Etyde

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

En etyde (av fransk étude, «studie») er en musikalsk komposisjon konstruert for å øve opp en spesifikk teknikk på et soloinstrument.

Første side av Frédéric Chopins eget manuskript til hans etyde nr. 2 fra op. 10, kromatiske skalaer.

Noen eksempler er Frédéric Chopins etyde nr. 6 fra op. 25, som gir pianister trening i å spille raske parallelle kromatiske terser, nr. 5 op. 10, som skal forbedre ens evne til å spille arpeggioer på de svarte tangentene, og nr. 10 fra op. 25, en studie i parallelle oktaver.

Slike musikalske studier har blitt komponert siden det 18. århundre, mest notabelt av Carl Czerny, men det var Chopin som gjorde etyden til en viktig musikalsk sjanger. Chopin skrev 24 etyder i to sett à 12 etyder (op. 10 og op. 25), pluss tre «Nouvelle-etyder», altså 27 til sammen. Andre viktige komponister av etyder for piano er Franz Liszt (med f.eks. La Campanella og Feux Follets), Aleksandr Skrjabin og Sergej Rakhmaninov. Etyder for andre instrumenter er også vanlig, for eksempel Rodolphe Kreutzers etyder for fiolin.

Chopins etyder legger stort sett vekt på å mestre ett spesielt aspekt ved framføringen, mens Liszts etyder virker å være bredere konsentrert, ofte med et stort spekter av tekniske vanskeligheter.

Etydene som er mest beundret er de som hever seg over sin praktiske funksjon og blir verdsatt rent musikalsk. Chopins etyder er gode eksempler på dette. De anses ikke for bare å være teknisk vanskelige, men også for å være musikalsk kraft- og uttrykksfulle. Czernys etyder er den rake motsetning til dette, og kan kun sies å være teknisk vanskelige. Chopins etyder framføres dermed ofte foran store publikum, mens Czernys har sin plass i øvingsrommet.

Det diskuteres hvorvidt de mindre musikalske etydene, som Czernys og Hanons, er verdt å øve. Mange mener de er uengasjerende og kjedelige øvelser som kan tære på både engasjement og innsatsvilje, mens andre mener de er viktige for å bygge opp grunnleggende og solid teknikk. Det finnes imidlertid kjente pianister som selv sier de har utviklet sin teknikk nærmest utelukkende gjennom å spille «ordentlig» musikk, og ikke rene øvelser av Czernys slag.