Charles Maurras

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Charles Maurras
Charles Maurras
Charles Maurras (til venstre) med Maxime Real Del Sarte, grunnlegger av Camelots du roi
Født 20. april 1868 (Martigues Bouches-du-Rhône, Frankrike)
Død 16. november 1952 (84 år) (Tours, Frankrike)
Saint-Symphorien-lès-Tours
Region Vestlige filosofer

Charles Maurras (20. april 1868 i Martigues i Bouches-du-Rhône i Frankrike, død 16. november 1952 i Saint-Symphorien-lès-Tours][1][2]) var en fransk forfatter, poet og kritiker. Han var leder og sjefsideolog i det reaksjonære Action Française, en politisk bevegelse som var monarkistisk, anti-parlamentarisk og kontrarevolusjonær og hadde en dominerende intellektuell innflytelse på nasjonal katolisisme og integral nasjonalisme. Han var en av sin samtids mest aktive Franske skribenter.[3].

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Charles Maurras, før 1922

Siden tidlig barndom slet han med dårlig hørsel. Han vokste opp i en katolsk borgerlig familie. Han gikk på katolsk gymnas i Aix-en-Provence, fikk en solid klassisk utdannelse, men tapte imidlertid troen.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Etter baccalauréat dro han i 1885 til Paris. Her beskjeftiget han seg som litteraturkritiker, lyriker, forteller og essayist, ffremfor alt for konservative og katolske tidsskriter. Han sluttet vennskap med den drøyt tyve år eldre forfatter Anatole France (som på denne tid fortsatt tilhørte høyretiden, men også var agnostiker), og ble fascinert av den progressistiske positivistiske filosofi.

I 1891 sluttet han seg til «école romane», som kort før var blitt grunnlagt av enkelte litterater, især Jean Moréas. Denne anså røttene til fransk kultur i dens gresk-romerske arv og dens rebneste uttrykk i 1600-tallets franske klassisisme, mens den betraktet roten til de negative innflytelser som så skulle slå inn som en angivelig jødisk-germansk preget romantikk. Denne siste skulle føre til den litterære symbolisme inn på fransk arena, og dette betraktet man som et ytterligere onde. Synspunktene fikk tilført kraft fra 1871 av den tapte den tysk-franske krig og den revansjisme tapet gav næring til.

Litterære uttrukk for dette kultursyn var for eksempel Maurras' fortellerbind Le Chemin du paradis (Veien til partadiset, 1895) og essaysamlingen Les amants de Venise («De venezianske elskende«», sørlig de romantiske forfattere George Sand og Alfred de Musset, 1902).

Senest 1895 befant han seg politisk i den nasjonalistiske høyrefløy og stor blant annet i kontakt med boulangistiske parlamentarikere og med forfatteren Maurice Barrès.

I 1896 dro han, ettersom han ellerede en tid hadde interessert seg for den franske sportspedagogen Pierre de Coubertins tanker, som reporter for et fransk tiodsskrift til de første olympiske leker i Athen.

I sine politisk innrettede bøker, brosjyrer og artiler gikk Maurras inn for gjeninnførelse av monarkiet og (selv om han var agnastostiker) for katolisismen som statsreligion, og tenkte seg med hensyn til begge punkter et mindre sentralisert med ideologisk forenet og sterkt Frankrike, som kunne hevde seg mot det stadig sterkere TYske rike økonomisk, militært og åndelig-moralsk.

Da Frankrike i 1898 ble dypt splittet av Dreyfussaken, striden rundt dommen mot Alfred Dreyfus, en offiser som var uskyldig dømt for spionasje for tyskland yil libdvarig forvisning, ble Maurras en av de mest aktivste Anti-Dreyfusards. I skikkelsen av en jødisk spion så den gjødendejødefiende og germanofobe begge sine fiendebilder legemliggjort. Uten kompromiss gikk han i mot noen revisjon av domfellelsen, og sluttet seg til den organisasjon som andre anti-dreyfusarder hadde grunnlagt - den nasjonalistiske Comité d’Action française.

Maurras bidro vesentlig til å omforme denne jkomiteen til en stramt organisert forening, Ligue d’Action française, som stilte seg under en monarkistisk, chauvinistisk, fremmedfiendlig og antijødidsk ideologi - som ble kalt integral nasjonalisme. Som organ for «Ligaen» tjente fra 1899 det av Maurras og hans likesinnede Léon Daudet ledede tidsskrift La Revue de l’Action française. I første omgang for å få spredt avisen ved gatesalg opprettet han en ungdomsorganisasjon, Camelots du roi, som raskt kom inn i gateslagsmål mot politisk venstreorienterte grupper.

I 1908 muliggjorde tidsskriftets fremgang at det kunne bli til en dagsavis, ved navn L’Action française. Maurras var dermed blitt til en av Frankrikes viktigste nasjonalistiske tenkere.

Etter utbruddet av Første verdenskrig i 1914 var han en publisistisk støttespiller av Union sacrée mellom høyrekreftene og sosialistene, myle slik som den samtidige Burgfriedenspolitik mellom partiene i Tyskland folgte.

Maurras, som leder av Action française, mente at nationalisme intégral («integrerende nasjonalisme») var en idé som gjorde nasjonen til den ypperste verdi av alle. Alt hva en integral nasjonalist gjør måtte være relatert til den nasjonale interesse. For Maurras var den nasjonale interesse i fransk sammenheng relatert til antiindividualisme, antiliberalisme og jødefiendtlighet. I følge Maurras inntar den nasjonale, kollektive personlighet en høyere form for sannhet, individualitet og frihet enn de menneskelige personligheter. I den nasjonalisme som ble utviklet innen Action française var nasjonene heller ikke noen likeverdige personligheter, uten involverte et hierarkisk syn på tilværelsen. Nasjonen relateres också, tydeligere enn tidligere, til en etnisk definisjon - den franske nasjonen blir uttrykket for «franskhet» i kultur, språk og rase. Sterkt relatert til oppfatningen om nasjonen som en høyere form av kollektiv livsform, som en eksklusivt etnisk identitet og som en naturlig organisme i kamp for tilværelsen, var inspirasjonen fra Nietzsche. Å stå høyere enn andre nasjoner er å ville mer enn andre, og å uttrykke nasjonal viljekraft blir ikke et middel, men et mål i seg selv.

Synet på nasjonen som en kollektiv personlighet var altså produkt av den nasjonalromantiske filosofi, men de mer ekstreme nasjonalistene i slutten av 1800-tallet innordnet denne forestilling i et syn på nasjonen som en biologisk organisme, som streber etter en indre integrasjon av sine deler. Men mot slutten av 1800-tallet opptrådte så en integrativ nasjonalisme som hyllet organisk integrasjon, den nasjonale enhet som et høyere mål enn alle andre.

Action française var sterkt antitysk. Sålunde var ikke Arthur de Gobineau dens inspirasjonskilde. I Frankrike var den integrative nadjonalismen en separat politisk bevegelse, som ikke bør sammenblandes med nazisme. Trass i den tydelig antijødiske innstillingen var deres nasjonalisme ikke basert på noen raseteori. Statsnasjonalistene, som de også ble kalt, ville ha en sterk og autoritær statsmakt, men gikk ikke inn for et totalitæry diktatur under en «Leder». En viktig tanke var å avgrense den sentrale statsmakt kun til maktfunksjonene. Det øvrige skulle overlates til selvstyrende provinser og til korporasjoner, yrkesorganisasjoner.

Maurras så romerne som Frankrikes sanne forgjenere. Disse hadde gitt franskmennene deres språk, deres religion og mange av deres tradisjoner. Under mellomkrigstiden gikk nok de italienske fascistene i spissen for romantiseringen av Imperium Romanum, mens denne tanken om Roma hadde sine beundrere også innen det franske høyre. Maurras erklærte av hele sitt hjerte at han var romer. Han hilste velkommen den italieniske fascist Benito Mussolinis maktovertakelse i 1922.

I desember 1926 erklærte pave Pius XI under inndlytelse av kardinalene Enrico Gasparri og Carlo Confalonieri Maurras' ideologiske standpunkter for uforenlige med katolisismen og satte hans skrifter på index og tok avstand fra Action française, fordi kirken heri bare ble instrumentaliert som et middel for å fremme nasjonalistiske mål. Slik havnet flere religiøse tilhengere av Maurras i lojalitetskonflikte. I mars 1927 ble AF-medlemmene til og med utelukket fra mottakelse av sakramentene.

I 1936 fremførte Maurras dødstrusler mot ministerpresident Léon Blum, som han allerede tidligere hadde fornærmet på grunn av hans jødiske avsatamning. Han ble fa på nytt domfelt, denne gang til ubetinget straff. I løpet av sine åtte månedere i fengsel ble Maurras innvalgt som medlem av det på denne tid overveiende konservative Académie française.

Han sympatiserte han under den spanske borgerkrig med general Franco.

Han var motstander av både Adolf Hitler og av de tyske raselover. Men denne innbitte kritikk endret seg etterhvert, i store stykker til det rakt motsatte. Til tross for sin notoriske tyskfiendlighet vant han at den nasjonalsosialisme som Hitler hadde utviklet var interessant i flere henseender, og særlig at hans antisimittisme var noe å trekke lærdom av. Overfor Tyskland gikk han inn for pasifistiske holdninger og roste president Édouard Daladiers appeasement-politikk. Etter det franske krigsnederlag i 1940 støttet han den nye franske statssjef marskalk Philippe Pétain og hans «Révolution nationale», som i stort utstrekning var inspirert av hans egne tanker. Likeså støttet han Pétains kollaboraasjonspolitikk i forholf til det nasjonalsosialistiske Tyskland.

Etter Frankrikes frigjøring ble Maurras 1944/45 spottet som Pétains åndelige far, og fremstilt som protysk kollaboratør. Han ble arrestert i september 1944 og dsømt til livsvarig tukthus den 17. januar 1945, og suspendert fra sitt sete i Académie française.

I 1951 ble han benådet på grinn av sykdom og innlagt på en klinikk, der han døde året etter. Kort før sin død fant han tilbake til sin barndommens fromhet.

Verker[rediger | rediger kilde]

  • 1889 : Théodore Aubanel
  • 1891 : Jean Moréas
  • 1894 : Le Chemin du Paradis, mythes et fabliaux
  • 1896–1899 : Le voyage d'Athènes
  • 1898 : L'idée de décentralisation
  • 1899 : Trois idées politiques : Chateaubriand, Michelet, Sainte-Beuve
  • 1900 : Enquête sur la monarchie
  • 1901 : Anthinéa : d'Athènes à Florence
  • 1902 : Les Amants de Venise, George Sand et Musset
  • 1905 : L'Avenir de l'intelligence
  • 1906 : Le Dilemme de Marc Sangnier
  • 1910 : Kiel et Tanger
  • 1912 : La Politique religieuse
  • 1914 : L'Action Française et la Religion Catholique
  • 1915 : L'Étang de Berre
  • 1916 : Quand les Français ne s'aimaient pas
  • 1916–1918 : Les Conditions de la victoire, 4 bind
  • 1921 : Tombeaux
  • 1922 : Inscriptions
  • 1923 : Poètes
  • 1924 : L'Allée des philosophes
  • 1925 : La Musique intérieure
  • 1925 : Barbarie et poésie
  • 1927 : Lorsque Hugo eut les cent ans
  • 1928 : Le prince des nuées
  • 1928 : Un débat sur le romantisme
  • 1928 : Vers un art intellectuel
  • 1928 : L'Anglais qui a connu la France
  • 1929 : Corps glorieux ou Vertu de la perfection
  • 1929 : Promenade italienne
  • 1929 : Napoléon pour ou contre la France
  • 1930 : De Démos à César
  • 1930 : Corse et Provence
  • 1930 : Quatre nuits de Provence
  • 1931 : Triptyque de Paul Bourget
  • 1931 : Le Quadrilatère
  • 1931 : Au signe de Flore
  • 1932 : Heures immortelles
  • 1932–1933 : Dictionnaire politique et critique, 5 bind
  • 1935 : Prologue d'un essai sur la critique
  • 1937 : Quatre poèmes d'Eurydice
  • 1937 : L'amitié de Platon
  • 1937 : Jacques Bainville et Paul Bourget
  • 1937 : Les vergers sur la mer
  • 1937 : Jeanne d'Arc, Louis XIV, Napoléon
  • 1937 : Devant l'Allemagne éternelle
  • 1937 : Mes idées politiques
  • 1937 : La Dentelle du Rempart
  • 1940 : Pages africaines
  • 1941 : Sous la muraille des cyprès
  • 1941 : Mistral
  • 1941 : La seule France
  • 1942 : De la colère à la justice
  • 1943 : Pour un réveil français
  • 1944 : Poésie et vérité
  • 1944 : Paysages mistraliens
  • 1944 : Le Pain et le Vin
  • 1945 : Au-devant de la nuit
  • 1945 : L'Allemagne et nous
  • 1947 : Les Deux Justices ou Notre J'accuse
  • 1948 : L'Ordre et le Désordre
  • 1948 : Maurice Barrès
  • 1948 : Une promotion de Judas
  • 1948 : Réponse à André Gide
  • 1949 : Au Grand Juge de France
  • 1949 : Le Cintre de Riom
  • 1950 : Mon jardin qui s'est souvenu
  • 1951 : Tragi-comédie de ma surdité
  • 1951 : Vérité, justice, patrie (med Maurice Pujo)
  • 1952 : À mes vieux oliviers
  • 1952 : La Balance intérieure
  • 1952 : Le Beau Jeu des reviviscences
  • 1952 : Le Bienheureux Pie X, sauveur de la France

Posthumt publisert:

  • 1953 : Pascal puni
  • 1958: Lettres de prison (1944–1952)
  • 1966: Lettres passe-murailles, correspondance échangée avec Xavier Vallat (1950–1952)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Philippe Ariès: Ein Sonntagshistoriker. Philippe Ariès über sich. Hain, Frankfurt am Main 1990, ISBN 3-445-08536-6.
  • Michael Curtis: Three Against the Third Republic: Sorel, Barrès and Maurras, 2010, Transaction Publishers.
  • Anne-Marie Denis: L'Action Française et l'Allemagne. ILES, Saint Julia 1997, ISBN 2-912722-00-4.
  • Bruno Goyet: Charles Maurras, Presses de Sciences Po, 2000
  • Roger Kojecky: «Charles Maurras and the Action Française,» i T.S. Eliot's Social Criticism. New York: Farrar, Straus & Giroux, 1972, s. 58–69.
  • Jean Madiran: Maurras toujours là, Consep, Versailles, 2004 (ISBN 2-85162-120-3)
  • Philippe Mège: Maurras et le germanisme, Éditions de l’Æncre, 2004, 170 p.
  • Thomas Molnar: «Charles Maurras, Shaper of an Age,» i Modern Age 41 (4), 1999, s. 337–342.
  • A.F. von Muralt (utg.): «Frankreich – Action française». I: FAKTUM. Edition Rencontre, Lausanne 18. September 1969 (Kart Nr. 868).
  • Ernst Nolte: Der Faschismus in seiner Epoche, 1963 u.ö. (Enthält einen gut dokumentierten Abschnitt über die Action française.)
  • Ernst Nolte: «Die Action française». (PDF; 1,9 MB) I: Vierteljahrshefte für Zeitgeschichte 9 (1961), s. 124ff.
  • Jacques Prévotat: Les catholiques et l’Action française, histoire d’une condamnation, Fayard, 2001
  • Eugen Weber: Action française. Royalism and Reaction in 20th-century France. Stanford University Press, Stanford 1969.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Site de l'Académie française, Charles Maurras (1868-1952) :  
  2. ^ Agnès Callu, Patricia Gillet et textes de Charles Maurras, Lettres à Charles Maurras – Amitiés politiques, lettres autographes, 1898-1952, éd. Presses Univ. Septentrion, 2008, ISBN 978-2-7574-0044-9 http://books.google.fr/books?id=BRj56jBqibwC, s. 170 :
  3. ^ Stéphane Giocanti: Maurras – Le chaos et l'ordre, éd. Flammarion, 2006, s. 232.