J. Edgar Hoover

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
J. Edgar Hoover i 1961

John Edgar Hoover (født 1. januar 1895 i Washington DC, død 2. mai 1972) var den første direktøren for den amerikanske etterforskningsetaten Federal Bureau of Investigation (FBI). Han ble utnevnt til direktør for Bureau of Investigation (FBIs forløper) 10. mai 1924 av president John Calvin Coolidge. Hoover var den drivende kraften bak grunnleggelsen av FBI i 1935, og han forble direktør av organisasjonen frem til sin død i 1972. Hoover har fått æren av å gjøre FBI til en stor og effektiv politiorganisasjon. Under hans ledelse tok FBI i bruk moderne teknologi som et sentralisert fingeravtrykkarkiv og etterforskningslaboratorier. I store deler av sitt liv var Hoover høyt respektert i den amerikanske offentligheten men ble etterhvert sett på som en stadig mer kontoversiell skikkelse. Denne tendensen ble svært forsterket etter hans død. Hans mange kritikere hevder at han misbrukte sin makt og gikk utover sin jurisdiksjon.[1]

Han er kjent for å ha brukt FBI til å trakassere politiske dissentere og aktivister, for å ha samlet konfidensiell informasjon om det politiske lederskapet i USA [2] og for å ha brukt ulovlige metoder for å samle bevis.[3] Det er på grunn av Hoovers lange og kontroversielle styre at FBI-direktører nå ikke kan sitte i stillingen lengre enn 10 år.[4]

Tidlig liv og utdannelse[rediger | rediger kilde]

Hoover ble født første nyttårsdag i 1895 i Washington, D.C. av Annie Scheitlin og Dickerson Naylor Hoover sr. Han vokste opp i Eastern Market-delen av byen. Lite vites om hans tidlige år; hans fødselsattest ble ikke arkivert før 1938. Det lille man vet kan spores til en enslig profil skrevet av journalisten Jack Alexander i 1937. Hoover ble utdannet ved George Washington University og fullførte sin juristutdannelse i 1917. I løpet av sin studietid arbeidet han ved biblioteket i Kongressen[5] og ble også medlem av Kappa Alpha Order. Mens han studerte jus ble han interessert i karrieren til Anthony Comstock, som var postinspektør i New York. Comstock førte en kamp mot svindel og sedelighetsforbrytelser (som innbefattet både pornografi og informasjon om prevensjon) en generasjon tidligere. Det er antatt at Hoover studerte Comstocks metoder og søkte å oppnå samme rykte som Comstock; nådeløs i sin kamp mot kriminelle og en hang til å overse tidvise brudd på juridiske prosedyrer i denne kampen.

Karriere innen FBI og dets forløper[rediger | rediger kilde]

I løpet av den første verdenskrig fant Hoover seg arbeid i USAs justisdepartement. Han viste talent for arbeidet og var snart leder for utlendingskontoret. I 1919 ble han leder for den nye General Intelligence Division of the Justice Department . Deretter, i 1921, ble han med i Bureau of Investigation som nestleder og i 1924 ble han utnevnt til fungerende direktør. 10. mai 1924 ble han utnevnt til direktør av president Calvin Coolidge og ble slik den sjette direktøren for byrået. Dette skjedde rett etter president Warren Hardings død og som en respons på beskyldninger om at den tidligere direktøren, William J. Burns, var involvert i de økonomiske skandalene rundt Harding-administrasjonen. Da Hoover tok over Bureau of Investigation hadde organisasjonen rundt 650 ansatte, derav 441 spesialagenter.

Hoover var ansett for å være ustadig i sitt lederskap; han sparket flere ganger FBI-agenter som han anså for å "se like dumme ut som lastebilsjåfører" eller som han betraktet som «pinheads».[6] Hvis agenter hadde vekket hans mishag flyttet han dem gjerne til stillinger som satte en effektiv stopper for deres karrierer. Melvin Purvis var et eksempel på dette; han var en av flere agenter som effektivt hadde arrestert kriminelle og brutt opp flere gjenger på 30-tallet. Han ble svært kjent for dette men en sjalu Hoover tvang ham ut av organisasjonen. [7]

Gangsterkrigene[rediger | rediger kilde]

På det tidlige trettitall var det en bølge av bankran i Midtvesten utført av gjenger som utmerket seg ved en voldsom ildkraft og raske biler, noe som gjorde det vanskelig for lokalt politi å stanse dem. Til stor misnøye for den føderale regjeringen ble ofte slike forbrytere sett på som helter blant deler av publikum. Dette hang sammen med en voldsom motvilje mot banker som på den tiden tvang mange bønder vekk fra gårdene deres. Heltedyrkelsen nådde et slikt nivå at mange av forbryterne, særlig John Dillinger (som ble berømt for å hoppe over bankdesker og sine mange vellykkede rømninger fra fengsler) faktisk ble folkehelter hvis bedrifter ofte var på forsiden av de store avisene. Det faktum at disse kriminelle ofte brukte stjålne biler for å krysse statsgrenser (noe som var en føderal forbrytelse) gav Hoover og hans menn mulighet til å forfølge dem. Imidlertid var dette vanskelig og byrået led mange ydmykende nederlag særlig under jakten på Dillinger-gjengen.

En aksjon mot en sommerhytte kalt «Little Bohemia» i Manitowish Waters, Wisconsin, førte til at en agent og en sivilist ble drept og flere andre såret. Alle gangsterne unnslapp. Hoover forstod at jobben hans var i fare og satte alt inn for å få tak i gjerningsmennene. Hoover var spesielt opptatt av å få arrestert Dillinger, hvis forbrytelser han betraktet som et direkte angrep på ham selv og «hans» byrå. Sent i juli 1934 mottok Melvin Purvis, Sjef for byråets operasjoner i Chicago, et tips om hvor John Dillinger befant seg. Dette førte til at Dillinger ble skutt ned under en voldsom skuddveksling utenfor Biograph Theater.

På grunn av medieomtalen av skuddvekslinger og arrestasjoner av bankrøvere, for eksempel Dillinger, Alvin Karpis og Machine Gun Kelly, ble byråets jurisdiksjon utvidet og det ble døpt om til FBI i 1935. I 1939 var FBI den viktigste organisasjonen når det gjaldt innsamling av innenlands etterretning. Hoover gjorde forandringer; han utvidet og samlet arkivene med fingeravtrykk og skapte slik den største samlingen av slike noensinne.[8][9]

Hoover var også viktig når det gjaldt å øke rekrutteringen til FBI og opprettelsen av FBI-laboratoriet, en avdeling som ble satt sammen i 1932 for å undersøke bevis funnet av FBI.

Etterforskning av undergravende virksomhet og radikalere[rediger | rediger kilde]

Hoover var opptatt av undergravende virksomhet og under hans lederskap spionerte FBI på titusenvis av mistenkte radikalere. Hoover hadde det med å overdrive disses angivelige farlige virksomhet og mange ganger overtrådte han sin jurisdiksjon for å eliminere det han oppfattet som en trussel.[10]

FBI hadde en viss suksess med sin kampanje mot fiendtlig virksomhet og spioner. Et eksempel er Ex parte Quirin-affæren under andre verdenskrig da tyske ubåter satte i land to små grupper med tyske agenter i Florida og Long Island for at disse skulle kunne sette i gang sabotasje i USA. Selv om medlemmene av disse gruppene alle sammen ble arrestert skyldtes dette det faktum at en av medlemmene oppsøkte FBI og tilstod. .[11] Allikevel skrev president Harry Trumann i sine memoarer: «Landet hadde grunn til å være stolt av og ha tillit til vår hemmelige tjenester. De hadde holdt oss praktisk talt helt trygge for sabotasje og spionasje under den annen verdenskrig.»Mal:NamedRef

Et annet eksempel på Hoovers opptatthet av undergravende virksomhet er Venona-prosjektet. FBI arvet dette førkrigs-samarbeidsprosjektet med britene som gikk ut på å overvåke sovjetiske agenter i Storbritannia og USA. Hoover holdt informasjon hentet ut av dette prosjektet (USAs største hemmelighet innenfor kontraspionasje) innelåst i en safe på sitt kontor. Han informerte hverken Truman, hans justisminister McGraith, eller de to statssekretærene Dean Acheson og general George Marshall mens disse satt ved makten. Hoover informerte først CIA om Venona-prosjektet i 1952.

I henhold til dokumenter som ble nedklassifisert i 2007, hadde Hoover en liste med navnene på 12 000 amerikanere som var mistenkt for å være illojale. Hensikten med listen var å kunne anholde disse ved å suspendere habeas corpus. Hoover overleverte en plan som gikk ut på dette til president Truman ved utbruddet av Korea-krigen, men det finnes ingen beviser for at Truman aksepterte denne planen.[12]

Ironisk nok var det Hoover som rådet president Roosevelt mot å internere amerikanere av japansk herkomst i 1942. Han hevdet at FBIs kontraspionasje gjorde en slik handling unødvendig.

COINTELPRO[rediger | rediger kilde]

I 1956 var Hoover blitt svært frustrert over Høyesteretts bestemmelser som begrenset Justisdeparementets mulighet til å rettslig forfølge kommunister. På denne tiden formaliserte han et hemmelig program med navnet COINTELPRO. [13] Programmet eksisterte frem til det ble kjent offentlig i 1971 og dette var årsaken til noe av den hardeste kritikken som kom mot Hoover og FBI. COINTELPRO ble først brukt mot CPUSA og senere mot organisasjoner som Black Panter Party og Martin Luther King jr.s SCLC, Ku Klux Klan og andre. Metodene som ble brukt var infiltrasjon, innbrud, ulovlig overvåkning, planting av forfalskede dokumenter og ryktespredning om nøkkelmedlemmer av organisasjonene.[14] Noen skribenter har hevdet at COINTELPRO-metodene også inkluderte vold og drap.[15]

I 1975 ble COINTELPROs aktiviteter etterforsket av "United States Senate Select Committee to Study Governmental Operations with Respect to Intelligence Activities" kalt Church-komiteen etter sin formann, Senator Frank Church og denne fant at aktivitetene var ulovlige og i uoverensstemmelse med USAs grunnlov.[16]

Hoover skaffet seg en stor maktbase ved å samle enorme mengder kompromitterende informasjon om mange mektige mennesker, særlig politikere. I henhold til Laurence Silberman (nestleder i Justisdepartementet) hadde Clarence M. Kelley (FBIs direktør fra 19731978) sagt tidlig i 1974 at disse filene ikke fantes eller hadde blitt tilintetgjort. Etter at Washington Post publiserte en artikkel om dette i januar 1975 fant Kelley allikevel disse filene. The House Judiciary Committee forlangte at Silberman skulle vitne om disse. En grundig etterforskning gjort av David Garrow viste at Hoover og hans nestkommanderende William Sullivan, så vel som FBI som byrå, var ansvarlige for innsamlingen av den kompromitterende informasjonen.

I 1956, flere år før han startet sin kampanje mot Martin Luther King jr., hadde Hoover et offentlig oppgjør med T.R.M Howard, en borgerrettighetsleder fra Mound Bayou, Mississippi. Under en nasjonal kampanje hadde Howard kritisert FBIs manglende evne til å etterforske de rasistiske drapene på George W. Lee, Lamar Smith og Emmett Till. Hoover ikke bare skrev et åpent brev til pressen der han kalte disse uttalelsene for «uansvarlige», men han drog også inn hjelp fra NAACP-advokaten Thurgood Marshall for å diskreditere Howard.

Hoover, mafiaen og borgerrettighetsbevegelsen[rediger | rediger kilde]

På 1950-tallet ble Hoovers motvilje mot å bruke FBIs ressurser på å bekjempe mafiaen en sak i amerikanske medier etter at reporteren Jack Anderson avslørte den enorme makten organisert kriminalitet hadde i USA. Denne kriminaliteten hadde Hoover i årevis omtalt som mindre viktig og overvurdert. Hoovers svar til Anderson var å trakassere ham helt til han selv døde i 1972. Hoover har også blitt beskyldt for å prøve å sette ut rykter om medlemmer av borgerrettighetsbevegelsen. Hans angivelige behandling av skuespillerinnen Jean Seberg og Martin Luther King jr. er eksempler på dette.

Hoover styrte personlig etterforskningen av drapet på John F. Kennedy. I 1979 la House Select Committee on Asassinations frem en rapport som var svært kritisk i forhold til FBI, Warrenkommisjonen og andre organisasjoners rolle i etterforskningen. Rapporten kritiserte også det den karakteriserte som FBIs motvilje mot å grundig etterforske muligheten for en konspirasjon i drapet på president Kennedy.[17]

Siste år og død[rediger | rediger kilde]

Presidentene Harry Truman, John F. Kennedy, og Lyndon B. Johnson overveide alle å sparke Hoover men konkluderte med at de politiske kostnadene ville bli for store.[18]

Hoover hadde sterk støtte i den amerikanske kongressen frem til sin død i 1972, en død forårsaket av høyt blodtrykk.[19] Kommandoen over FBI gikk da tll Associate Director Clyde Tolson. Ganske snart utnevnte president Nixon L. Patrick Gray, en embetsmann fra justsidepartementet uten FBI-bakgrunn som direktør. W. Mark Felt ble Associate Director.

Hoover er den lengst-sittende leder av en amerikansk etat til dags dato. Han tjenestegjorde under åtte presidenter, Calvin Coolidge til Richard Nixon.

Han ble i 1950 utnevnt til Honorary Knight Commander of the Order of the British Empire. I 1955 mottok han The National Security Medal fra president Dwight D. Eisenhower, i 1966 The Distinguished Service Award fra president Lyndon B. Johnson.

Personlig liv[rediger | rediger kilde]

Seksualitet[rediger | rediger kilde]

Clyde Tolson (til venstre) og Hoover slapper av på stranden i Los Angeles, 1939

Siden 1940-tallet har det versert rykter om at Hoover var homoseksuell.[20] Det har blitt antydet at Clyde Tolson, nestkommanderende i FBI og Hoovers arving, også var hans elsker.[21]

Noen biografer har avvist ryktene og hevdet at det er usannsynlig at han hadde et forhold til Tolson,[22]mens andre har beskrevet dem som sannsynlige og også som «bekreftet»,[23]mens andre igjen har gjengitt ryktene uten å ta stilling til dem.[24] Hoover beskrev Tolson som sitt alter ego: mennene arbeidet ikke bare tett sammen på arbeid, men spiste sammen, gikk på nattklubb sammen og dro på ferie sammen.[21] Det nære forholdet blir ofte sett på som bevis på at de to var elskere selv om noen FBI-ansatte som kjente dem, som Mark Felt, sier at forholdet var kun «broderlig».

Tolson arvet Hoovers eiendom og flyttet inn dit. Ved begravelsen mottok han det amerikanske flagget som hadde drapert Hoovers kiste. Tolson er begravet noen meter unna Hoover på Arlington æreskirkegård. Advokaten Roy Cohn, en støttespiller for Hoover under 1950-tallets etterforsking av kommunister og selv en skjult homoseksuell, var av den mening at Hoover var altfor redd for sin egen seksualitet til å forsøkt å nærme seg noe normalt seksuelt eller romantisk forhold.[25]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ "J. Edgar Hoover", Microsoft® Encarta® Online Encyclopedia, Microsoft Corporation, 2008, http://encarta.msn.com/encyclopedia_761576769/J_Edgar_Hoover.html 
  2. ^ "Hoover, J. Edgar", The Columbia Encyclopedia (Sixth utgave), Columbia University Press, 2007, http://www.bartleby.com/65/ho/Hoover-J.html 
  3. ^ Documented in Cox, John Stuart and Theoharis, Athan G. (1988). The Boss: J. Edgar Hoover and the Great American Inquisition. Temple University Press. ISBN 0-87722-532-X.  and elsewhere.
  4. ^ U.S. Code Title 28, part 2, chapter 33. sec. 533, Confirmation and Compensation of Director; Term of Service (b)
  5. ^ Federal Bureau of Investigation – Directors, Then and Now
  6. ^ Schott, Joseph L (1975). No Left Turns: The FBI in Peace & War. Praeger. ISBN 0-275-33630-1. 
  7. ^ Purvis, Alston; and Tresinowski, Alex (2005). The Vendetta: FBI Hero Melvin Purvis's War Against Crime and J. Edgar Hoover's War Against Him. Public Affairs. s. pp 183+. ISBN 1-58648-301-3. 
  8. ^ «More Fingerprints Called Necessary. J. E. Hoover Urges Criminologists At Rochester To File Records In The Capital Bureau.». New York Times. 23. juli 1931. Besøkt 17. april 2008. 
  9. ^ «Washington Develops a World Clearing House For Identifying Criminals by Fingerprints.». New York Times. 10. august 1932. Besøkt 17. april 2008. «Through the medium of the fingerprint, the Department of Justice is developing an international clearing house for the identification of criminals.» 
  10. ^ See, for example, Cox, John Stuart and Theoharis, Athan G. (1988). The Boss: J. Edgar Hoover and the Great American Inquisition. Temple University Press. ISBN 0-87722-532-X. 
  11. ^ Ardman, Harvey (February, 1997), «German Saboteurs Invade America in 1942», World War II magazine (HistoryNet.com), http://www.historynet.com/world-war-ii-german-saboteurs-invade-america-in-1942.htm 
  12. ^ «Hoover Planned Mass Jailing in 1950.». New York Times. 23. desember 2007. Besøkt 15. april 2008. 
  13. ^ Cox, John Stuart and Theoharis, Athan G. (1988). The Boss: J. Edgar Hoover and the Great American Inquisition. Temple University Press. s. pg. 312. ISBN 0-87722-532-X. 
  14. ^ Kessler, Ronald (2002). The Bureau: The Secret History of the FBI. St. Martin's Paperbacks. s. pp 107, 174, 184, 215. ISBN 0-312-98977-6. 
  15. ^ See for example James, Joy (2000). States of Confinement: Policing, Detention, and Prisons. Palgrave Macmillan. s. pg. 335. ISBN 0-312-21777-3. , Williams, Kristian (2004). Our Enemies In Blue: Police And Power In America. Soft Skull Press. s. pg. 183. ISBN 1-887128-85-9.  and Churchill, Ward and Wall, Jim Vander (2001). Agents of Repression: The FBI's Secret Wars Against the Black Panther Party and the American Indian Movement. South End Press. s. pp 53+. ISBN 0-89608-646-1. .
  16. ^ «Intelligence Activities And The Rights Of Americans». 1976. Besøkt 25. oktober 2006. 
  17. ^ «Report of the Select Committee on Assassinations of the U.S. House of Representatives». The U.S. National Archives and Records Administration. 1979. Besøkt 25. oktober 2006. 
  18. ^ Hack, 2007
  19. ^ «J. Edgar Hoover, 77, Dies». New York Times. 3. mai 1972, Wednesday. Besøkt 11. mars 2008. 
  20. ^ Terry, Jennifer (1999). An American Obsession: Science, Medicine, and Homosexuality in Modern Society. University of Chicago Press. s. 350. ISBN 0-226-79366-4. 
  21. ^ a b Cox, John Stuart and Theoharis, Athan G. (1988). The Boss: J. Edgar Hoover and the Great American Inquisition. Temple University Press. s. 108. ISBN 0-87722-532-X. 
  22. ^ For eksempel,
    Felt, W. Mark and O'Connor, John D. (2006). A G-man's Life: The FBI, Being 'Deep Throat,' And the Struggle for Honor in Washington. Public Affairs. s. 167. ISBN 1-58648-377-3. ,
    Jeffreys-Jones, Rhodri (2003). Cloak and Dollar: A History of American Secret Intelligence. Yale University Press. s. 93. ISBN 0-300-10159-7. ,
    Cox, John Stuart and Theoharis, Athan G. (1988). The Boss: J. Edgar Hoover and the Great American Inquisition. Temple University Press. s. 108. ISBN 0-87722-532-X.  "The strange likelihood is that Hoover never knew sexual desire at all."
  23. ^ For eksempel,
    Percy, William A. and Johansson , Warren (1994). Outing: Shattering the Conspiracy of Silence. Haworth Press. s. 85+. ISBN 1-56024-419-4. ,
    Summers, Anthony (1993). Official and Confidential: The Secret Life of J Edgar Hoover. Pocket Books. ISBN 0-671-88087-X. 
  24. ^ For eksempel,
    Edited by Theoharis, Athan G. (1998). The FBI: A Comprehensive Reference Guide. Oryx Press. s. 291, 301, 397. ISBN 0-89774-991-X. ,
    Doherty, Thomas (2003). Cold War, Cool Medium: Television, McCarthyism, and American Culture. Columbia University Press. s. 254, 255. ISBN 0-231-12952-1. 
  25. ^ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn Hack.2C_2007