Direkte aksjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Crystal Clear app Volume Manager.pngSnever: Denne artikkelen er snevrere enn hva tittelen skulle tilsi. Den dekker kun ett eller få av de emner man kunne forvente skulle bli behandlet under dette oppslagsordet.
Direkte aksjon

Direkte aksjon er et ofte benyttet slagord som betegner enhver aksjon som iverksettes, og fullføres, av arbeiderne selv uten mellommenn.

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Slagordet var opprinnelig knyttet til den syndikalistiske bevegelsen i Frankrike, og ble første gang fastslått som CGTs (Confédération générale du travail) fremgangslinje på kongressen i Bourges i 1904. Slagordet fikk omkring 1900 stor teoretisk og praktisk betydning, særlig i Frankrike, men også i flere andre land, bl.a. Norge.

Andre grupper har senere tatt i bruk begrepet. Direkte aksjoner brukes bl.a. i forbindelse med husokkupasjoner, konsumentboikott, miljøaksjoner. Direkte aksjon innebærer at en arbeider direkte mot problemstillingen selv, isteden for å jobbe for at politikerne skal forandre situasjonen. Direkte aksjon er alltid utenomparlamentariske, men behøver ikke nødvendigvis være ulovlige.

Direkte aksjon - «proletariatet på krigsfot»[rediger | rediger kilde]

Den direkte aksjon, syndikalismens kampmetode, er «proletariatet på krigsfot». Direkte aksjon og vold har ingenting med hverandre å gjøre, slik pressen gjerne har fremstilt det. Direkte aksjon kan være et hvilket som helst middel som blir brukt av arbeiderne selv, og som rettes direkte mot den man prøver å påvirke. En direkte aksjon vil nødvendigvis bryte med hovedavtaler, forhandlingsplikt, og forbundets regler for godkjenning av konflikter. Direkte aksjon skal styrke solidariteten arbeiderne imellom, og fremme masseaksjonen. Direkte, individuell, aksjon er en forpost til masseaksjonen. Direkte aksjon lærer arbeiderne å benytte de midler som er mest praktiske til våpen i «kampen for tilværelsen». Den direkte aksjon har en stor oppdragende moralsk betydning, idet den fremkaller solidaritets- og klassefølelsen, samholdet og fellesskapsfølelsen, og har det fortrinn at den kan tilpasses nøyaktig etter forholdene.


Indirekte aksjon[rediger | rediger kilde]

Indirekte aksjon er det når arbeiderne overlater løsningen av sine egne spørsmål til andre uvedkommende. De forsøker å påvirke utviklingen gjennom andre mennesker som skal ivareta deres interesser. Da er det ikke lenger arbeiderne selv som beslutter eller går til aksjon, men deres valgte representanter. Den indirekte aksjon fratar arbeiderne enhver innflytelse, enhver betydning og ethvert initiativ i den kamp arbeiderne selv skal føre som klasse. Arbeiderens rolle er redusert til den passive.


Streik[rediger | rediger kilde]

Arbeidsnedleggelser som ofte ikke er meldt eller godkjent etter gjeldende avtaler og regler.

Sympatistreik er det når man streiker i sympati med andre arbeideres konflikter med arbeidskjøperne. Dette kan være nødvendig hvis f.eks. arbeidskjøperne prøver å kjøpe varer og tjenester fra andre enn de streikende.

Den høyeste form for streik er den ekspropriative generalstreiken, dvs. den allmenne arbeidsnedleggelsen hvor proletariatet besetter og overtar jord og bedrifter, som skal være dødsstøtet mot det kapitalistiske samfunnet.

Okkupasjon[rediger | rediger kilde]

Streik kan kombineres med okkupasjon hvor man blir stående ved produksjonsapparatet og styrer dette selv. Man kan møte en lockout med å fortsette driften for egen regning. Dette er enklest i de bedriftene som kan holdes gående ved hjelp av de kontanter som kommer inn fra den daglige omsetningen, som f.eks. kollektivtrafikkselskaper. En beslektet metode er å starte egne kampbedrifter. Det skjedde i stort omfang under barber‑ og frisørsvennenes konflikter i 1920. Det var et fag hvor det krevdes lite kapital for å starte opp, og i alt 38 kampforretninger kom i gang rundt i landet. Andre fagforeninger støttet opp ved å pålegge sine medlemmer under trussel om eksklusjon å bare bruke disse. Omtrent alle barbersvenner i streik eller lockout kunne arbeide under konflikten. Heismontørene har egen streikebedrift som tar oppdrag når heismontørene ellers er i streik eller lockout. Dette ble brukt tidlig på 2000-tallet.

Sabotasje[rediger | rediger kilde]

Sabotasjens former er avhengig av de omstendigheter hvorunder den foretas og hvilket mål den stiller og som det gjelder å nå.

A) Arbeiderne setter maskiner og utstyr midlertidig ut av funksjon uten å ødelegge dem (f. eks. «dynamitt i borehullene», fjerning av vitale deler slik at maskinene ikke fungerer, eller nøkler til rom, skap og maskiner forsvinner) slik at de blir ubrukelige for streikebrytere. Må ikke forveksles med «maskinstormerne» i industrialismens barndom som gikk til angrep på maskinene for å knuse dem. I krigstilfelle kan sabotasjen gå ut på å gjøre maskiner og transportmidler ubrukelige og alt som forøvrig truer hele befolkningens liv og frihet.

B) «Gå sakte»‑aksjoner (Engelsk: Go canny).

C) Arbeidet utføres dårlig, mangelfullt og feilaktig («Dårlig arbeid for dårlig lønn»).

D) Man utfører arbeidet overdrevent godt eller sløser med materiell i produksjonen. (Gir «for god» service. Forteller kunden hvor dårlig produktet er. Bruker bedre materiell enn nødvendig. En bakersvenn forhøyer vekten på brødet, en skotøyarbeider benytter bedre materialer. Man lar kundene få god vekt og godt mål ─ øker meterens lengde og kiloens tyngde. Eierne taper penger, mens de aksjonerende får allmennheten på sin side.)

Mens den streikende arbeider forlater arbeidsplassen og er uten lønn, står sabotøren igjen på arbeidsplassen og hever lønnen sin uten at arbeidskjøperen har noe utbytte av det arbeidet han utfører. Mens den streikende rammer seg selv økonomisk samtidig som han rammer arbeidskjøperen, rammer sabotøren arbeidskjøperen uten å ramme seg selv. Ødeleggelse av maskiner forfeiler som oftest sitt mål. Når skaden har skjedd har arbeidskjøperen ingenting mer eller verre å frykte. Arbeiderne har spilt ut sin største trumf og har siden ingenting mer å komme med. Den grove sabotasje har karakter av hevn siden alle andre midler har vært prøvd. Den mildere form for sabotasje virker som et torturredskap. Når «skruene klemmes hard nok til», så gir ofret heller etter enn å risikere økonomisk ruin.

Streiken er et tveegget sverd som også rammer arbeiderne økonomisk. Ved sabotasje derimot, kan arbeiderne føre striden på arbeidsplassen slik at arbeidskjøperne får betale det meste av kostnadene. Arbeiderne får lønn, om enn mindre enn normalt, mens aksjonen står på og fagorganisasjonen sparer utgifter til streikestøtte. Metoden eliminerer faren for streikebryteri. Sabotasje rammer arbeidskjøperen midt i hjertet, dvs. midt i pengepungen.

Obstruksjon[rediger | rediger kilde]

Arbeidet utføres så bokstavelig, formalistisk eller nøyaktig i følge reglementets bestemmelser, at arbeidet stopper opp så å si av seg selv. Dette er spesielt effektivt innen transport‑ og kommunikasjonssektoren hvor tidsaspektet er viktig.

Blokade[rediger | rediger kilde]

Arbeidskjøperen hindres i å skaffe seg arbeidskraft, eller i å skaffe seg råstoffer, maskiner ol.. Inn‑ og utkjøring fra bedriften hindres.

Boikott[rediger | rediger kilde]

Boikott går ut på at salget av bestemte produkter skal forhindres, kanskje for å fremtvinge bedre arbeidsforhold for arbeiderne av de boikottede varer eller helt å hindre produksjonen. Boikotten kan ta en politisk karaktér ved å rette seg mot arbeiderfiendtlige lover og forordninger. Boikottens store betydning ligger i at den også omfatter arbeiderklassen som forbruker.

Labell/Merking[rediger | rediger kilde]

Fagbevegelsen merker (engelsk: label) varer som man oppfordrer folk å kjøpe. (Altså det motsatte av boikott.) Av dette merket ser så forbrukerne hvilke varer som er produsert av organiserte arbeidere, under full organisasjonsmessig kontroll, og til tarifflønn. Merkingen er en oppfordring til konsumentene å kun kjøpe sine varer hos en kjøpmann eller fabrikant hvis varer bærer dette merke.

Register[rediger | rediger kilde]

Registeret ble brukt den gang det stort sett var lokale lønnsfastsettelser. Alle arbeidere innen en viss bransje og en viss region blir enige om en minimumspris på arbeidskraften sin. Den lokale seksjonen eller syndikatet danner en registerkomité. Denne undersøker hva som på et gitt tidspunkt er den høyeste gjeldende lønnen. Deretter bestemmes denne som den pris som minst skal gjelde for at arbeiderne skal ta et visst arbeide. Ingen får gå under denne prisen. Registeret skal være det organ hvormed arbeiderne skal utøve kontroll og skaffe seg innflytelse og oversikt, såvel over produksjonsprosessen som over omsetningen av de ferdige produkter. Gjennom registerets utvikling skal etter hvert de organer fremskapes som skal danne grunnlaget for det industrielle selvstyre som skal overflødiggjøre det nåværende kapitalistiske system.