Symfoni

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

En symfoni er en musikalsk komposisjon for orkester i flere satser. Ordet stammer fra gresk syn (sammen) og fon (lyd).

Historie[rediger | rediger kilde]

Symfonien – som vi kjenner den i dag – stammer fra begynnelsen av 1700-tallet. Det antas at opprinnelsen var den italienske overtyre (i motsetning til den franske overtyre).

Tidlige symfonier besto av 3 satser med tempoene rask-langsom-rask. De betydeligste komponistene av den førklassiske symfoni er italieneren Giovanni Battista Sammartini, Johann Stamitz (Mannheimskolen) og Georg Christoph Wagenseil (Wien). Mannheim og Wien var de to store sentrene for symfonier. Her ble i løpet av 1700-tallet symfoniens form utvidet ved at en menuett ble innført som ny sats før finalesatsen,

Den klassiske symfoni fra midten av 1700-tallet og senere blir fremfor alt assosiert med komponistene Joseph Haydn, Wolfgang Amadeus Mozart og Ludwig van Beethoven. Joseph Haydn gjelder som symfoniens far siden det var han som eksperimenterte med formen og senere kom fram til et formskjema som alle komponister etter ham tok som utgangspunkt:


Den klassiske symfoni, formskjema
Sats Form Tempo Toneart
1. Sats,
"Hovedsats"
Sonatesatsform rask
(f.eks. Allegro)
Tonika
2. Sats Liedform eller
sonateform eller
variasjonsform
langsom
(Adagio, Andante, ...)
Dominant eller
subdominant eller
durparallell eller
mollparallell
3. Sats Menuett eller
scherzo
middels rask,
danseaktig
Tonika
4. Sats,
"Finale"
Sonateform eller
rondo eller
variasjonsform
rask
(Allegro, Vivace, Presto, ...)
Tonika

I det 19. århundre ble symfonien ført videre i den «romantiske periode», for eksempel av Franz Schubert, Felix Mendelssohn-Bartholdy, Carl Maria von Weber, Robert Schumann, Hector Berlioz og Franz Liszt.

Johannes Brahms fortsatte der Beethoven, Schumann og Mendelssohn slapp. Symfoniene vokste tidsmessig og ble til den sentrale musikkform i mange orkester, som ble kalt symfoniorkester. Andre viktige komponister på slutten av 1800-tallet var Anton Bruckner, Antonín Dvořák, Pjotr Tsjajkovskij og Camille Saint-Saëns.

I det 20. århundre finner en komponister som Sergej Rakhmaninov og Carl Nielsen, som fortsetter med den tradisjonelle 4-sats symfonien. Andre komponister prøver nye veier som Gustav Mahler, som i sin 2. symfoni bruker 5 satser og i andre bruker kor, solo og andre nyskapninger. Jean Sibelius' 7. symfoni har bare 1 sats.

Komponister[rediger | rediger kilde]

Et utvalg av komponister som har skrevet symfonier (her kronologisk etter fødselsår):