Høytysk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Høytysk kan også referere til det tyske standardspråket

Høytysk (Hochdeutsch) brukes i lingvistikken som betegnelse på en gruppe tyske dialekter i de høyereliggende tyske områdene, dvs. som motsetning til nedertysk.

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Høytysk er en samlebetegnelse for alle tyske dialekter som ikke er nedertyske og kan deles inn i følgende dialektgrupper:

Historie[rediger | rediger kilde]

Gammelhøytysk er belagt for første gang på 700-tallet. Å datere de ulike høytyske periodene er problematisk fordi overgangen mellom dem i praksis er flytende. Språket endres på mange måter og til ulik tid på ulike steder.

På 1500-tallet utviklet det seg et overregionalt skriftsspråk som i løpet av 1700-tallet ble tatt i bruk over hele det tyske språkområdet, på bekostning av blant annet nedertysk.

Høytysk deles vanligvis inn i fire tidsperioder:

  1. Gammelhøytysk 800 til 1050
  2. Middelhøytysk 1100 til 1350
  3. Tidlig nyhøytysk 1350 til 1600/1650
  4. Nyhøytysk 1650/1700 til i dag

Se også[rediger | rediger kilde]