes terrasse.
  • Innsjøens hus.
    Innsjøens hus.
  • Isis' tempel.
    Isis' tempel.
  • Byste av Hermes.
    Byste av Hermes.
  • Mosaikk fra smykkenes øy.
    Mosaikk fra smykkenes øy.
  • Mosaikk fra delfinenes hus.
    Mosaikk fra delfinenes hus.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ http://www.statistics.gr/portal/page/portal/ESYE/BUCKET/General/resident_population_census2011.xls.
  2. ^ «Delos», stonexus-magazine
  3. ^ Ancient aynagogue Delos
  4. ^ «Delos», stonexus-magazine
  5. ^ G. Bromiley (1979). International Standard Bible Encyclopedia: A-D. 1. Wm. B. Eerdmans Publishing. s. 256. ISBN 0-8028-3785-9. 
  6. ^ «The Archaeological Site of Delos». Hellenic Republic Ministry of Foreign Affairs. Arkivert fra originalen 2. mai 2007. Besøkt 13. oktober 2009. 
  7. ^ Besøksmuligheter på Delos, archaelogy-travel.com
  8. ^ Kombinasjonen av -nth- er en markør for før-greske ord: Korinth, menthos, labyrinth, etc. På norsk gjengis vanligvis ikke t-lyden som th-lyd.
  9. ^ Kynthos-fjellet, topostext.org
  10. ^ Besøksmuligheter på Delos, archaelogy-travel.com
  11. ^ «Delos», ancient-greece.org
  12. ^ Thukydides, I,8.
  13. ^ Ekschmitt, Werner (1993): Die Kykladen. Bronzezeit, geometrische und archaische Zeit, Phillipp von Zabern, Mainz, ISBN 3-8053-1533-3
  14. ^ Defining cultural traditions in the early Bronze Age Aegean: early Cycladic Kastri, juni 2023
  15. ^ Aegean Prehistoric Archaeology, ved Jeremy B. Rutter & Dartmouth College
  16. ^ Løvenes terrasse, ancient-greece.org
  17. ^ Delos mytologi og historie, windmills-travel.com
  18. ^ a b c d e f g h «Νησιά>Κυκλάδες> Delos». Arkivert fra originalen 29. september 2020. Besøkt 6. juli 2013. 
  19. ^ Thukydides, III,104.
  20. ^ Thukydides, I,96.
  21. ^ Cilician pirates, Livius.org
  22. ^ a b Delos, pbs.org
  23. ^ Horst, Pieter Willem Van Der (2003): Persuasion and Dissuasion in Early Christianity, Ancient Judaism, and Hellenism, Peeters Publishers, s. 38
  24. ^ Trümper, Monika: «The Oldest Original Synagogue Building in the Diaspora: The Delos Synagogue Reconsidered» i: Hesperia, Vol. 73, No. 4 (Oktober- desember 2004), s. 513-598
  25. ^ Matass, Lidia (2007): «Unraveling the Myth of the Synagogue on Delos» i: Bulletin of the Anglo-Israel Archaeological Society 25, s. 81-115
  26. ^ The temple of the delians
  27. ^ Foto av løven som italienerne hentet til Venezia
  28. ^ Terrace of the lions

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Arnold, Charles (red.) (2008): Die Inseln des Mittelmeers. Ein einzigartiger und vollständiger Überblick. 2. opplag. Hamburg, ISBN 3866480962.
  • Vial, Claude (2008): Inscriptions de Délos. Index, tome II: les Déliens, Paris: De Boccard

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Dilos&oldid=25238573»