Carlo Borromeo

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Carlo Borromeo
Kardinal
Carlo Borromeo
Født 2. oktober 1538
Arona, Italia
Død 3. november 1584
Milano, Italia
Saligkåret 1602
Helligkåret 1. november 1610
Anerkjent av Den katolske kirke
Festdag 4. november
Se også Ekstern biografi
Vernehelgen Milano, bispedømmene Lugano og Basel, Karl Borromeussøstrene, ambrosianerne, Universitetet i Salzburg, presteskapet i Roma, sjelesørgere, åndelige veiledere, kateketer, katekumener, stivelsesmakere, seminar og mot pest
I kunsten Som kardinal

Carlo Borromeo (også fornorsket til Karl Borromeus) (født 2. oktober 1538 i Arona i Italia, døde 3. november 1584 i Milano) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han ble utnevnt til kardinal i 31. januar 1560 av pave Pius IV.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Carlo Borromeo ble født som sønn av Giberto Borromeo, freve av Arona, og av Margherita de' Medici i borgen Arona ved Lago Maggiore. På morssiden var han i slekt med pave Pius IV. Han var også fetter til kardinalene Gianantonio Serbelloni (kreert 1560), Mark Sittich von Hohenems (1561) og Federico Borromeo den eldre (1587), og onkel til kardinal Giberto Borromeo den eldre (1652). Andre kardinaler i slekten var Federico Borromeo den yngre (1670), Giberto Bartolomeo Borromeo (1717) og Vitaliano Borromeo (1766).

Karriere[rediger | rediger kilde]

Han spilte en ledende rolle under Tridentinerkonsilet. Som erkebiskop av Milano, dit han ankom 1565, arbeidet han for å virkeliggjøre beslutningene for dette konsilet. Han var opptatt av kirkemusikken, og han gav Palestrina i oppdrag å komponere tre messer. Han regulerte utdannelsen og kirketunkten blant prestene. Han var en av tre kardinaler som hadde oberoppsyn med tllblivelsen av ''Catechismus Romanus''. I egenskap av leder for sitt bispedømme var han opptatt av teologien bak botens sakrament. Han innrettet en skola som kan ses som en forgjenger til søndagsskolene.

Han var erkebiskop av Milano og hengav seg denne oppgaven med all sin energi: Han bygget nye kirker, skoler og kollegier, dro på hyppige pastoralvisitaser i menighetene, og drev gjennom en fornyelse og forbedring av alt kirkelig liv. Hans innsats for de rammede under den skrekkelige pesten 1576-1577 ble legendarisk.

I kirkene innførte han kvinne- og mannside og arbeidet for sedelig renhet. I de sveitsiske dalene som var innen hans erkebispedømme gjorde han meget for å motvirke spredningen av protestantismen.

Etter døden[rediger | rediger kilde]

Han ble helligkåret i 1610. Han regnes som en de fremste helgener fra motreformasjonstiden, sammen med Ignatius av Loyola og Filip Neri. Kirken San Carlo al Corso i Roma, hvor det norske Olavsalteret står, er viet til Carl Borromeo og Ambrosius av Milano.