Hattusa

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Løveporten ved Hattusa, Tyrkia. Dette var den ene av byens to porter. Bueformen er typisk for hettittisk arkitektur.

Hattusa (også nevnt som Ḫattuša, Hattusha, Hattusas og Hattush; på tyrkisk Hattuşaş) var en oldtidshovedstad i Hettitterriket i den sene bronsealderen. Regionen ligger ved stor sløyfe for elven Kızılırmak (Marashantiya i hettittiske kilder og Halys i den klassiske antikken). Ruinene ligger overfor dagens by Boğazköy i Tyrkia, rundt 145 kilometer øst for Ankara i provinsen Çorum. Hattusa ble lagt til UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder («Verdensarven») i 1986 som ett av ni steder i Tyrkia.

Byen og omgivelsene[rediger | rediger kilde]

Fjellklippan Yenicekale i Hattusa.

Landskapet rundt byen omfatter rike jordbruksområder, høyere åser for å gjete tamdyr som sauer og geiter, foruten også skog. Mindre skogsområder kan fortsatt bli funnet utenfor byen, men i oldtiden var disse langt mer utbredt. Det betydde at innbyggerne hadde utmerket tilgang på tømmer for brensel og bygging av hus og andre strukturer. Markene ga folket betydelig avling av hvete, bygg og linse. Lin ble også høstet, men det viktigste materiale for klær var ull fra sauene. De jaktet også på hjort i skogene, men det var antagelig mest en forlystelse for adelen framfor en egentlig kilde til mat. Hovedkilden for kjøttmat var tamdyr. Ettersom elvene i området er for smale og uegnet for større skip gikk all transport til og fra Hattusa over land.

Byen lå oppe på en bergflate med flere naturlige klipper som var lette å forsvare. Hattusa var sterkt befestet og omgitt av høye bymurer, og disse ble utvidet gjentatte ganger under byens historie. Oppe på en av bergklippene lå kongeborgen, i dag kalt for Büyükkale. Byen var dominert av store templer for de hettittiske gudene. Rett utenfor byen lå Yazilikaya, en hellig bergklippe med steinrelieffer som ble hugget rett inn i fjellet.

Byens tidligste historie[rediger | rediger kilde]

De tolv hettittiske guder i Underverden som er hogget inn i fjellet i Yazılıkaya, en helligdom som ligger rett ved Hattusa

Før 2000 f.Kr. hadde en bosetning av åpenbart innfødte hattiske folk som etablerte seg på steder som hadde vært bosatt tidligere.[1] De tidligste spor fra bosetninger på stedet er datert til 5000-tallet f.Kr. Mellom 1800- og 1700-tallet f.Kr. hadde handelsmenn fra Assur i Assyria etablert en handelpost her som ble satt opp i deres eget, adskilte kvarter i byen. Senteret for deres handelnettverk er blitt lokalisert i Kanesh (Neša) (dagens Kültepe). Forretningene krevde skriftlige nedtegnelser og handelnettverket fra Assur introduserte skriftspråk til Hattusa i form av kileskrift.

Et forkullet kulturlag som ble åpenbart i de arkeologiske utgravningene vitner om brenning og ødeleggelse av byen Hattusa en gang rundt år 1700 f.Kr. De ansvarlige synes å ha vært hæren til kong Anitta fra Kussara (en by som muligens kan bli identifisert med Alişar) som tok ære for handlingen og som deretter reise en inskripsjon med en forbannelse: «Om natten tok jeg byen med makt; jeg hadde sådd gress på dets sted. Skulle en annen konge etter meg forsøke å bosette Hattusa på nytt, må himmelens værguder slå ham ned.»

Den hettittiske hovedstad[rediger | rediger kilde]

Det store tempelet i den indre byen.

Kun en generasjon senere hadde en hettittisktalende konge valgt dette stedet som sin residens og hovedstad. Hettittisk hadde fått dominans over hattisk i en tid, og det hattiske navnet «Hattus» ble nå hettittiske «Hattusa», og kongen tok navnet Hattusili I, «den fra Hattusa». Han markerte begynnelsen en ikke-hattisk «hettittisk» stat, og den kongelige linje av store hettittiske konger – hvor 27 kjennes ved navn.

Etter at fjellfolket kaskianere presset seg mot kongedømmets nordområder angrep de byen to ganger, noe som førte at til at kongene flyttet det kongelige sete til en annen by. Under Tudhaliya I flyttet hettittene nord til Sapinuwa, men trakk så tilbake. Under Muwatalli II bevegde de seg sør til Tarhuntassa, men utpekte Hattusili III som guvernør over Hattusa. Mursili III flyttet setet tilbake til Huttusa hvor kongene ble fram til slutten av det hettittiske kongedømmet på 1100-tallet f.Kr.

På sitt høydepunkt dekket byen rundt 1.8 km² og besto av en indre og ytre del, begge omgitt av en massiv og fortsatt synlig befestningsmur som ble reist under regimet til Suppiluliuma I (ca. 1344–1322 f.Kr., kort kronologi). Den indre byen dekket et område på rundt 0.8 km² og var okkupert av en citadell med store administrative bygninger og templer.

Sør for den ytre byen på rundt 1 km², med forseggjorte porthvelvinger med relieffer som viste krigere, løver og sfinkser. Fire templer lå her, hver med en gårdsplass omgitt av en søylegang og verdslige bygninger og residenser. Utenfor bymurene lå gravstedene, det meste besto av kremasjoner. Moderne beregninger hadde anslått befolkningen til mellom 40 000 og 50 000 på det meste. I den tidlige perioden hadde den indre bydelen en tredjedel av dette tallet. Bolighus ble bygd i tømmer og leire som siden har forsvunnet fra stedet, og etterlatt seg for ettertiden kun de som var bygd av stein, hovedsakelig templer og palasser.

Byen ble ødelagt sammen med den hettittiske staten i seg selv en gang rundt 1200 f.Kr. som en del av bronsealdersammenbruddet (se Bronsealderens sammenbrudd). Stedet ble deretter forlatt fram til en gang rundt år 800 f.Kr. da en beskjeden frygisk bosetning slo seg ned i området.

Gjenoppdagelsen av byen[rediger | rediger kilde]

Festningsvollen Yerkapi i sør.

Den franske arkeologen Ernest Chantre begynte en del prøveundersøkelser ved en landsby som da ble kalt for Boğazköy i årene 1893-1894.[2] Siden 1906 har et tysk selskap, Deutsche Orient-Gesellschaft, drevet utgravninger ved Hattusa (med opphold under de to verdenskrigene og under depresjonen). Arkeologisk arbeid blir fortsatt utført av tyskere, nå av Deutsches Archäologische Institut. Hugo Winckler og Theodor Makridi Bey ledet de første utgravningene i 1906, 1907, og 1911-1913, som ble gjenopptatt av Kurt Bittel, fulgt av Peter Neve (direktør for stedet i 1963, generaldirektør i 1978-1994).[3]

En av de viktigste oppdagelsene ved stedet har vært det kongelige arkiv med kileskrift på leirtavler, bestående av offisiell korrespondanse og kontrakter foruten også lovverk, prosedyrer for kultseremonier, orakelprofetier og litteratur fra Midtøsten. En særlig viktig leirtavle, i dag utstilt i Istabuls arkeologiske museum, gir detaljer om vilkårene for en fredsavtale som ble oppnådd i årene etter slaget ved Kadesh mellom hettittene og egypterne under farao Ramses II, i år 1259 eller 1258 f.Kr. En kopi er utstilt i hovedkvarteret til De forente nasjoner (FN) i New York som et eksempel på ett av første kjente internasjonale fredsavtaler.

Selv om de 30 000 leirtavler som er avdekket i Hattusa og som utgjør det meste av den kjente hettittiske litteraturen, har det blitt avdekket arkiver i andre sentra i Anatolia, som ved Tabigga (Maşat Höyük) og ved Sapinuwa (Ortaköy). De er nå fordelt mellom de arkeologiske museum i Ankara og Istanbul.

Sfinksen[rediger | rediger kilde]

En sfinks fra Hattusa ble fraktet ut av Tyrkia for å bli restaurert i Tyskland i 1917, men har ikke blitt levert tilbake. Den var nylig tema for et tyrkisk politisk initiativ om å gi begrensninger på tyske arkeologer som arbeidet i landet. Sfinksen er i dag utstilt i Berlins Pergamonmuseum.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ The Excavations at Hattusha: «A Brief History»
  2. ^ «The Excavations at Hattusha – a project of the German Institute of Archaeology»: Discovery
  3. ^ Seeher, Jürgen: «Forty Years in the Capital of the Hittites: Peter Neve Retires from His Position as Director of the Ḫattuša-Boğazköy Excavations» i The Biblical Archaeologist 58.2, «Anatolian Archaeology: A Tribute to Peter Neve» (Juni 1995), ss. 63-67.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Neve, Peter: Hattusa – Stadt der Götter und Tempel. Neue Ausgrabungen in der Hauptstadt der Hethiter. Ph. von Zabern, Mainz 1996. (2. utg.) ISBN 3-8053-1478-7
  • Dörfler, W. Et al.: Untersuchungen zur Kulturgeschichte und Agrarökonomie im Einzugsbereich hethitischer Städte. MDOG Berlin 132, 2000, 367-381. ISSN 0342-118X

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Hattusa – bilder, video eller lyd