Partito Socialista Italiano

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Partito Socialista Italiano (PSI), det italienske sosialistpartiet ble dannet i Genova i 1892, under ledelse av Filippo Turati. PSI var det første massepartiet i Italia. Ulike ideologiske retninger, deriblant ortodokse marxister og anarkosyndikalister (der blant andre Benito Mussolini var en av lederne), samt reformistiske sosialister var med.

Flertallet i partiet var anti-militarister, noe som kom tydelig til syne under krigen mot Libya i 1911 og da den første verdenskrig brøt ut i 1914. Italia gikk med i krigen i mai 1915, men PSI støttet, til forskjell fra flertallet i mange andre sosialistiske og sosialdemokratiske parti, ikke krigføringen. Perioden etter våpenhvilen i 1918 var kjennetegnet av sterk sosial misnøye, som nådde høydepunktet under fabrikkokkupasjonene i september 1920. PSI sto sterkt, og var hovedfienden til fascistene.

Sosialistene ble i denne tiden utsatt for brutal terror fra fascistisk hold, også før Benito Mussolini ble regjeringssjef i en borgerlig koalisjonsregjering i 1922. I 1925 ble den parlamentariske lederen for sosialistene, Giacomo Matteotti, myrdet. Da Italia ble en fascistisk ettpartistat i 1927, ble sosialistpartiet helt forbudt, men fortsatte illegalt og i eksil.

På 1920-tallet ble ellers partiet splittet to ganger. I 1921 brøt en kommunistisk fløy ut og dannet Det italienske kommunistpartiet PCI. Året etter brøt høyrefløyen ut og dannet sitt eget parti. PSI holdt fram som det største, med en venstresosialistisk linje, til det ble helt undertrykt av fascistene.

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Etter krigen tok PSI opp igjen virksomheten, fortsatt med en venstresosialistisk politikk. Men nå var kommunistene i PCI blitt det største partiet på venstresida, takket være en svært aktiv innsats i den anti-fascistiske partisanrørsla. I etterkrigstiden har PSI delvis samarbeidet med og samtidig konkurrert med kommunistene i PCI, og fra 1960-tallet samarbeidet de også med borgerlige partier som Democrazia Cristiana (DC). Partiet lyktes imidlertid ikke å realisere sine reformistiske målsetninger med denne alliansen. I løpet av 60 og 70-tallet mistet PSI mye av sin innflytelse, tross at partiet stadig satt i regjering.

I 1976 overtok Bettino Craxi som leder for partiet. Han la vekt på å skape avstand til kommunistene og å bringe PSI nærmere sentrums- og høyresiden blant partiene. I 1978 endret partiet symbol, i det man tok i bruk den røde nelliken for å representere partiets nye kurs og for å hedre nellikrevolusjonen i Portugal.

Selv om PSI aldri ble noen seriøs trussel verken for PCI eller for DC, førte det faktum at partiet var i vippeposisjon til at man etter valget i 1983 kunne kreve å få statsministeren. Selv om PSI, med sine 11% kun hadde omtrent en tredjedel av den oppslutningen DC hadde, kunne PSI true med å forlate regjeringen og dermed dens parlamentariske flertall, dersom Craxi ikke ble utnevnt til statsminister. Craxi ble dermed den første sosialisten i republikkens historie som ble leder for Italias regjering.

Under Craxis periode som statsminister økte partiets popularitet. Som statsminister i samarbeidsregjeringer med de borgerlige kunne han ta æren for sterk økonomisk vekst, samtidig med at han klarte å kontrollere inflasjonen. Han måtte imidlertid samtidig ta skylden for en sterk økning i statsgjelden.

Slutten på partiet[rediger | rediger kilde]

I februar 1992 startet avsløringene av et omfattende korrupsjonsystem, som skulle bli kjent under betegnelsen Tangentopoli. Den første som ble arrestert var sykehusadministratoren Mario Chiesa, som var medlem av PSI. Chiesa forsøkte å få beskyttelse av Bettino Craxi, men Craxi svarte med å kalle Chiesa “en kjeltring innen et ellers rent sosialistparti“. Han benektet samtidig spekulasjoner om at det var snakk om landsomfattende korrupsjon. Chiesa, som følte seg sviktet, ble enig med påtalemyndighetene om å fortelle det han visste. Dette medførte en rekke arrestasjoner, først i Milano, deretter også i andre deler av landet, etter hvert som stadig flere politikere tilsto. En viktig drivkraft i framdriften i etterforskningen var tendensen til at politikere høyere oppe i systemet sviktet sine “klienter”, det vil si politikere lengre nede i systemet. Dette førte imidlertid, som i tilfellet med Chiesa, til at de følte seg sviktet og til at de tystet, ofte på flere andre, som igjen tystet på enda flere.

Undersøkelsene ble suspendert i fire uker for å få ro rundt parlamentsvalget i 1992. Sosialistpartiet klarte å få 13.6% av stemmene, til tross for korrupsjonsskandalene. Etter valgene økte farten i avsløringene. I mai 1992 mottok den sosialistiske deputerte Paolo Pilliteri et brev som underrettet ham om at han var under etterforskning for kriminelle handlinger. Craxi mottok selv et lignende brev desember samme år.

Mellom 1992 og 1993 ble politikere i partiet, fra lokale ledere helt opp til enkelte statsråder, utsatt for anklager og/eller arrestert. En særlig skandaløs episode skjedde i Calabria, der både den sosialistiske borgermesteren og alle de sosialistiske kommunestyrerepresentantene ble arrestert. På dette tidspunktet snudde stemningen mot partiet. Mange regionale hovedkvarter ble beleiret av de som ønsket et hederlig parti med ekte sosialistiske verdier.

Craxi trakk seg som partileder i februar 1993. Partiets siste leder var Ottaviano Del Turco. Han var simpelthen en person uten bånd til partiets tidligere ledere.

Partiet delte seg til slutt i tre grupperinger, Giorgio Benvenutos Rinascita Socialista (RS), Del Turco med PSI, men med et nytt symbol og til slutt Craxis støttespillere som dannet Federazione Democratico Socialista (FDS). De første to grupperingene ble til slutt en del av valgalliansen Alleanza dei Progressisti, mens den tredje ble med i den høyreorienterte Polo delle Libertà.

Ved lokalvalgene i desember 1993 ble PSI nærmest utradert og fikk kun omtrent 3% av stemmene. I Milano, der PSI hadde fått 20% oppslutning i 1990, fikk partiet nå kun 2%, noe som ikke en gang var nok til å velge en eneste kommunestyrerepresentant. Del Turco forsøkte fånyttes å gjenerobre partiets troverdighet. Giuliano Amato, medlem av PSI og en nær venn av Bettino Craxi, trakk seg som statsminister april 1993. Hans regjering ble etterfulgt av en teknokratisk regjering uten noen særlig innflytelse.

Ved parlamentsvalget i 1994 allierte restene av PSI seg med Alleanza dei Progressisti under ledelse av det post-kommunistiske Partito Democratico della Sinistra (PDS). PSI fikk kun 2.2% av stemmene, mot 13.6% i 1992. Partiets kandidater var hovedsakelig fra partiets venstreside, i likhet med Del Turco selv. Noen av partiets tidligere medlemmer sluttet seg til andre partier: Antonio Guidi, Monica Stefania Baldi, Umberto Scapagnini og Emiddio Novi sluttet seg til Forza Italia, Giulio Tremonti ble med i Patto Segni, Giorgio Benvenuto gikk inn i Alleanza Democratica, mens Carlo Ripa di Meana valgte å slutte seg til Federazione dei Verdi.

Partiet ble oppløst den 13. november 1994.

Diaspora[rediger | rediger kilde]

De sosialistene som ikke ble med i andre partier, organiserte seg i to grupper: Socialisti Italiani (SI) med Enrico Boselli, Ottaviano Del Turco, Roberto Villetti, Riccardo Nencini, Cesare Marini og Maria Rosaria Manieri, som valgte en autonom stilling i forhold til PDS og Federazione Laburista (FL) med Valdo Spini, Antonio Ruberti, Giorgio Ruffolo, Giuseppe Pericu, Carlo Carli and Rosario Olivo, som inngikk en tett allianse med PDS. SI gikk til slutt, i 1998 sammen med andre sosialistiske grupper og dannet Socialisti Democratici Italiani (SDI), mens FL gikk sammen med PDS (og andre mindre grupperinger) og dannet Democratici di Sinistra samme år.

Mellom 1994 og 1996 sluttet mange tidligere sosialister seg til Forza Italia, som Giulio Tremonti, Franco Frattini, Massimo Baldini og Luigi Cesaro. Gianni De Michelis, Ugo Intini og flere politikere med nære bånd til Bettino Craxi dannet Partito Socialista, mens andre, som Fabrizio Cicchitto og Enrico Manca dannet Partito Socialista Riformista.