Gallerkrigen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gallerkrigen var en serie med sammentrefninger mellom Den romerske republikk og stammer i Gallia i det første århundre f. Kr. Krigene kulminerte med slaget ved Alesia i 52 f.Kr., som førte til at hele Gallia ble en romersk provins. Krigene er beskrevet i Cæsars berømte biografi, Commentarii de Bello Gallico.
Selv om Cæsar beskrev disse krigene som et defansivt tiltak mot en ekstern trussel, er de fleste moderne historikere enige om at krigene ble utkjempet for å underbygge Cæsars politiske posisjon, og for å erstatte hans store gjeld. Flere ganger gikk han til angrep på galliske stammer som ikke var en trussel mot romerske interesser.
Gallerkrigen kan grovt sett inndeles i tre faser: Romersk innblanding i interne galliske konflikter (58 f.Kr. - 57 f.Kr.); forfølgelser av anti-romerske styrker (56 f.Kr. - 55 f.Kr.); og konsolideringsfasen (54 f.Kr. - 51 f.Kr.), der romerne bekjempet flere galliske opprør.
Innhold |
[rediger] Romersk innblanding
Krigene begynte i 58 f.Kr. med de storstilte migrasjonene til galler-stammen Helvetii, vest for det som i dag er Sveits, som truet den romerske provinsen Gallia Transalpina. Cæsar angrep og drev Helvetii-stammen tilbake til deres hjemland (Helvetiikrigen). Senere det samme året, ba en annen gallisk stamme, Aedui, romerne om assistanse mot rivalene Sequani, som hadde startet en invasjon ledet av den germanske krigsherren Arivistus. Cæsar hjalp aeduine, bekjempet Ariovistus og drev hans styrker tilbake til den andre siden av Rhinen
I 57 f.Kr. blandet Cæsar seg nok en gang inn i interne galliske konflikter da han angrep Belgae-stammen, som var innehavere av området som i dag er Belgia. De hadde angrepet en stamme som var alliert med Roma. Cæsars hær ble overlumpet mens hans de bygde en leir nær elven Sambre, og var nær ved å bli slått. Romerne ble imidlertid reddet av sin strenge disiplin. og Cæsars egen deltakelse i kampen. Belgaerne led store tap, og måtte til slutt overgi seg da romerne begynte å angripe byene i nærheten.
[rediger] Forfølgelser
I 56 f.Kr. vendte Cæsars oppmerksomhet mot stammene ved den atlantiske kystlinjen, særlig Veneti-stammen i Armorika (dagens Bretagne), som hadde samlet en konføderasjon av anti-romerske stammer. Veneti-stammen var et sjøfarende folk som hadde bygd en flåte i Morbihangulfen, noe som tvang romerne til å gjøre det samme. I den påfølgende ukonvensjonelle land- og sjøkampanjen, beseiret Cæsar nok en gang gallerne.
Cæsar førte sine styrker over Rhinen i 55 f.Kr. i en straffeforfølgelse av germanere. Suebiene, som forfølgelsen var rettet mot, deltok imidlertid aldri i kampene som fulgte. Deretter krysset Cæsar den engelske kanal med to legioner, for å starte en lignende kampanje mot britene. Den britiske kampanjen endte nesten i katastrofe, da dårlig vær ødela mesteparten av flåten, og et ukjent syn av stridsvogner skapte forvirrelse blant legionærene. Cæsar trekte seg tilbake, men kom tilbake året etter med en større styrke som klarte å slå den mektige stammen Catuvellauni. De ble tvunget til å betale tributt til Roma. Ekspedisjonene hadde små varige effekter, men var et effektiv propagandaredskap for Cæsar, som vakte oppmerksomhet hjemme i Roma.
Kampanjene som Cæsar førte i 56 og 55 f.Kr. har gjennom århundrene skapt kontroverser. De var til og med kontroversielle på Cæsars tid, spesielt blant hans politiske motstandere, som beskrev dem som kostbare, personlige maktutvidelser. I moderne tid er historikerne splittet mellom to synspunkter. Et syn som kritiserer Cæsars åpenbare imperialisme, og et syn som legger vekk på den gevinsten de galliske kampanjene gav til Roma.
[rediger] Konsolidering og opprør
Misnøye blant de undertvungede gallerne var med på å skape et stort opprør vinteren 54/53 f.Kr., da eburonesene i nord-øst-Gallia samlet seg under ledelse av Ambiorix. Femten romerske kohorter ble utslettet ved Atuatuca Tungrorum (dagens Tongeren, Belgia), og en garnison, under ledelse av Quintus Tullius Cicero, overlevde så vidt etter å ha blitt reddet av Cæsar i siste sekund. Det følgende året bestod i straffeforfølgelser mot eburonesene og deres allierte, som til slutt ble nært utryddet av romerne.
Ansamlingen var i virkeligheten forspillet til et mye større opprør som skulle komme senere, ledet av Vercingetorix, lederen av Arvrni-stammen i sentral-Gallia. Han klarte å forene gallerne i kampen mot romerne. Vercingetorix var klar over romernes overlegenhet på slagmarken,. Derfor unngikk han å møte romerne i åpne slag, og kjempet heller den brente jords taktikk for skille fienden fra sine forsyninger. Cæsar vendte i all hast tilbake fra Italia for å ta ledelsen i kampanjen. Han klarte å drive gallerne tilbake og erobre byen Avaricum, men gikk senere på en smell i slaget ved Gergovia. Ved Alesia i 52 f.Kr. slo Cæsar gallerkongen, og endte den 9 år lange krigen i Gallia. Det forekom imidlertid noen småopprør i Gallia i tiden etter 52 f.Kr., men den romerske kontrollen av området var ikke lenger alvorlig truet.
[rediger] Omstendigheter rundt den romerske suksessen
Den romerske suksessen i Gallerkrigene kom av en kombinasjon av utspekulert politikk, effektive kampanjer, og en overlegen romersk militærmaskin. Cæsar førte den berømte «splitt og hersk» taktikken, der han allierte seg visse stammer i deres interne kamper i Gallia. Han samlet inn etteretninginformasjon for å identifisere de ulike stammes karakteristikk og svakheter, for deretter å kvitte seg med hver av dem i rekkefølge.
Mange av Cæsars soldater var galliske, så konflikten var i realiteten ikke bare en krig mellom Roma og Gallia. Til tross for at den romerske hæren bestod av gallere, var den fortsatt en svært disiplinert og velfungerende enhet. Kjernen bestod av seks (senere ti) legioner av tungt infanteri. Cæsar stolte på utenlandske allierte i sitt kavaleri og lett infanteri, bestående av numidiere,kretanere, spanjoler, germanere og gallere.
Cæsars galliske motstandere var militært underlegne i forhold til romerne. Gallerne kunne ansamle store armeer, men klarte ikke å oppnå den samme fleksibiliteten og disiplinen som de romerske motstanderne hadde. Galliske krigere var voldsomme motstandere, noe de ble beundret for av romerne (se Den døende galler), men de manglet som sagt disiplin i felten. Deres taktikk bestod i å møte sin motstander en masse, og deres mangel av kohorter fraga dem muligheten til å bli sofistikerte motstandere. I tillegg manglet de logistikk i sine forsyningslinjer, og klarte derfor ikke å oppholde seg i felten så lenge som romerne.
[rediger] Gallerkrigen i litteraturen og kulturen
Primærkilden til Gallerkrigene er Cæsars egne Commentarii de Bello Gallico i latin, som er en av de best bevarte eksemplene på uforfalsket, antikk latin. Skriftene har vært gjennom grundige studier av latinister, og har tradisjonelt vært brukt som læreboktekst i moderne latinundervisning helt frem til nyere tid.
Gallerkrigene har vært et populært tema i moderne historiefiksjon, spesielt i Frankrike og Italia. Claude Cueni skrev den halv-historiske romanen «Cæsars druide», om en oppdiktet druide som var under tjeneste som sekretær hos Cæsar. Tegneserien Asterix, for eksempel, foregår under Gallerkrigene.
|
