Otterøya

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Koordinater: 64°35′54,809″N 11°10′47,863″Ø

For øya i Møre og Romsdal se: Otrøya
Otterøya på kartet

Otterøya er ei øy i Namsos kommune i Nord-Trøndelag. Den har et areal på 143 km² og er dermed fylkets største øy.[1] Innbyggertallet var 809 i 2001. [2]

Geografi og natur[rediger | rediger kilde]

Tre fjellområder med høyder over 400 meter deler øya inn i større og mindre grender, i hovedsak langs sjøen. Namsfjorden, også kalt Sør-Namsen, går på sør- og vestsida av øya og helt ut til havstykket Folda. I øst ligger det trange sundet Lokkaren mellom Otterøya og fastlandet. Nordøst for Surviksundet, Lauvøyfjorden og Raudsunda ligger naboøyene Elvalandet og Jøa. Fjordstrekningen fra og med Lokkaren og ut til Folda blir også kalt Nord-Namsen.

Verdens nordligste hjortestamme holder til på Otterøya. På andre halvdel av 1800-tallet var stammen så hardt beskattet at det i 1878 ble vedtatt freding i 5 år. De neste tiårene vekslet det mellom perioder med jakt og freding. I 1902 og 1904 ble det innført hjort av tysk og ungarsk avstamning for å øke bestanden. I dag er stammen en blanding av importert og norsk hjort.[3][4]

Historie[rediger | rediger kilde]

Øya var en del av Fosnes kommune 1838–1912. Otterøy var en selvstendig kommune fra 1913 til den ble en del av Namsos i 1964. Den nordligste delen av øya, gjerne kalt Ytterodden eller Finnangerodden, tilhørte da Fosnes.

Fra gammelt av var båt det naturlige framkomstmidlet. Mot slutten av 1800-tallet begynte rutetrafikk med dampbåt fra Namsos til de ulike distriktene på namdalskysten, først med Namsos Dampskibsselskap i 1867. Da Namdalens aktie-dampskibsselskap ble etablert i 1890, fikk Otterøya flere anløpssteder: Survika, Fosslandsosen, Årnes og Finnanger. I Sør-Namsen hadde Skomsvoll og Skorstad båtanløp.[5][6] Fra 1959 begynte det å gå ferje over Lokkaren mellom Otterøya og Varpneset og kort tid etter begynte Fylkesbilene med daglige bussruter.[7] 2. desember 1977 fikk Otterøya fastlandsforbindelse da den 435 meter lange hengebrua over Lokkaren ble åpnet.[8]

Fosnes Telefonsamlag fikk konsesjon 4.9.1899 med linje til Namsos (Namdalens Telefonforening). Samlaget ble oppløst året etter og anlegget delt mellom Otterøens Telefonsamlag og Joøen-Salsnesset Telefonsamlag. Statland Telefonselskap på «Sørsida» av Fosnes kommune fikk konsesjon 29.1.1898.[9] Telefonsentralen på Otterøya lå på Skomsvoll. Fra 1906 ble den en av stasjonene som mottok stormvarsel fra Meteorologisk Institutt i Bergen.[10]

Etter at det fylkeseide Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk ble etablert i 1919, vedtok Otterøy herredsstyre å opprette kommunalt e-verk. I 1923 ble det ansatt bestyrer for e-verket, og i løpet av de neste årene ble ledningsnettet bygd ut.[11] E-verket ble overtatt av fylket 1. juli 1943.[12]

Otterøya hadde i 1960 et innbyggertall på 1076, noe som inkluderte den delen av Elvalandet som tilhørte Otterøy kommune. I 1970 var folketallet redusert med ⅓ til 712, inkludert den delen av Elvalandet som nå tilhørte Namsos. Åpningen av Lokkaren bru i 1977 bidro trolig til at befolkningen i 1980 var økt til 930. Elvalandet var da blitt egen tellekrets med 58 innbyggere. I 1990 var befolkningen på Otterøya 956, men hadde gått ned til 809 i 2001.[2]

Fra gammelt av besto Otterøya av flere mindre lokalsamfunn, til dels representert ved de tidligere skolekretsene. Hasselberg skole på Skomsvoll var den største og dekte den sørlige halvdelen. Alte skolekrets gikk i utgangspunktet på tvers av hele den midtre delen av øya, men i 1948 fikk Skorstad egen skole. Devikmo skole dekte den nordlige delen som fram til 1964 tilhørte Fosnes kommune. Planer om sammenslåing av kretsene ble framskyndet da Hasselberg skole brant 14. august 1963. I 1967 ble den nybygde sentralskolen ved Fosslandsosen tatt i bruk etter at det først hadde vært en opphetet strid om plasseringen. Hit kom også elevene fra skolen på Hoddøya.[13]

Gerhard Schøning om Otterøya 1774[rediger | rediger kilde]

«Paa den søndre Siide af Øen, staaer Annex-Kirken Viik, paa en Gaard, af samme Navn, hvor den her værende Residerende Capellan har sin Bopæl.»

«Fra bemældte Voolnæs til det saa kaldte Salnæs, den ydterste Pynt af det faste Land, ved Inner-Follen, er en stor Havbugt, hvilken inbefatter 3 store Øer, foruden adskillige smaa. Den største er Ooterøen, 7 ½ Mil i Omkreds (i den gamle Beskrivelse staaer 6), og paa den 19 Gaarde (Beskrivelsen siger et Sted 9, et andet Sted 13 à 16 Bønder-Gaarde). Denne Øe haver Skov til Fornødenhed. Paa dens søndre Siide, henimod Voolnæsset, er Biørumsfiord. Paa den østre Siide ved den saa kalde Lokkaren, sees i Fiældet en dyb og meget lang Sprække, langs op efter, til det øverste av Fiældet, som øverst op er breedest, men jø nærmer Søen, jo smaler. Omkring denne Øe have tilforn været de beste Laxe-Varpe i Fogderiet, som fordum have kastet af sig 6 à 8 Læster Lax: men nu give de ikke 1 Læst. Tilforn har og paa denne Øe været en Hob Hiorte; men der ere de saa lenge blevne ersatte, af de saa kaldte Junker-Skiøtte, som her for den meeste Tid opholdte sig (de vare frie Skiøtte for Kongen eller Leensherren), at her nu ingen meere findes.»[14]

Den nevnte «Beskrivelsen» er «Ganske Nummedals Lehns Beskrivelse» fra 1597. «Voolnæs» er området sørover fra Utvorda i Flatanger. «Biørumsfiord» er Namsfjorden (Sør-Namsen).

Sysselsetting[rediger | rediger kilde]

Tidligere var fiske og jordbruk de viktigste næringsveiene på Otterøya, gjerne i kombinasjon. I 1960 arbeidde 58 % av den yrkesaktive befolkningen på øya i primærnæringene. I 2001 var dette redusert til 16 %, mens 40 % arbeidde i det offentlige og 29 % i private tjenesteytende næringer. I 1960 var de tilsvarende tallene 13 % og 9 %.[2]

Hovik Sildolje og Kraftforfabrikk ble etablert i Hovika i 1911 og produserte sildemel og sildolje. I 1944 ble fabrikken overtatt av et Oslo-selskap og skiftet navn til Hovik Fabrikker. Anlegget brant ned i februar 1945 og ble ikke gjenoppbygget. På Vikan på Elvalandet i daværende Otterøy kommune ble Sildoljefabrikken Sild etablert i 1913. Fabrikken ga arbeidsplasser til hele regionen, også Otterøya. Den ble nedlagt i 1986.[15]

Otterøya og tidligere Otterøy kommune hadde flere større og mindre trelastbruk og gårdssager. Størst var Statlandbruket, en videreføring av sagbruksdrift som hadde eksistert siden 1600-tallet. Bruket gikk konkurs i 1972.[16] På selve Otterøya startet Peder Devik sagbruk på Årnes i 1925, drevet av strøm fra det nylig etablerte e-verket. Bruket hadde 14 ansatte. Det ble nedlagt i 1955.[17]

Otterøy kirke[rediger | rediger kilde]

Otterøy kirke, fram til 1913 Vik kirke, ble oppført etter tegning av Christian H. Grosch og sto ferdig i 1858. Den åttekantete tømmerkirken har 350 sitteplasser og erstattet en langkirke som trolig var fra 1600-tallet. Den eldste skriftlige omtalen av kirken på Vik er fra 1589, men det regnes som sannsynlig at dette har vært kirkested tidlig på 1200-tallet. Kirken har et krusifiks som kan være fra de første tiårene på 1200-tallet, men dateringen er usikker. [18][19]

Otterøya i litteraturen[rediger | rediger kilde]

Olav Duun fra naboøya Jøa har i sine bøker brukt både landskapet, folket og språket i området. Devika på Otterøya blir regnet som modell for Juvika i romanserien Juvikfolke. [20] TV-serien bygd på romanen Medmenneske (NRK 1981) ble for en stor del filmet i det landskapet på Otterøya der Duun skal ha funnet modellen for romanfiguren Didrik Dale.[21]

Carl Frode Tiller fra Namsos la store deler av handlinga i romanen Innsirkling 2 (2010) til Otterøya.[22]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kartverket
  2. ^ a b c Statistisk sentralbyrå, folketellinger
  3. ^ Geir B. Lindhjem (18.1.2009). «Hjort er hjort - eller?». Forskning.no/Norges veterinærhøgskole. Besøkt 18.04.2015. 
  4. ^ Ekker, Johs. (1951). Soga åt Otterøy heradstyre. s. 190, s. 193.
  5. ^ Nils Chr. Brandtzæg (1990): Namdalens aktie-dampskibsselskap 1890-1970
  6. ^ Ekker, Johs. (1951). Soga åt Otterøy heradstyre. s. 328, 381.
  7. ^ Sigurd Krekling m.fl (1963): Vemundvik kommune 1891-1963 s. 22.
  8. ^ Aftenposten 3.12.1977.
  9. ^ Ingolf Lenæs (Norsk landstelefonforening 1966): Privat-telefonen i Norge
  10. ^ Ekker, Johs. (1951). Soga åt Otterøy heradstyre. s. 364.
  11. ^ Ekker, Johs. (1951). Soga åt Otterøy heradstyre. s. 416f, 422.
  12. ^ Det norske næringslivs forlag (1946): Det Norske næringsliv. 3 : Nord-Trøndelag fylkesleksikon s. 448.
  13. ^ Kristi Lunde Stene (1995): Namsos - din kommune. 3 : Glimt fra lokalhistoria s. 65.
  14. ^ Gerhard Schøning (Tapir 1979): Reise som giennem en Deel af Norge i de Aar 1773, 1774, 1775 paa Hans Majestets Kongens Bekostning er giort og beskreven. 2 s. 162 og 168.
  15. ^ Georg Prahl Harbitz (1993) Fra havets sølv til kystens gull : norsk sildemelindustri 1884-1990 s. 312f.
  16. ^ Helene Jonassen (1991): Statlandboka s. 27ff.
  17. ^ Norsk Sagbruksmuseum (2000): Skogbruk og treforedling i Namdalen s. 33.
  18. ^ Tine Ferøysaker: Otterøykrusifikset - kilde til middelalderhistorie. Artikkel i Middelalderforskningens mangfold : seminarer ved Senter for middelalderstudier (Tapir 1997).
  19. ^ Kristi Lunde Stene (1995): Namsos - din kommune. 3 : Glimt fra lokalhistoria s. 69.
  20. ^ Rolv Thesen (1942): Mennesket og maktene : Olav Duuns dikting i vokster og fullending. s. 18ff.
  21. ^ Modellen for Didrik Dale er nevnt i Gjetarliv : 70 gamle gjetarar fortel (Fosnes bygdamuseum i samarbeid Namdal historielag og Olav Duun-stemnet 1996, s. 5).
  22. ^ «Skriver om taperne på bygda». Aftenposten. 4.10.2010. Besøkt 12.11.2015.