Sexologi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Sexologi er det systematiske studiet av menneskets seksualitet. Faget omfatter alle forhold omkring seksualitet, både det biologiske, psykiske og kulturelle. Feltet omfatter også sexrelaterte kriminelle handlinger.

Faglig innhold[rediger | rediger kilde]

Moderne sexologi er et fag som omfatter mange spesialiteter og fag og bruker metoder og analyseteknikker fra biologi, medisin, psykologi, statistikk, epidemiologi, pedagogikk, sosiologi og kriminologi.

Faget omfatter menneskelige seksuell utvikling og utvikling av seksuelle mellommenneskelige forhold, samt tekniske forhold omkring seksuelt samkvem og manglende seksuell funksjon, og dessuten seksualitet for spesielle grupper som handikappede, barn og eldre [1].

Seksuelle former som sykelig seksuell fiksering, misbruk av barn/pedofili, er også del av faget.

Historie[rediger | rediger kilde]

Sexologer[rediger | rediger kilde]

Se også sexologer omtalt på norsk wikipedia

Lista viser kjente sexologer, sexologiforskere og andre bidragsytere til faget, særlig tyske og amerikanske, ordnet etter fødselsår:

Norske sexologer[rediger | rediger kilde]

Noen norske sexologer ordnet alfabetisk etter etternavn

Utdanning[rediger | rediger kilde]

Flere høgskoler i Norge tilbyr kurs og utdanning med 60 studiepoeng beregnet for flere yrkesgrupper. Utdannelsen tar sikte på å kunne analysere pasientenes/klientenes problemer og gi råd om forandringer som kan bidra til bedring av pasientens problemer i forholdet til partner, og for å løse problemer som har sammenheng med seksuelle problemer.

Følgende yrkesgrupper er aktuelle for videreutdanning i sexologi:

Kritikk[rediger | rediger kilde]

Sexologien tar sikte på å gi en nøyaktig beskrivelse av forskjellige seksuelle forhold, men faget er mindre fokusert på moralske anfektelser av hva som er «passende», etisk og/eller moralsk sett.

Det har vært uenigheter mellom:

  • tilhengere av faget som en vitenskap,
  • skeptikere som mener faget invaderer et felt som bør holdes hellig og skjult,
  • og de som mener at fagets vitenskapelige metoder er tvilsomme.

Professor i psykologi ved Universitetet i Tromsø, Bente Træen har gått ut med kritikk av de hun oppfatter som useriøse norske seksualrådgivere., deriblant Gro Isachsen, Kristin Spitznogle og Eva Mohn. Hun uttalte at media opphøyer ukvalifiserte personer til sexeksperter.[2]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Seksuell helse, B.Landmark et al. rapport nr 2-2012, Nasjonalt Kunnskapssenter for helsetjenesten
  2. ^ Anders W. Hagen (5. februar 2005). - Å gi sexråd er ingen lek. Dagbladet.no. Besøkt 10. mai 2008.
  3. ^ Effekter av seksualterapeutiske intervensjoner