Den nytyske skole

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Franz Liszt, en av de viktigste skikkelsene i den nytyske skolen. Detalj fra et foto av Franz Hanfstaengl, 1858

Den nytyske skole var en strømning i den musikalske utviklingen vekk fra den konservative forståelsen av musikk som absolutt og mot programmusikk.

Rundt Franz Liszt hadde det på andre halvdel av 1800-tallet dannet seg en krets av musikere og musikkvitere som samlet seg om det de så som «framtidas musikk».[1] Begrepet «den nytyske skole»[2] stammer fra Franz Brendel, utgiveren av Neue Zeitschrift für Musik. Ved siden av Brendel og Liszt besto den «nytyske» kretsen av komponistene Hector Berlioz, Richard Wagner og Liszt-elevene Joachim Raff, Peter Cornelius, Alexander Ritter og Felix Draeseke. Forbilder var Ludwig van Beethoven (som komponist) og Robert Schumann (som kritiker).

Den nytyske skolen dreide seg om en ny definisjon av kunstnerens rolle i samfunnet: ved siden av komponistgjerningen fremhevet man den åndelige motsetningen i musikk, musikk-kritikken, som et viktig arbeidsområde for kunstnerne – musikerne ble gjort til intellektuelle. Dermed var en en viktig grunnstein for den musikalske modernitet lagt.

En slik innstilling trengte en motstander for å fungere. Dette fant Brendel snart i blant annet Johannes Brahms, Joseph Joachim og Eduard Hanslick, senere også den forhenværende nytyskeren Hans von Bülow. Dermed raste den såkalte Musikstreit i de ledende musikktidsskriftene.

Selv om begrepet «nytyske skole» har vært mye brukt om musikkhistorien på 1800- og tidlig 1900-tall er en klar definisjon komplisert. I 2006 skrev Detlef Altenburg: «Når man snakker om Neudeutsche Schule, er det – liksom når man bruker termen programmusikk – på ingen måte sikkert hva slags fenomen eller hvilke komponister man mener. Ikke engang spørsmålet om en kronologisk definisjon kan eksisterende akademisk litteratur gi et entydig svar på.»[3] Dessuten var ikke alle representanter for skolen utøvende musikere og ulike personer har til ulike tider lagt ulik betydning i begrepet. Det er likevel enighet om to punkter: Franz Liszt var en av de mest fremtredende talsmennene, og Johannes Brahms sto utenfor.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ tysk: Musik der Zukunft
  2. ^ tysk: Neudeutsche Schule
  3. ^ fra Altenburg: Fiktion der Musikgeschichtsschreibung?, s.9.