Enigmavariasjonene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Variations on an Original Theme for orchestra, Op. 36 ("Enigma"), vanligvis omtalt som Enigmavariasjonene er en suite med et tema og fjorten variasjoner, skrevet for orkester av Edward Elgar i 189899. Verket er Elgars best kjente storskala-komposisjon, både på grunn av musikken i seg selv, og gåtene gjemt i den. Elgar dediserte verket til «mine venner som er avbildet i det». Hver variasjon er et følelsesladd portrett av en av hans nærmeste venner.

Historie[rediger | rediger kilde]

En variant av historien om stykkets fødsel er at etter en slitsom dag med undervisning i 1898 satt Elgar ved pianoet og dagdrømte. En melodi han spilte fanget oppmerksomheten til hans kone, som likte den og ba ham gjenta den for henne. Han begynte deretter, for å underholde sin kone, å improvisere variasjoner over denne melodien, hvor hver variasjon enten var et musikalsk portrett av en av deres venner, eller i den musikalske stilen den det gjaldt ville ha brukt. Elgar utvidet og orkestrerte deretter disse improviserte temaene til Enigmavariasjonene.

Stykket ble urfremført i St. James Hall i London 19. juni 1899, Hans Richter dirigerte. Kritikerne var først irriterte over laget med mystifisering, men hyllet substansen, strukturen og orkestreringen av verket, som har vært populært siden da.

(Enigmavariasjonene er også et drama fra 2002 med Toralv Maurstad og Geir Kvarme i rollene, dreier seg om gåten mellom mennesker – Hvem er det du elsker når du elsker noen? Forfatter: Erik-Emmanuel Schmitt Regissør: Kjetil Bang-Hansen)

Musikken[rediger | rediger kilde]

Besetning[rediger | rediger kilde]

Verket er instrumentert for 2 fløyter (en dobler piccolo), 2 oboer, 2 b-klarinetter, 2 fagotter, kontrafagott, 4 valthorn, 3 F-trompeter, 3 tromboner, tuba, pauker, tamburin, triangel, stortromme, symbal, orgel og strykere (fiolin, bratsj, cello og kontrabass)

Struktur[rediger | rediger kilde]

Verket består av temaet, etterfulgt av fjorten variasjoner. Variasjonene springer ut fra temaets melodiske, harmoniske og spesielt rytmiske elementer, og den fjortende variasjonen er utvidet så den utgjør en finale.

Elgar dediserte verket til my friends pictured within og i partituret er hver variasjon merket med enten et kallenavn eller initialer, som et hint til identiteten til den av vennene variasjonen omhandler. Seksjonene i stykket er som følger:

Tema (Andante)[rediger | rediger kilde]

Temaet består av to kontrasterende melodiske fragmenter. Det første av disse er hovedtemaet som blir videreutviklet i variasjonene som følger.
Hovedtemaet spilles i starten av førstefiolinene, og gjentas etter at den andre melodien er blitt introdusert av treblåserne.

Variasjon 1 (L'istesso tempo) «C.A.E.»[rediger | rediger kilde]

Caroline Alice Elgar, Edwards kone. Variasjonen inneholder repetisjoner av et firetoners melodifragment Elgar skal ha pleid å plystre når han kom hjem til sin kone. Med litt fantasi lyder det litt som «Hon-ey, I'm home» (Kjære, jeg er hjemme).

Variasjon 2 (Allegro) "H.D.S-P."[rediger | rediger kilde]

Hew David Stuart-Powell, en venn (pianist) som Elgar ofte spilte kammermusikk sammen med.

Variasjon 3 (Allegretto) "R.B.T."[rediger | rediger kilde]

Richard Baxter Townshend, amatørskuespiller og parodist. Kunne gjøre ekstreme forandringer i stemmeleiet sitt, en egenskap musikken imiterer.

Variasjon 4 (Allegro di molto) "W.M.B."[rediger | rediger kilde]

William Meath Baker

Variasjon 5 (Moderato) "R.P.A."[rediger | rediger kilde]

Richard P. Arnold, sønn av poeten Matthew Arnold, og selv amatørpianist

Variasjon 6 (Andantino) "Ysobel"[rediger | rediger kilde]

Isabel Fitton, en av Elgars bratsj-elever. Melodien i denne variasjonen spilles på bratsj.

Variasjon 7 (Presto) "Troyte"[rediger | rediger kilde]

Arthur Troyte Griffiths, en arkitekt som prøvde å spille piano, men tydeligvis ikke var særlig begavet. Variasjonen etterligner hans entusiastiske inkompetanse.

Variasjon 8 (Allegretto) "W.N."[rediger | rediger kilde]

Winifred Norbury, en venn Elgar anså som spesielt avslappet, noe som gjenspeiler seg i variasjonens atmosfære. I slutten av variasjonen henger en enkel fiolinnote over til neste variasjon, den mest kjente i suiten.

Variasjon 9 (Adagio) "Nimrod"[rediger | rediger kilde]

Augustus E. Jaeger, Elgars beste venn. Det er blitt sagt at denne variasjonen så vel som å forsøke å fange inn det Elgar anså som Jaegers noble karakter, avbilder en nattlig spasertur de to hadde hvor de diskuterte de rolige satsene skrevet av Ludwig van Beethoven. Variasjonens navn refererer til Nimrod fra det gamle testamentet som ble beskrevet som en mektig jeger, og navnet Jaeger er tysk for jeger.
Variasjonen er blitt svært populær i seg selv, og brukes ofte i begravelser, minnegudstjenester og andre høytidelige anledninger.

Variasjon 10 (Intermezzo: Allegretto) "Dorabella"[rediger | rediger kilde]

Dora Penny,en venn hvis stamming (eller latter, avhengig av kilden) er gjengitt hos treblåserne. Dora var stedatter av William Meath Baker, inspirasjon for den fjerde variasjonen sin søster, og svigerinne til Richard Baxter Townsend, inspirasjon for den tredje.

Variasjon 11 (Allegro di molto) "G.R.S."[rediger | rediger kilde]

George Robertson Sinclair,organist i Hereford Cathedral. Mer spesifikt avbilder variasjonen Sinclairs bulldog, som en gang falt uti elven Wye.

Variasjon 12 (Andante) "B.G.N."[rediger | rediger kilde]

Basil G. Nevinson, en velkjent cellist, som får cellomelodi i sin variasjon.

Variasjon 13 (Romanza: Moderato) "* * *"[rediger | rediger kilde]

På grunn av mangelen av initialer er identiteten til denne personen ukjent, og gjenstår som en gåte i gåten. Musikken har et sitat fra Felix Mendelssohns konsertovertyre «Rolig hav og god reise» (Meeresstille und glückliche Fahrt), hvilket har ført til spekulasjoner om at den enten dreier seg om Lady Mary Lygon,lokal adelskvinne som var på reise til Australia på denne tiden, eller Helen Weaver, Elgars forlovede inntil hun emigrerte til New Zealand i 1884.

Variasjon 14 (Finale: Allegro Presto) "E.D.U."[rediger | rediger kilde]

Elgar selv, Edu var hans kones kallenavn for ham. Temaene fra den første og den niende variasjonen gjentas. Originalt var variasjon 14 100 takter kortere enn den variasjonen som nå vanligvis fremføres. Forlengelsen ble foreslått av Elgars venn Jaeger (fra variasjon 8) i juli 1899, en måned etter komposisjonen var avsluttet.

(NB: på noen innspillinger er temaet og den første variasjonen trukket sammen til et enkelt spor.)

Som det var vanlig med portretter på denne tiden avbilder Elgars musikalske portretter sine forbilder på to nivåer. Hver sats inneholder et overordnet inntrykk av personens personlighet, i tillegg inneholder de fleste en musikalsk referanse til en spesifikk hendelse eller egenskap, slik som Dorabellas stamming, Winifred Norburys latter eller spaserturene i skogen sammen med Jaeger.

Gåten[rediger | rediger kilde]

"Enigma"et (Gåte) i tittelen henspiller på to gåter. Den første refererer til hvilken av Elgars venner hver sats representerer, noe som er løst med en viss sikkerhet som beskrevet over. Elgar selv kom med flere stikkord til løsningen av dette sammen med en pianorullversjon av variasjonene. Det forekommer også et annet, skjult tema som alle variasjonene er basert på, som man aldri hører. Elgar uttalte ved en anledning:

The enigma I will not explain – its 'dark saying' must be left unguessed, and I warn you that the apparent connection between the Variations and the Theme is often of the slightest texture; further, through and over the whole set another and larger theme 'goes', but is not played.... So the principal Theme never appears, even as in some late dramas ... the chief character is never on stage.

Elgar kom også med hint om at det skjulte temaet i seg selv var en variasjon over en velkjent melodi. Mange har forsøkt å gjette hva dette kan være, men til nå har ingen løst gåten til allmenn anerkjennelse.

Det har vært foreslått at det skjulte temaet kan være Storbritannias nasjonalsang, «God save the Queen», andre teorier lanserer «Auld Lang Syne» i en mollvariant, noe som passer emnet «gamle bekjentskaper». Enkelte musikkvitere tror temaet kan være basert på deler av Mozarts «Praha»-symfoni, som også var på programmet under konserten hvor Enigmavariasjonene ble urfremført i 1899. La Folia, et tradisjonelt renessansetema med akkorder som passer til temaet har også vært foreslått. En for tiden populær teori er at temaet relaterer til «never, never, never»-delen av «Rule, Britannia!».

Referanser i annen musikk[rediger | rediger kilde]

Elgar selv siterte mange av sine egne verker, inklusive «Nimrod» (Variasjon 9) i The Music Makers, et korverk fra 1912.

I 1995 hadde Rob Dougan en hit med «Clubbed to Death» hvor pianostemmen minner om temaet og variasjonene 1 og 12. Dette ble av noen ansett enten som en ny 15. variasjon eller et forsøk på å gjenskape det skulte gåtetemaet. Dette ble brukt i filmen The Matrix fra 1999 hvor melodien (og derved temaet av Elgar) ble spilt under «kvinnen i rødt»-scenen.

David Ives skrev et skuespill som hentet navn fra variasjonene. Steve Spiegl tok med en jazzversjon av variasjon nummer 9 på sitt album «Enigma». Temaet fra Enigmavariasjonene brukes også av On Thorns I Lay, et gresk rockeband, på deres sang «A Blue Dream», fra albumet «Orama» (1997).

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Nice, David (1996). Edward Elgar: an essential guide to his life and works. London: Pavillion. ISBN 1-85793-977-8.