Luster

Luster
Feigumfossen ved Lustrafjorden
Land		Norge
Fylke		Sogn og Fjordane
Status		kommune
Innbyggernavn		Lustring
Adm. senter		Gaupne
Areal  – Totalt  – Land  – Vann		utdatert utdatert utdatert
Befolkning		5 302 (2023)
Bef.tetthet		2,04 innb./km²
Antall husholdninger		2 185
Kommunenr.		1426
Målform		Nynorsk
Nynorskandel		98,8 % (2016)
Nettside		Nettside
Politikk
Ordfører		Ivar Kvalen (Sp) (2011)
Befolkningsutvikling 1951–2010
Luster 61°29′38″N 7°19′46″Ø
Luster på Commons b^ Vertikale, røde streker markerer grenseendringer. Kilde: SSB

Fil:Luster map.jpg

Luster

Luster er en kommune i Sogn og Fjordane. Den ligger ved Lusterfjorden innerst i Sognefjorden, og grenser i nord til Stryn og Skjåk, i øst til Lom og Vang, i sør til Årdal og i vest til Sogndal og Jølster.

Urnes stavkirke, som er verdenskjent for sin arkitektur, ligger i Luster kommune.

Luster har store fjellområder. Deler av Jostedalsbreen, Breheimen og Hurrungane ligger i kommunen. De kjente Skagastølstindane ligger på grensen mellom Luster og Årdal kommuner. Det høyeste fjellet i Sogn og Fjordane og Norges tredje høyeste fjell, Storen (Store Skagastølstind) 2 405 moh., markerer kommunegrensen.

Luster kommune består i dag av de gamle herredene Luster, Jostedal og Hafslo. Områder har vært bebodd i over 8 000 år.

Geografi

Landskapet i Luster er i hovedsak formet i fire store istider i løpet av noen få millioner år. Denne tiden har vært den kaldeste i jordas historie, og den endte med istidene. For om lag 35 000-30 000 år siden var det en tid der isbreene var små. I en myr i Kroken er det funnet rester av organisk materiale som er fra denne tida. Pollenanalyser viser at det må ha vært en tett skog med or. For om lag 10 200 år siden ble Lustrafjorden isfri, og breen fortsatte å smelte ned. I Luster har vi flere rester etter denne breen som er omkring 9 500 år gamle. Breen kom ned både Fortunsdalen og Mørkrisdalen og møttes i Skjolden. Enkelte år og perioder ble det kaldere eller mer nedbør, og breen økte igjen. For om lag 9 300 år siden rykket breene igjen fram. Denne framrykkingen stanset for om lag 9 100 år siden. Rester av endemorenene fra denne framrykkingen finner vi på Fortun i Fortunsdalen, Meljadn i Mørkrisdalen, Høgemo i Gaupne og Kvam på Ytre Hafslo.

Flere kilometer med is presset fjellet ned under den siste istiden. For om lag 10 000 år siden var vannstanden i Lustrafjorden om lag 130 m høyere enn i dag. Det vil si at det meste av Skjolden, Gaupne, Indre Hafslo og Solvorn sto under vann. Da isen forsvant minket presset på fjellet, og fjellet har hevet seg opp av vannet siden. Denne landhevingen var størst i starten og er nå bare om lag 2 mm i året. Elvene legger masser fra seg ved elveutløpet. Det er masser som er gravd ut på veien til sjøen. Om lag 50 000 tonn med løsmasser blir ført ut av Jostedalselva i løpet et år. Uten Jostedalselva ville store deler av Gaupne ha vært under vann i dag. Elva har endret løp mange ganger gjennom årene og fordelt masser over et stort område. Tilsvarende er Skjolden også i stor grad formet av elvene som har ført med seg masser.

Lusters historie

Fra Sognefjellet

Fangst- og jegersamfunn

Erfaringer med nyere fangst- og jegersamfunn tilsier at de trenger et territorium på 25 til 100 kvadratkilometer per person. I Europa har en ofte regnet med en person per 10 km² før en fikk jordbruksdrift. Luster er på 979 kvadratkilometer og kan da ha hatt næringsgrunnlag for mellom 10 og 40 personer.

De første spor etter mennesker har vi fra Styggevatn i Jostedalen om lag 1 150 m over havet Det er som reinsdyrjegere vi kan se for oss de første menneskene i fjellene i Luster, og det er som sommerboplasser vi må tolke sporene i fjellet. I en heller var det spor etter mennesker for noe over 8 000 år siden. De som besøkte helleren ved Styggevatn har båret med seg steinene opp i fjellet. I ledige stunder, mens de vente på reinen, satt de i helleren eller like utenfor og laget redskaper og våpen. Helleren har da vært en boplass, et sted en var i et lengre tidsperiode. I disse eldste lagene er det store mengder (ca. 3 600) «avslag» av stein, samt noen redskaper av stein. Det er også mange funn andre steder fra fjellene de neste tusenårene.

I lavlandet i Luster er det gjort ti funn av gjenstander som er mer enn 5 000 år gamle. Det er spredte funn som kan være fra boplasser eller gravplasser, eller gjenstander mistet under jakt eller ferdsel. En kan få inntrykk av at dette er en periode der folk var svært tradisjonsbundne og de samme redskapene ble brukt i generasjon etter generasjon i flere tusen år omtrent uten noen endringer. Det er likevel ikke helt slik. Perioden har inneholdt ulike kulturer og samfunnsformer i endring over flere tusen år.

Næringsgrunnlaget i Luster kan ha vært vilt, frukt, bær, hasselnøtter, røtter, urter, egg, fugler, skjell, ferskvanns- og sjøfisk. Skal en vurdere hvor det kan ha vært bosteder i lavlandet er det ut fra det vi kjenner av funn i dag: Ornes, Bolstad, Fortun, Marheim og Tang som kanskje er de fremste kandidatene.

I utkanten av jordbrukssamfunnene

Det er ulike oppfatninger av om jordbruket kom i gang på Vestlandet mellom 5 000 og 4 000 år siden. Dersom det var jordbruksvirksomhet, så var den av et beskjedent omfang. Vi mangler også boplasser fra denne perioden som kan knyttes opp mot det vi i dag kaller garder og vi mangler rester etter husdyr. Pollenanalyser viser landskapsendringer som følge av menneskelig påvirkning. Vi har indikasjoner på beiting i Nedrestølen i Ormelid. Skogen har vært bevisst brent ned. Vi vet likevel ikke om det var storvilt eller husdyr som beitet der. Det er ikke mange funn vi har fra lavlandet i Luster fra denne perioden. De vi har er fra Ornes, Søfde i Fortunsoknet, Hæri, Hillestad og Venjum eller Holsete.

Bøndene kommer

Utsyn over Gaupnefjorden

Kildene til denne perioden fra 4 000–3 000 år siden er som før gjenstandsfunn, og for Luster er det i stor grad flintdolker og steinøkser, - som en knytter til jordbruksvirksomhet. Pollenanalyser viser at landskapene endret form gjennom perioden. Skogene forsvinner og beitelandskaper blir framtredende. I tillegg får vi i denne perioden en ny viktig kilde – språket vårt. Det er flere enkeltfunn fra Luster enn fra tidligere perioder. Årsaken er naturlig å knytte til et høyere folketall. Funn fra denne epoken er dolker, pilspisser, økser og sigder av flint. Det er videre økser av ulike bergarter og gjenstander av bronse. Vi kjenner bare to bronsefunn fra Luster. Flintdolkene dominerer i funnbildet fra Luster. Dolkene har vært surret med lær for å lage håndtak. Dolkene har så vært brukt til mange formål, omtrent som en moderne tollekniv, og er regnet som et jordbruksredskap.

De rikeste hadde et overskudd av prestisjegjenstander og store gravhauger. Store gravhauger kan markere sentra med maktfunksjoner. Vi har en gravhaug på Ornes, og mulige gravhauger på Hauge i Skjolden og på Hillestad. Det er i tillegg et statusfunn av bronse fra Flahammar og ett fra fjellet over Sørheim. Funnene kan vise til hypotetiske stamme- eller høvdingsentra på Ornes, Hauge, Flahammar og Hillestad. Ornes og Hillestad er begge blant de tre største gardene i Luster. Hauge og Flahammar er relativt mindre. Det er ikke rimelig at det var mer enn ett senter i Luster. Ornes er da trolig den største kandidaten. Skipshaugen på Ornes er trolig den største gravhaugen som noen gang er bygd i Luster. Den har en diameter på 30 m og en høyde på 1–2,5 m. Volumet i haugen er beregnet til 1 710 m³.

I perioden mellom 4 300 og 3 200 år siden skjedde det en klimaendring til et klima som ikke var vesentlig forskjellig fra det vi har i dag. Endringen innebar at det ble fuktigere og kalde enn før. Endringene innebar også økt skredaktivitet. Det var likevel ikke bare ugunstig for åkerbruk i Luster, fordi en normalt har lite nedbør.

Fram til en gang mellom 3 000 og 3 500 år siden kan vi se for oss bosetningsformer der folk flyttet jevnlig og bodde forskjellige plasser i en syklus. En ville da utnyttet jorda til åker uten å utarme den. Denne driftsmåten ble så avløst av en driftsform der det har vært gardsdrift eller landsbyer på et begrenset antall steder. Dersom vi kan tolke dolkene, skaftehullsøksene og pilene som tegn etter gardsdrift, har det i det minste vært bønder tilstede på Ornes, Yttri, Hauge, Berge, Talle, Engjerdalen, Hunshamar, Hillestad eller Solvi (Sætrehallene eller Modvo), Nygard på Ytre Hafslo og Venjum. Vi kan også se for oss bosetningen som landsbyer. Ut fra de funn en har i dag ha vært hypotetiske landsbyer for om lag 2 700–3 000 år siden på: Ornes, Hauge, Flahammar og Hillestad. Hvordan bosetningen faktisk var vil en ikke kunne fastslå uten omfattende undersøkelser.

I Luster er det kjent en helleristning fra Åsastølen og en dekorert helle i et gravkammeret på Ornes. På Åsastølen (ved Dalsdalen) er det hogget inn en ring i fjellet som kan være mellom 3 800 år og 2 600 år gammel.

Før-romersk jernalder

Feigumsfossen

Fra denne perioden ikke har noen sikre gravminner fra Luster, og heller ikke fra hele Sogn. Det er ulike oppfatninger om vi skal oppfatte dette som en kriseperiode med en kraftig reduksjon av folketallet, eller om en bare skal forstå mangelen på gravfunn som en endring av gravskikkene. En forklaringsmodell er pester. Uansett er antall spor etter mennesker i Luster i denne perioden lavt. Vi har ikke tilstrekkelig med kilder til å si noe sikkert om det skjedde vesentlige endringer i folketall, bosetning eller leveformer.

Romertid

Om en ser på de største gravhaugene i Luster er det bare kvinnegraver i perioden fram til år 400. En tolker ofte overvekt av kvinnegraver som en rolig periode. Kvinner har giftet seg og fått med seg medgift, og deler av medgiften ble brukt til å bygge gravminner eller lagt i gravene.

I perioden 400–550 er det en overvekt av mannsgraver blant de største gravhaugene i Luster. En slik overvekt tolker en som en urolig periode – med krig. Krigerne og deres nærmeste har hatt behov for å markere sin status med store gravminner. Bygdeborgen Borgarholt mellom Barnesfjorden og Ytre Hafslo viser til ufredstid. I Luster har en funnet både sverd som er med en og to egger. Sverdene med håndtak var typisk en meter lange. På Modvo er det funnet et romersk sverd. Det er bevart lansespisser og spydspisser av jern. De var typisk 20–50 cm lange og 5 cm brede. Vi har bevart noen få rester av skjold. En har funnet fire jernøkser i Luster. Økser har også vært brukt som verktøy, og det er ikke lett å skille økser til ulike formål. Det ble i 1824 funnet et par stridsøkser i en åker i Prestegarden i Hafslo.

Etter en periode med graver uten markerte sosiale skiller, får en i denne perioden flere og større graver, gravgaver og i en del tilfeller også graver med prestisjegjenstander. Endringen i gravskikkene har vært tolket som at en ny maktelite hadde tatt over, og at de brukte haugene til å markere sine sosiale og politiske maktposisjoner.

Den store gravhaugen som ligger ved sjøen på Ornes ble kalt for «Ravaldshaugen». Det er også et sagn knyttet til haugen om er konge på Ornes. Det er funnet flere statusgjenstander i Luster. Det er en gullbrakteat fra Hauge i Skjolden, et berlokk fra Beheim, en gullring fra Modvo og en gullring fra Leri. Av glass kjenner en et beger av grønlig, klart glass fra Ornes og et beger av grønt glass fra Modvo. Vi kjenner til bronsekjeler fra Ornes, Hauge i Skjolden og Søfde i Dalesoknet. Funnene er godt fordelt rundt om i Luster.

Store gravhauger har også vært brukt som et tegn på maktsentra. Ut fra det vi vet om alderen på gravene kan det se ut til at Nes og Eikum var maktsentra i perioden 0–200. Det ble da bygget to av de aller største haugene i Luster. De to gravhaugene er også de to største gravhaugene i Sogn og Fjordane fra denne tidsperioden. Dette er en periode hvor det ellers er få gravminner. Ornes, Modvo og Beheim kan ha vært sentra i perioden 200–400. I perioden 200–400 er det Beheim som kan ha vært bosted for de mektigste og rikeste i Luster. I perioden 400–600 er det Ornes, Kvale, Hillestad, Ugulen, Nygard og Eikum som har de største haugene.

Fra undersøkinger og utgravninger i Luster er det funnet en intensiv utnytting av støler som ligger langt til fjells. Det kan tyde på at en har utnyttet alle de resursene de hadde, og at husdyrtallet kan ha vært høyt. Gardsanlegget på Modvo hadde en hustuft som var ca. 40 m lang og ca. 10 m bred. Det har trolig også vært et langhus på Beheim, men det er ikke utgravd. I Stordalen ovenfor Sanatoriet om lag 400 meter over havet er det fire tufter.

Folkevandringstiden – pesten dreper

I løpet av de siste tiårene på 500-tallet forsvinner så godt som alle gravminner i Luster. Store deler av Luster ble avfolket sammen med store deler av landet. Årsaken til avfolkingen er trolig pestene som rammet Europa fra 541 til 767. Pestene var trolig av samme art som pestene som rammet landet i 1349 og utover til 1600-tallet. Det eneste gravfunnet vi har som vi kan knytte til de siste tiårene på 500-tallet er et funn på Sørheim. En kvinne ble gravlagt i en stor haug. En stor kvinnegrav tyder på en rolig periode. Den verste ufredstiden var over, men nå var det pestene som fikk herje, og ødelegge familier og samfunnet. I Luster har en også bare ett funn som er tidfestet til 600-tallet. Det er ei spenne fre Sørheim.

Gårder som kan ha vært bosatt er Ornes, Kroken, Sørheim, Berge i Bergsdalen, Bolstad, Hauge, Ottum, Dale, For, Søvde, Nes, Sandvik, Bø, Røneid, Joranger, Marheim, Fet, Melheim, Hillestad, Solvi, Bedheim, Lad, Lomheim, Alme, Kvam, Solvoren og Bø i Solvoren. En må regne med at områder som Jostedalen, Fortunsdalen, Mørkrisdalen, Dalsdalen, Engjedalen, Mollandsmarki og Veitastrondi var øde omkring år 600.

Vikingtiden

Ut fra gravfunn må en slutte at fra slutten av 700-talet fikk en en kraftig folkevekst i Luster. En har gravfunn fra så små gårder som Rjupheim, Veum og Kjelda fra 800-talet. Det viser at selv smågarder var bygd når kommer fram til år 900. Omkring år år 1000, kan en regne med at de fleste av de gardene en kjenner i dag ha vært bebygd – omkring et hundre navnegårder. Et overslag er sju garder på østsiden av Lustrafjorden, 14 i Fortun, 19 på vestsiden av Lustrafjorden, 11 i Gaupne, ca. 5–10 i Jostedalen, 17 på Indre Hafslo, 19 på Ytre-Hafslo og ni i Solvoren. I tillegg må en tro at flere garder vart delt opp i bruk.

Funn av gull og store gravhauger regnes som tegn på maktsentra, men en har ikke mange slike i Luster. En har funn av gullringer på Lerum og Søvde.

Vi har mange funn fra Luster, men fra om lag år 950 er det brått slutt på alle gravfunn. En må trolig tolke det som at kristendommen i all hovedsak hadde overtatt som religion.

Tidlig middelalder

Urnes stavkirke
Foto: Nina Aldin Thune, 2005

Tidlig middelalder har trolig vært en vekstperiode. Vi fikk bygget en rekke staselige kirker rundt i Luster, man bare Urnes stavkirke og Dale kirke er bevart. Dørportalene i Urneskirken har gitt navnet sitt til en stilart: Urnesstil. Bildene er ikke skåret ut i grunnmaterialet, men grunnmaterialet er skåret vekk slik at figurene er høyere enn grunnmaterialet (relieff). I kirkene finner en malerier, skulpturer og treskjæring. Hvor mye av dette som vart laga av lokale kunstnere veit en ikke. Det er bare kjent et tilfelle på skaldekunst fra Luster. Det er to versemål skrevne med runer i Urneskirken fra slutten av 1100-talet.

En ser at Gaute på Ornes og sønnene hans deltok aktivt i borgerrkrigene mot Sverreætta. Tidlig på 1300-talet møter en Alf i Kroken som kongens utsending for å kreve inn skatt av motstridige islendinger. Ingen av dem var likevel noen gang regna blant de aller fremste i landet. Rike folk var det likevel mange steder i Luster, det var folk med store jordeiendommer og stor lokal makt.

Senmiddelalderen

Utsyn over Hafslovatnet

Den store mannedauden i 1349 ble på mange måter et vendepunkt i Luster, som for resten av landet. Et samfunn som hadde vært gjennom en rik vekstperiode siden 600-tallet ble nå plutselig rammet av en pest, som har fått navnet Mannedauden eller Svartedauden. Hvor mange som døde i Luster av denne første pesten er ukjent, men et sted mellom en tredel og halvparten er nok et rimelig overslag. Pesten i 1349 ble den første av pestene som kom med jevne mellomrom fram til ut på 1600-tallet. Folketallet gikk noe opp mellom hver pest for å falle igjen hver gang det var pest. Folketallet tok trolig ikke til å øke igjen før i første halvdel av 1500-tallet. Vi vet ikke sikkert hvorledes folketallet utviklet seg. Før 1349 var det om lag 200 garder som var i bruk i Luster, mens det i 1522 bare var 66 garder som fortsatt var i bruk. Pestene var en katastrofe. Da bunnen nås en gang på slutten av 1400-tallet eller i begynnelsen på 1500-tallet var jordbruksproduksjonen 10-15% av det den var før 1349. Det var store forskjeller i Luster og store områder lå øde. I 1522 var nok følgende bygder øde: Fortunsdalen, muligens med unntak av Berge og Søvde, Mørkrisdalen, Dalsdalen, Engjadalen, Jostedalen, Vigdalen, Leirdalen, Mollandsmarki og Veitastrondi.

Mellom 1522 og 1563 er det en betydelig nyrydding av smågarder. Folkeøkningen kom i hovedsak i Fortunsdalen og Dalsdalen som ble bebygd igjen i denne perioden. I perioden 1563-1600 var det en stor økningen i nye garder. Årsaken var i hovedsak nyryddingen i Jostedalen. På 1500-tallet er Luster hjemstedet for flere adelsfamilier som Kruckow, Teiste og Benkestokk, med riksråden Johan Kruckow som den mest kjente enkeltpersonen.

1600-tallet

Gaupne gamle kirke
Foto: Finnrind, 2008

Luster ble sterkt angrepet av pester i år 1600 og 1618. Vi vet at det også senere var mange epidemier, men ingen av dem gjorde så mye skade som disse. På 1600-tallet var det en kraftig vekst i folketallet og folketallet nær fordoblet. En fikk en kraftig vekst i antall gårdsbruk, men den største økningen kom i antall husmenn.

Ellers er hovedinntrykket for Luster at gjennom hundreåret ble de rike rikere og de fattige fattigere. Det var ved slutten av hundreåret vesentlig større forskjeller mellom folk enn det var ved inngangen av 1600-tallet. Ved uår levde mange av bøndene på sultegrensen. Tilstanden har vært enda verre for husmennene. Kildene forteller bare i liten grad om de laveste på stigen, men vi må gå ut fra at mange døde av sult og underernæring. Det kan fra skattelistene virke som om folk klaget mye, men mange levde på sultegrensen og små avvik fra normalen førte til store konsekvenser. De slektene i Luster som var de rikeste og mest betydningsfulle i starten av hundreåret ble utkonkurrerte av de rike borger- og embetsmannsfamiliene.

Skattetrykket økte kraftig på 1600-tallet og bidro til at mange ble fattige. Årsaken til det økte skattetrykket lå ofte i utgifter ved krigføring. Mange fra Luster mistet også livet i krigshandlinger. På slutten av hundreåret ble Luster i et økende omfang utsatt for naturskader som flom, skred og at breene vokste.

Skogbruksnæringen ble utover 1600-tallet en viktig næring, og flere ble rike av den. Eksportforbudet førte til en brå stans i produksjonen ved flere av sagbrukene på 1690-tallet. Vi kjenner også til dyrking av tobakk i Luster i denne perioden.

Tallet på drap var høyt gjennom hele hundreåret og drapsfrekvensen var om lag en faktor fem høyere enn i Norge i dag. Voldsbruk var også langt mer utbredt enn i dag.

Det viktigste kulturminnet fra denne perioden er Gaupne gamle kirke.

Den lille istiden

Nigardsbreen

Jostedalen hadde fra 1680-tallet til 1706 en jevn nedgang i bosetningen. Tallet på bønder var det laveste på hundre år. På samme måte var flere garder på Veitastrondi og Mollandsmarki fraflyttet. Problemene omkring 1706 omfattet hele Luster. Det kan ha vært uår hvert år i perioden 1701 til 1706. Krisen kan vi i tillegg forklare med de to alvorlige epidemier i 1701 og 1704 med mange døde. Folk flyttet fra de gårdene som lå høyest og var minst robuste mot dårlig vær. Når folk døde bød også muligheten seg for bøndene på smågarder å flytte til større og bedre garder. Dette var da en mekanisme som førte til at virkningen av uårene og epidemiene forsterket seg i Jostedalen, – og i andre deler av Luster med mange små garder. I 1707 ser en igjen at det er nye folk på nesten alle smågardene, men ikke før på 1720-tallet var det igjen like mange bønder som på 1680-tallet.

Neste gang det var uår og epidemier var i årene 1740 til 1742. Nå ble barkebrødet tatt i bruk igjen i Luster. Fra januar til mars 1744 var det igjen mange døde, med mange voksne og eldre som døde. Flest gravferder var det likevel i mars 1749. Epidemien kan ha vært en barnesykdom. På tross av de mange epidemiene økte folketallet i Luster i denne perioden. Det kan vi se av at det i de aller fleste årene var et fødselsoverskudd. Det er heller ikke noe i det en vet om fraflytting som endrer på det.

Værskadene kom ofte og i form av skred, flommer og breer som vokste. Perioden 1670 til 1749 er ofte kaller "den lille istiden". Fra 1670-tallet hadde nedbørsmengdene øket betydelig i forhold til tidligere. Valde i Gaupne var nedlagt i 1704 på grunn av flomskader og vinteren 1712-1713 tok elva store deler av Tandle. Stor avsmelting av breen og stor vassføring er nok grunnen til at Jostedalselva tok et nytt løp i Gaupne i 1748. Denne gangen gikk det ut over Røneid og Kalhagen. I 1701 var det et stort fjellskred på Leri som gjorde massive skader. I 1727 ble garden til Torleif på Hagenes svært skadet av skred. I 1741 var der flom og mye skade på Ormberg, i Åsen, i Elvekrok og på Mjelvær i Jostedalen. I 1743 var det flere stein- og snøskred samt flom flere steder på Hafslo. I denne tida økte Jostedalsbreen og ble større enn noen gang siden siste istid. I 1735 var breen et steinkast fra garden til Guttorm Mjelvær. På Berset ødela Tverrbreen husene i 1743. De neste årene tapte Bjørkehaug hele jorda. Omkring 1748 nådde breen sin største utbredelse og har siden ikke vært så stor. Fra omkring år 1690 til 1748 rykket Tverrbreen (Tuftebreen), fram om lag 2 km med et gjennomsnitt på om lag 35 meter i året.

Etter en lov av 1739 skulle det bli skoler over hele landet. På eit møte på Vollåker i Hafslo i 1741 vart det satt opp regler for skolen og hvordan en skulle dekke utgiftene. En stund etter ble de første lærene ansatt, men det ser ikke ut til at skolene kom igang før i 1750.

1750-1800

I 1756 var det igjen uår. I årene fram til 1759 finner vi mange forarma folk og mange var på legd. I tillegg var det mange husmenn som fekk pengestøtte. I Jostedalen fortalte presten i 1759 at han hadde sådd korn i tre år, men uten å kunne høste noe.

I 1770-åra var det en velstandsøkning. Tallet på fattige på legd holdt seg lavt det meste av 1770-talet. Det økte rett nok på slutten av 1770-tallet. Fram til 1780 var det endringer med større bruksenheter og tallet på bruk gikk ned. Årsaken må være handel med eiendeler. Økt formue hos bøndene har en brukt på jord. På 1700-talet økte også tallet på husmenn kraftig, og på slutten av 1700-talet hadde tallet på husmenn blitt nesten like stort som som tallet på bønder. Ser man på formuen i skifter eide husmennene i snitt under 10 % av den bøndene eide. Flere husmenn hadde ikke verdier i det heile tatt, og det var blitt et samfunn med store forskjeller mellom folk.

1800-tallet

Folketallet vokste i første halvdel av hundreåret. Det når en topp i 1855, for så å gå jevnt nedover igjen. Årsaken til nedgangen var den store utvandringen særlig til Amerika, men en del dro også til Nordland.

I tida 1811-1815 fikk mange støtte fra fattigstyret, og i 1812 og 1813 var det uår. I 1847 var det uår med svikt i potethøsten. Det var hungersnød som særlig gikk ut over husmenn og folk som leide seg inn hos andre. Mange klarte ikke å betale skatt. På 1890-talet var det igjen en vanskelig tid der flere måtte selge gården, eller deler av gården, flere gikk konkurs og gårder ble solgt på tvangsauksjon. Det var fortsatt store forskjeller mellom fattig og rik. Klasseskillet fant en også i kirken. De rikeste hadde egne benkerader i kirka lengst framme.

25. september 1807 var det ei stor ulykke, da et fjellskred tok med seg husene på husmannsplassen Jelde på Røneid. Seks mennesker mistet livet i ulykken.

Etter at bygg i lange tider hadde vært den viktigste veksten tok potetene over på 1800-talet. I 1835 sådde en mer poteter enn korn. I 1889 ble det dyrket tobakk i Gaupne.

Det ble fortsatt drevet sagbruk flere steder i Luster, og fra slutten av 1830-talet til om lag 1847 drev Gerhard Munthe produksjon av teglstein på Tandle.

1900-tallet

Utsyn over Skjolden

Folketallet i Luster fortsatte å synke jevnt og sikkert fram til 1970-tallet. Luster var da i all hovedsak en ensidig jordbrukskommune. Ungdommene ble i bygda til de var 15-16 år gamle. Da reist de vekk for å gå på skole eller for å få seg arbeid. I 1988 svarte fortsatt to av tre ungdommer ja til om de kunne tenke seg å flytte vekk. Bare en av ti svarte nei. Fraflyttingen har ført til «forgubbing» med mange over 70 år. Siden 1970-tallet har også folketallet gått ned, men langsommere enn tidligere.

I de første tiårene av 1900-tallet ble hovedveiene i Luster bygget. Den første bussruten mellom Skjolden og Sogndal kom i 1921. Stømnettet ble bygd ut og det ble vanlig med elektrisk lys. I 1915 ble kraftlinjer satt opp fra Skjolden til Gaupne.

Under andre verdenskrig hadde tyskerne et faste tilholdssted på Nes. Den mest dramatiske hendelsen var nok da Ragnar Vigdal førte tolv engelske soldater fra Vigdal til Sunnfjord. De hadde vært på flukt fra Valdres. Fra Sunnfjord kom de seg over til England. Krigen førte med seg at varehandelen i stor grad gikk i stå. Folk fra fjern og nær kom til Luster for å bytte til seg matvarer som var mangelvare i byene. Det var også noen fra Luster som ble frontsoldater for tyskere i Russland.

I 1963 ble kommunene Luster, Hafslo og Jostedalen slått saman. Gaupne ble valgt som senter for den nye kommunen. I 1968 kunne de flytte inn i det nye herredshuset.

I 1971 kom det forslag om utbygging av Leirdøla. 19. november 1971 gikk kommunestyret imot utbygging om de ikke fikk varige arbeidsplasser. Aker-gruppa la da planer for storstilt utbygging på Gaupnegrandane med 240-330 arbeidsplasser. Kommunen var fornøyd, og Stortinget vedtok utbyggingen 6. juni 1974. 200 dekar ble fylt ut av Aker med oppmudring i fjorden og med fyllmasser fra Leirdøla. I januar 1975 la Aker sine planer først på is, for så å skrinlegge prosjektet. Kraftutbyggingen førte likevel med seg mange arbeidsplasser på anleggene.

I april 1986 var det ei ulykke i et kjernekraftverk i Tjernobyl i Sovjetunionen. Etter noen dager kom det radioaktive stoffer over Luster. Regnvær gav radioaktivt nedfall.

Referanser

• Aa Asbjørn Rune: Ice movements and deglaciations in the area between Sogndal and Jostedalsbreen, Western Norway, Norsk Geologisk Tidsskrift nummer 3, 1982.
• Benedictow Ole Jørgen : Plague in the Late Medevial Nordic Countries, Epidemiological Studies, Middelalderforlaget, reprint, Oslo, 1996
• Bjerknes Kristian : Urnes Stavkirke, har det vært to bygninger forut for den nuværende kirke?, Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring årbok, Oslo, 1958
• Bøen Marit : Urnes stavkyrkje og 1000-årsjubileet, Lokalhistoriske årbok for Luster, Luster, 1995
• Christie Håkon : Urnes stavkirkes forløper belyst ved utgravninger under kirken, Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring årbok, 1958
• Daae Jonas: Embetsbreve til biskop Tidemand fra 1759. Forteller om skolevesen og vansker med prest og klokkar.
• Dyrdal Oddrun Marie : Kyrkjehistorie for Luster kommune, Lokalhistorisk årbok for Luster, Luster, 1995
• Engesæter Aage : Luster kommune, vatn som kraftkjelde, 1977
• Fett Per: Førhistoriske minne i Sogn. Luster Prestegjeld, Bergen, 1954.
• Fett Per: Førhistoriske minne i Sogn. Hafslo Prestegjeld, Bergen, 1955.
• Hauglid Roar : Urnes Stavkirke i Sogn, Foreningen for de norske fortidsminnesmerkers bevaring, Årbok, Oslo, 1969
• Heiberg G. F.: Sogns kirker i fortid og nutid, Tidsskrift utgitt av Historielaget for Sogn, nr. 23, 1970, s. 20-21.
• Holmsen Andreas: Sogns økonomiske og administrative historie, i Norske Bygder, bind IV, Oslo, 1937
• Holmsen Andreas: Agrarkatastrofen i Norge i middelalderen, Oslo, 1985.
• Juul Peder: Skildring av Luster frå 5.11.1743.
• Kvamme Mons og Kjersti Randers : Breheimundersøkelsene 1981, Arkeologiske rapporter 3, Historisk Museum, Bergen, 1982.
• Kvamme Mons: Vegetasjonhistoriske undersøkelser i Austdalen 1982, Botanisk Instituttt, Universitetet i Bergen, i Arkeologiske rapporter 10, Historisk Museum, Bergen, 1986.
• Kvitrud Arne: Luster – fram til år 600 – hvem er vi og hvor kommer vi fra? Stavanger, 2000
• Kvitrud Arne: Luster i mellomalderen, perioden 600-1349, Stavanger, 1998.
• Kvitrud Arne: Luster etter den store mannedauden, Stavanger, 1998
• Kvitrud Arne: Luster fra pest til hungersnød, Stavanger, 1998
• Laberg Jon: Jostedalen. I Tidsskrift utgitt av Historielaget for Sogn nr. 10, 1939
• Laberg Jon: Jostedalen, ei stutt utgreiing um bygdi og folket der, Tidsskrift utgitt av Historielaget for Sogn, nr 13, 1948
• Laberg Jon: Luster, bygd og ætt, Bergen ,1926
• Laberg Jon: Hafslo, bygd og ætt, Bergen, 1926
• Lidén Hans-Emil: Stavkirken i Hafslo, Foreningen for norske fortidsminnnesmerkers bevaring, Årbok, 1981
• Lie Knut: Tilskot til Sogns økonomiske historie 1600-60, Tidsskrift utgitt av Historielaget for Sogn, nr 7, 1929.
• Magerøy Hallvard: Urnes stavkyrkje, Ornes-ætten og Ornes godset, Historisk Tidsskrift nr 2, Oslo, 1988
• Randers Kjersti: Breheimundersøkelsene 1982-84, I: Høgfjellet, Arkeologiske rapporter 10, Historisk Museum i Bergen, Bergen, 1986.
• Randers Kjersti og Mons Kvamme: Breheimundersøkelsene 1982-84, II: Stølsområdene, Arkeologiske rapporter 15, Historisk Museum i Bergen, Bergen, 1992.
• Randers Kjersti: Arkeologiske undersøkelser i Breheimen, en summarisk orientering – Jostedalen, 1987.
• Rellingen Ole og Kjell Nordseth : Sedimentation of a river suspension into a fjord basin. Gaupnefjorden in Western Norway, Norges Geografisk Tidsskrift, 1979.
• Ringstad Bjørn : Vestlandets største gravminner – et forsøk på lokalisering av forhistoriske maktsentra, Bergen, 1986.
• Shetelig Håkon : Fornminne i Hafslo, i boka Hafslo, bygd og ætt, Bergen, 1926.
• Shetelig Håkon : Fornminne i Luster, i boka Luster, bygd og ætt, Bergen, 1926..
• Sollied Henning: Gamle ætter i Sogn, Norsk Slektshistorisk Tidsskrift nr 1, 1928 side 193ff.
• Sollied Henning: Nogen oplysninger om slekterne Kruckow, Haar og Benkestok, Norsk Slektshistorisk Tidsskrift bind III, Oslo, 1932
• Valvik Kjell Arne og Janicke Åstveit: Jordbruksutvikling og jordbruksdrift på Lee og Ormelid – gardsundersøkelser i tid og rom, Arkeo, nummer 1, Bergen, 1999.
• Vorren Tore O.: Interstadial sediments with rebedded interglacial pollen from Inner Sogn, West Norway, Norsk Geografisk Tidsskrift nummer 52, Oslo, 1972.
• Vorren Tore O.: Glacial Geology of the area between Jostedalsbreen and Jotunheimen, NGU report nummer 291, 1973.
• Øiane Lars : Luster, bind 1-5, Bergen, 1984, 1986, 1987, 1991 og 1994.
• Åstveit Janicke: Ormelid – marginal eller sentral. En arkeologisk punktundersøkelse av Ormelid, Luster i Sogn og Fjordane, Hovedoppgave, Universitetet i Bergen, 1998.

Eksterne lenker

• Kultur i Luster på kart fra Kulturnett.no
• Hallo Sogn