Johan Kruckow

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Johan Kruckow til Sørheim i Luster (død 1536 eller 1537) er kjent som adelsmann og riksråd. Han var medlem av kongens råd fra 1524 til sin død, og han må ha vært en svært betydningsfull politisk aktør. Han var med ved tre kongevalg. Ved sin konsekvente støtte til kongene i København var han også med på å legge forholdene politisk til rette for reformasjonen.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Våpenskjoldet til ridderen Johan Kruckow 14. juli 1534 med en enhjørning, bjelker og i hjelmtegnet en ring. Tegning i Riksarkivet, Kildeskriftavdelingen i Oslo.

I 1518 er Johan Kruckow omtalt første gang, og drev da trolig nordlandshandel.[1] I 1521 bodde han på Hjelmsøy i Finnmark.[2]

I 1524 nevnes første gang Kruckow som politisk aktør. Johan Kruckow, Trond Benkestokk og Erik Ormsen var da lensherrer i Sogn, hver med noen skipreider. Kruckow er omtalt som væpner, adelsmann også fra 1524.[3]

Kruckow brukte et seglmerke med en enhjørning.

Valget av kong Frederik I[rediger | rediger kilde]

Christian II styrte Norge egenrådig og det norske riksrådet ble etter 1515 ikke lenger tatt med på råd eller innkalt til møter. I 1521 ble makten til kirken alvorlig knekket og erkebiskopen var i eksil. Kongemakten utøvet et voldsregime både i Danmark og i Norge. Store skatter ble lagt på folk for å finansiere kriger mot Sverige. I 1523 startet er opprør mot kongen i Danmark. Borgerkrigen endte med at kong Christian II flyktet. I Norge tok riksrådet over styringen og hadde sine første møter i Bergen i august 1524. Her omtales Johan Kruckow for første gang som riksråd, medlem av kongens råd.[4]

Den 5. august 1524 sa det norske riksrådet med blant Johan Kruckow opp troskapen mot kong Christian II og slo fast at de var klar til å velge en ny konge.[5] Den 23. august 1524 valgte riksrådet, herunder Johan Kruckow, Frederik I til Norge konge.[6] Etter dette reiste Kruckow til Riberhus i Danmark. Den 24. november 1524 skrev kong Fredrik I sammen med riksrådet, inkludert Johan Kruckow, at kongen ville håndheve riksrådets recess og håndfestning (en slags grunnlov).[7] Kruckow er omtalt sist av sju riksråder. Det ble strid mellom kong Fredrik I og det norske riksrådet om hvem som skulle ha kontrollen over Akershus festning. Kongen ville ha inn danske adelsmenn i stillingen, mens det norske riksrådet ville ha nordmenn.

Striden med Vincent Lunge[rediger | rediger kilde]

Kruckow hadde fem skipreider i Sogn i forlening.[8] Det vil si at han innkrevde alle statlige inntekter som skatter, bøter og leieinntekter av jordegods. For dette betalte han en viss årlig avgift, men beholdt selv resten. Dette var nok den viktigste inntektskilden som Kruckow hadde. Han betalte sine avgifter til Vincens Lunge, som så betalte dem videre til kongen. Lunge var en mann som var maktglad og som stadig prøvde å øke egne inntekter. Som høvedsmann har han tydeligvis etter hvert ment at skipreidene i Sogn burde han selv ha kontroll over, og ikke Kruckow.[9]

Forholdet mellom Lunge og de tre lensherrene i Sogn ble etterhvert dårlig. Lunge likte ikke at han ikke også hadde full kontroll over lenene i Sogn, og prøvde å få de andre vekk. At forholdet var blitt dårlige framgår av et brev Lunge skrev til erkebiskopen den 31. januar 1526.[10] Han klager da blant annet på Kruckow for ikke å ha sendt hjelp, da hans futLista ble fanget av kong Christians folk. Lunge klaget også på at Kruckow heller vil være hos sin kone og sine barn.

Sommeren 1528 skrev erkebiskop Olaf Engbretson til kongen at junker Nils Stenssons opphold i Norge høsten 1527 til våren 1528. Nils Stenssen utga seg for å være en svensk kongesønn, og klarte å bli gift med en annen datter av fru Inger til Austrått. Erkebiskopen forteller at da Lunge dro fra Fosen til Bergen, sendte han 40 mann av dalekarene (Nils Stenssens soldater fra Dalarne i Sverige) med sin leder for å slå i hjel Johan Kruckow. Han kom seg unna i live, men gard og gods kom i deres hender. Det ble også skrevet at Kruckows «hustru og barn går i bygden og tigger brød».[11]

Den 17. april 1528 beskriver fru Inger til Austrått det dårlige forholdet mellom Lunge og Kruckow i et brev til erkebiskopen..[12] De to hadde gjort et forlik, men Ingerd mente at Kruckow ikke hadde holdt seg til forliket. Kruckow skulle overlate lenet til Lunge, da Lunge igjen hadde fått kongens brev på det. Kruckow skulle fritt kunne reise hjem til sin gard Sørheim, men Lunge skulle få avgiftene fra lenet dette året.

Våren 1528 må Kruckow ha reist til kongen i Danmark for å klage sin nød. Den 11. juni 1528 skrev kong Fredrik I til erkebiskop Olaf i Trondheim. Han forteller at Kruckow hadde vært hos kongen og klaget sin nød. Kongen bad erkebiskopen hjelpe Kruckow mot Lunge. Kongen viste til at Lunges folk hadde overfalt ham i hans gård og hus, jaget Kruckow, hans hustru, barn og tjenere bort og tatt hans bo og buskap.[13]

Lunge kom på kant både med Kruckow og med kongen. Kongen hadde fått mange klager på Lunge. Kongen fratok Lunge Bergenhus, men som erstatning for å gi fra seg Bergenhus fikk Vincent Lunge den 17. oktober 1528 forleningsbrev på Sogn for ti år, mot en årlig avgift. Kongen spesifiserte likevel ikke i brevet hva han la i ordet Sogn.[14]

I 1529 hadde Kruckow fortsatt skipredene i Sogn i forlening (Dale, Marifjøra, Solvorn og Norum).[15] Forholdet mellom Lunge og kongen bedret seg heller ikke. Den 17. februar 1530 inndro Eske Bille lenene til Lunge, deriblant Sogn, men han fikk dem igjen senere samme år. Lunge fikk altså tilbake Sogn, men striden med Kruckow var uløst. Den 17. oktober 1531 fikk Kruckow livbrev på en rekke gårder garder i Luster og Sogndal.[16] Kongen var nok delvis skyld i striden mellom Lunge og Kruckow, fordi han tydeligvis har gitt dem retter hver for seg, som ikke var samordnet. Det kan derfor være at da Kruckow i 1531 fikk en rekke garder i Sogn av kongen, så var dette kompensasjon for at han måtte gi fra seg skipreidene til Lunge. I 1533 var Lunge i Marifjøra i Luster, og av det han skrev, var det tydelig at det var en del av hans len.[17] Etter at Kruckow og Lunge ble forlikte, var det også grunnlaget for at de kunne stå sammen i den neste politiske krisen.[18]

Kong Christian kom tilbake i Norge[rediger | rediger kilde]

I november 1531 kom den kong Christian (II) som var blitt avsatt i 1524, til Oslo med en stor styrke, for å igjen å erobre landet. Han tok kontrollen over store deler av Østlandet. Han fikk samtidig støtte fra erkebiskop Olav Engelbrektsson i Nidaros, og med det kontrollen over Midt-Norge og Nord-Norge. Erkebiskopen så på kong Christian som et middel til å motarbeide virkningen av Luthers lære.

Den 2. februar 1532 skrev Kruckow til Eske Bille.[19] Han hadde hørt at kong Christian II var kommet til Norge, det vil si Oslo. Mens mange norske stormenn enten støttet kong Christian eller ikke foretok seg noe, gikk Kruckow og kretsen rundt ham aktivt ut med støtte til kong Fredrik (I). Det har tydeligvis vært et utvidet familieråd, hvor situasjonen ble diskutert. Hans Bagge og Johan Kruckow var svogre, Trond Benkestoks mor var av Kruckow-familien og Jon Teiste var svigersønn til Johan Kruckow. Kruckow hadde sønnen Hans i tjeneste hos erkebiskopen og svogeren Kjell Tordsen var direkte involvert i krigshandlingene på kong Christians side. Jon Teiste var senest i desember 1531 ansatt av erkebiskopen som kjøkemester, med tilholdssted i Erkebispegården i Bergen. Når Jon Teiste nå støttet kong Fredrik må han ha tatt parti mot sin arbeidsgiver og med det brutt med ham. Jon Teiste omtales senere ikke som kjøkemester. Trond Benkestok er omtalt også i årene før hadde arbeidet for erkebiskopen og drev røvertokter mot Vincent Lunge og fru Inger på Austrått. Trond Benkestok fortalte også noen år senere at han etter dette ble frarøvet gods av erkebiskopens menn. Hva som har veid tyngst i den beslutningen som ble fattet er ikke kjent. Kong Fredrik hadde gitt Johan Kruckow en betydelig skattefordel like før. De kan også ha hatt dårlige erfaringer med kong Christians vanstyre før 1524. Det kan være at noen av dem var lutheranere. Trond Benkestok var likevel tro mot den katolske læren like til erkebiskopen flyktet i 1537. Den 10. juni 1532[20] var Kruckow på Bergenhus og tok arrest i et skip fra erkebiskop Olav Engelbrektsson. Det ble nok gjort fordi erkebiskopen støttet kong Christian.

I juli 1532 ble kong Christian (II) tatt til fange og satt i fengsel i København. Med sin aktive støtte til kong Fredrik sto Kruckow politisk sterkt etterpå.[21] I løpet av de neste årene belønnet kongen Krukow ved å gi hans to sønner Hans og Jon, samt svigersønnen Jon Teiste og Trond Benkestok, tittelen væpnere. De fikk altså samme adelstittel som Johan Kruckow. De som hadde støttet kong Christian, som erkebiskopen, kom svekket ut av maktkampen. For erkebiskopen og den katolske kirken var det nå bare et tidsspørsmål når det var slutt.

Nytt kongevalg[rediger | rediger kilde]

Den 10. april 1533 døde kong Fredrik I og Johan Kruckow ble da involvert i valget av ny konge. I august og september 1533 var Johan på et møte i riksrådet som var innkalt av erkebiskopen. Valget av ny konge ble da drøftet. Våren 1534 har han trolig vært hos erkebiskopen i Trondheim. Valget av ny konge har nok vært blant de sakene som har vært drøftet. Mellom de som reiste til kongevalget i Danmark var sønnen Hans Kruckow. På veien ble de tatt til fange av hanseatene, og ført til Lübeck. Hva Johan da foretok seg er ikke kjent, men den 14. juli 1534 var han fortsatt i Bergen. Fangene ble ikke satt fri før i november samme år. I denne perioden er ikke Kruckow omtalt i kildene. Når han igjen nevnes neste år, går det fram at han var syk.[22]

Den 3. mai 1535 skrev Kruckow til erkebiskopen og erkjente å ha mottatt innkallelse til herremøte og kongevalg, men at han ikke kunne komme på grunn av øyesykdom.[23] Det kan se ut som Johan i en toårsperiode holdt seg på Sørheim i Luster.[24]

Den 1. juni 1536 var Kruckow på et møte i Bergen, der Christian (III) ble hyllet som konge, og han undertegnet flere hyllingsbrev til kong Christian (III).[25]

Slutten[rediger | rediger kilde]

Den 13. desember 1536 er siste gang Johan Kruckow omtales i live. Han døde trolig ikke lenge etter.[26]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Norske regnskaper og jordebøker (NRJ), bind 1, s. 78.
  2. ^ NRJ bind 1, s. 343.
  3. ^ Andreas Holmsen: «Sogns økonomiske og administrative historie», i Norske Bygder, bind IV, Oslo, 1937, s. 102 med referanse til Nye Dansk Magazin VI, s. 288-330.
  4. ^ Kjellberg Halvard: Norges gamle love, annen rekke 1388-1604, fjerde bind 1513-1536, Oslo, 1995, s. 192.
  5. ^ DN IX nr 532.
  6. ^ DN IX nr 534
  7. ^ DN VII nr 594.
  8. ^ DN V nr 1046 og 1048.
  9. ^ Kvitrud, 1998.
  10. ^ DN VII nr 618.
  11. ^ DN IX nr 610.
  12. ^ DN IX nr 607.
  13. ^ DN IX nr 612.
  14. ^ Norske Rigsregistranter (NRR), bind 1 s. 15-16.
  15. ^ Stene, 1932, s. 151
  16. ^ NRR bind 1, s. 27.
  17. ^ DN XXII nr 254.
  18. ^ Kvitrud, 1998.
  19. ^ DN XVI nr. 548.
  20. ^ DN IX nr 703.
  21. ^ Kvitrud, 1998.
  22. ^ Kvitrud, 1998.
  23. ^ DN X nr 690.
  24. ^ Kvitrud, 1998.
  25. ^ Bergens historiske forenings skrifter, 1925 side 261, DN XXII nr 303 og Kjellberg, Norges gamle lover, 1995, s. 387.
  26. ^ DN X nr 699.