Harran (Mesopotamia)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tradisjonelle bikubehus i Harran
Harrans hovedkanal i dag, bygget som en del av GAP-prosjektet.

Harran var en betydelig oldtidsby i øvre Mesopotamia som i dag ligger nær den moderne landsbyen Altınbaşak i Tyrkia, 55 km sørøst for Şanlıurfa. Beliggenheten er i et distrikt i provinsen Şanlıurfa som også heter Harran.

Noen få km fra landsbyen Altınbaşak ligger de arkeologiske levningene av oldtidens Harran, et betydelig kommersielt, kulturelt og religiøst senter som først ble bosatt i tidlig bronsealder III (2000-tallet f.Kr.). Det var kjent som Ḫarrānu i den assyriske perioden; muligens חָרָן, Ḫaran, i den hebraiske Bibelen; Κάῤῥαι av grekerne og Carrhae under Romerriket; Hellenopolis (῾Ελληνὀπολις, «Gresk by») i tidlig kristen periode; og Ḥarrān (حرّان) i den islamske perioden. [1][2]

Historie[rediger | rediger kilde]

Kart over Mesopotamia. Harran ligger helt i nord.

De tidligste nedtegnelser av Harran kommer fra Eblatavlene fra rundt 2300 f.Kr. Fra disse er det kjent at en tidlig konge eller høvding i Harran hadde giftet seg med en prinsesse fra Ebla som deretter ble kjent som «dronning av Harran», og hennes navn opptrer på en rekke dokumenter. Det synes som om Harran forble en del av det regionale kongedømmet Ebla i en del tid etter.

Kongelige brev fra byen Mari midt på Eufrat har bekreftet at området rundt elven Balikh forble bosatt på 1800-tallet f.Kr. Et forbund av seminomadiske stammer var særlig aktive i regionen rundt Harran på denne tiden. [3]

Handelsutpost[rediger | rediger kilde]

På 1800-tallet f.Kr. var Harran etablert som en handelsutpost grunnet sin ideelle lokalisering. Samfunnet, godt etablert før den tiden, lå langs en handelsrute mellom Middelhavet og slettene ved midten av elven Tigris. [4] Den lå direkte på vegen fra Antiokia ved Orontes østover til Nisibis (Nusaybin) og Nineve. Tigris kunne deretter bli fulgt nedover til deltaet ved Babylon. Den romerske historikeren fra 300-tallet e.Kr., Ammianus Marcellinus, skrev at «Fra der (Harran) gikk to ulike kongelige hovedveger til Persia: den ene til venstre gjennom Adiabene og over Tigris; den andre på høyre, gjennom Assyria og over Eufrat.» [5] Ikke bare hadde Harran lett tilgang til både de assyriske og babylonske vegene, men også til den nordlige vegen til Eufrat som ga lett tilgang til Malatiyah og Anatolia.

I henhold til romerske skribenter som Plinius den eldre hadde Harran selv i den klassiske tiden en viktig posisjon i det økonomiske livet i nordlige Mesopotamia. [6]

Assyrisk periode[rediger | rediger kilde]

I sin fremste tid var Harran en betydelig assyrisk by som kontrollerte stedet hvor vegen fra Damaskus gikk sammen med hovedvegen mellom Nineve og Karkemisj. Denne lokaliseringen ga Harran en strategisk verdi fra tidlig av. Ettersom Harran hadde en overflod av varer som passerte gjennom regionen, ble den et mål for fiendtlige angrep. På 1700-tallet f.Kr. dro den assyriske kong Shamshi-Adad I ut på en militær ekspedisjon for å sikre handelsvegene til og fra Harran.

Etter avtalen mellom hettittenes konge Suppiluliuma I og Shattiwaza fra det hurrittiske kongedømmet Mitanni på 1300-tallet f.Kr., ble Harran brent ned av en hettittisk hær under Piyassili i løpet av erobringen av Mitanni.

På 1200-tallet f.Kr. rapporterte den assyriske kong Adad-nirari I at han hadde erobret «festningen til Kharani» og annektert den som en provins. [7] Byen ble hyppig nevnt i assyriske inskripsjoner så tidlig som tiden til Tiglat-Pileser I, rundt 1100 f.Kr., under navnet Harranu (akkadiske harrānu, «veg, spor, reise»). Tiglat-Pileser hadde en festning der og nevnte at han var fornøyd med tilgangen av elefanter i regionen.

På 900-tallet f.Kr. avslørte inskripsjoner at Harran hadde en del privilegier i form av skattelettelser og frihet fra visse former for militære forpliktelser. Den hadde også blitt beskrevet som «den frie byen Harran». Den ble imidlertid i 763 f.Kr. herjet av et lokalt opprør mot den assyriske kontrollen som førte at den tapte disse privilegiene. Det var ikke før Sargon II gjenopprettet orden på slutten av 700-tallet f.Kr. at disse privilegiene ble gjenopprettet. [7]

Medisk periode[rediger | rediger kilde]

Etter at det nyassyriske rike falt, ble Harran festningen til det en gang så veldige rikets siste konge Ashur-uballit II som hadde trukket seg tilbake fra Nineve da hovedstaden ble herjet av Nabopolassar av Babylon og hans mediske allierte i 612 f.Kr. Harran ble beleiret og til sist erobret av Nabopolassar og Kyaxares i 610 f.Kr. Den ble kortvarig gjenerobret av Ashur-uballit II og hans egyptiske allierte i 609 f.Kr. før den endelig falt til medere og babylonerne. [8] Den siste kongen fra den nybabylonske perioden, Nabonidus, kom faktisk opprinnelig fra Harran, slik som det er påbevist fra tempelet på en stele av hans mor Adad-Guppi som det er antatt var av assyrisk opprinnelse. Byen ble en bastion for dyrkelsen av måneguden Sin i løpet av Nabonidus' styre fra 555-536 f.Kr., mye grunnet forskrekkelsen for byen Babylon i sør hvor Marduk forble den fremste guddommen.

Persisk periode[rediger | rediger kilde]

Harran ble en del av det mediske rike etter at Assyria opphørte som stat, og gikk videre til det persiske Akamenide-dynastiet på 500-tallet f.Kr. Det ble deretter en del av den persiske provinsen Athura (persisk for Assyria). Byen forble på persiske hender fram til 331 f.Kr. da soldatene til den gresk-makedonske erobreren Aleksander den store gikk inn i byen.

Selevkideperioden[rediger | rediger kilde]

Etter Aleksanders død i 323 f.Kr. ble byen et stridsemne for hans etterfølgere. Perdikkas, Antigonos I Monofthalmos, og Eumenes fra Kardia besøkte byen, men til sist ble den en del av riket til Selevkos I Nikator av det hellenistiske Selevkideriket, og hovedstad i en provins kalt for Osrhoene (gresk gjengivelse av det gamle navnet Urhai). For ett og et halvt århundre fikk byen en blomstringsperiode og ble uavhengig da det partiske dynastiet i Persia okkuperte Babylon. Både selevkide- og de partiske kongene var tilfreds med en bufferstat i nord og dynastiet til de arabiske abgaridene, teknisk sett en vasall under den partiske «kongenes konge», kom til herske over Osrhoene i århundrer. Det fremste språket som ble snakket i området var arameisk, og det store flertallet av kristne assyrere.

Klassisk periode[rediger | rediger kilde]

I romersk tid var Harran kjent som Carrhae, og var lokaliseringen for slaget ved Carrhae mellom den romerske republikk og Partia i 53 f.Kr. hvor den partiske hærføreren beseiret en stor romersk hær under ledelse av Crassus som selv ble drept med det meste av sin soldater.

Århundrer senere ble keiser Caracalla myrdet her, anstiftet av Macrinus i 217 e.Kr. Keiser Galerius ble beseiret i det samme området av parternes etterfølgere Sasanide-dynastiets Persia i 296 e.Kr. Byen forble under persisk kontroll fram til Sasanideriket falt for den arabiske invasjonen i 651 e.Kr.

Tidlig islamske periode[rediger | rediger kilde]

På begynnelsen av den islamske perioden var Harran lokalisert i landet til mudarstammen (Diyar Mudar), den vestlige delen av nordlige Mesopotamia (Jazira). Sammen med byene ar-Ruha' (Şanlıurfa) og Ar-Raqqah ble Harran en av de fremste byene i regionen. I løpet av styret til umajjadekalifen Marwan II ble Harran sete for det kalifatiske regjeringen til det islamske rike som strakte seg fra Spania til Sentral-Asia.

Det var etter sigende abbasidekalifen Al-Mamun som da han passerte Harran på sin veg for å angripe det bysantinske rike, tvang byens borgere til konvertere til islam. En del arameiske og assyriske kristne beholdt sin tro til tross for ytre press og forfølgelser.

Islams første universitet[rediger | rediger kilde]

Ruiner av universitet ved Harran, bygget i klassisk gresk stil..

I løpet av slutten av 700- og 800-tallet var Harran et senter for oversettelser av greske verker om astronomi, filosofi, naturvitenskap, medisin til gammelsyrisk og deretter til arabisk. Bagdad overtok denne posisjonen senere. Mange betydningsfulle lærde hadde sin opprinnelse fra Harran, og de var ikkearabere og ikkeislamske assyrere, inkludert muligens alkymisten Jābir ibn Hayyān, [9] som formidlet kunnskapen fra antikkens greske verden og hellenistiske sivilisasjon til den arabiske.

Korstogene[rediger | rediger kilde]

Under korstogene ble det utkjempet et avgjørende slag den 7. mai 1104 i elvedalen Balikh som er kjent som slaget ved Harran, men i henhold til den armenske historikeren Matteos fra Edessa var det faktiske stedet for slaget to dagers reise fra Harran. Albert av Aix og Fulcher av Chartres lokaliserte slagstedet til slett på motsatt side av byen Ar-Raqqah i dagens Syria. I løpet av slaget ble Balduin av Bourcq, greve av Edessa, tatt til fange av troppene til de tyrkiske seldsjukkene. Etter at Balduin ble løslatt ble han senere konge av Jerusalem.

Mot slutten av 1100-tallet fungerte Harran sammen med Ar-Raqqah som residens for de kurdiske prinsene fra det muslimske Ajjubide-dynastiet. Al-Adil I, en av ajjubideherskerne, forsterket festningen. På 1260-tallet ble byen totalt ødelagt og forlatt under de mongolske invasjonene av Syria. Far til den kjente hanbalilærde Ibn Taymiyyah var en flyktning fra Harran som bosatte seg på nytt i Damaskus. Den arabiske historikeren fra 1200-tallet, Abu al-Fida, beskrev byen som i en tilstand av ruiner.

Dagens Harran[rediger | rediger kilde]

Tradisjonelle bikubehus gjort av tømmer og leire.
Distriktene Şanlıurfa

Harran er kjent for sine tradisjonelle runde beehive-hus av stein. leire og tømmer. Deres formgivning gjorde dem kjølige på innsiden og det er antatt de har endret seg lite i løpet av 3000 år. En del var fortsatt benyttet som boliger fram til 1980-tallet. De som gjenstår i dag er utelukkende for turister mens det meste av dagens befolkning i Harran bor i en nybygget landsby omtrent 2 km unna hovedstedet.

Det historiske stedet har ruiner av byens forsvarsmurer og festningsverker. En byport står fortsatt sammen med en del andre strukturer. Utgravninger i nærheten ved har påvist en gravhaug fra 300-tallet f.Kr.

Det nye landsbyen er preget av fattigdom og et hardt liv, bosatt av etniske arabere som lever etter langvarig etablerte tradisjoner. Det er antatt at disse araberne ble bosatt her på 1700-tallet av det osmanske rike. Kvinnene i landsbyen er tatovert og går kledt i tradisjonelle beduinklær. Etterkommerne av assyrerne som har sin opprinnelse i bosetninger for tusener av år har flyttet til andre områder. Dagens befolkning er på rundt 150 000 mennesker (2000).

På slutten av 1980-tallet den store sletten ved Harran blitt ubrukelig for kultivering da elvene Cüllab og Deysan, den opprinnelige vanntilgangen, hadde tørket ut, men sletten har siden fått vanntilgang fra Det sørøstlige anatoliaprosjektet eller GAP-prosjektet (Güneydoğu Anadolu Projesi, GAP) og blitt grønn igjen. Bomull og ris kan nå bli høstet igjen.

Harran som historisk religiøst senter[rediger | rediger kilde]

Byen var det fremste stedet for den mesopotamiske måneguden Sin under assyrerne og nybaylonerne, og selv inn romersk tid.

I henhold til et tidlig arabisk verk kjent som Kitab al-Magall («Rull-bøkene»), en del av den klementinske litteraturen, var Harran en av de første byene som ble reist av bibelske Nimrod da Peleg var 50 år gammel. Den gammelsyriske boken Skattehulen, en av de nytestamentlige apokryfer fra rundt 350 e.Kr., inneholder en lignende redegjørelse av at Nimrod bygde Harran og andre byer, men plasserer dette til da Re'u var 50 år gammel. Skattehulen legger til en gammel legende om at ikke lenge etter ble guden Dumuzi forfulgt til Harran av sin hustrus elsker, guden Baalshamin, og at Dumuzi møtte sin skjebne i Harran da byen ble brent.

De hedenske beboerne i Herran opprettet også tradisjonen godt inn i på 900-tallet e.Kr. at byen var stedet hvor Dumuzi, og utførte detaljerte sørgeritualer for hvert år i den måneden som bar hans navn.

Imidlertid har den muslimske historikeren Al-Masudi i sitt verk Muruj adh-dhahab wa ma'adin al-jawahir, «Gullengen», fra rundt 950 e.Kr., foruten også den kristne historikeren Bar Hebraeus på 1200-tallet, begge nedtegnet en legende at Harran hadde blitt bygd av Kenan, far av patriarken Abrahams stamfar Shela i en del skrifter, og har blitt navngitt av en annen sønn av Kenan som het Harran.

Sins tempel ble ombygd av flere konger, blant dem den assyriske Assur-bani-pal (600-tallet f.Kr.) og den nybabylonske Nabonidus (500-tallet f.Kr.). [10][11] Romeren Herodianus (ca. 170–240) nevner byen som i hans tid hadde et tempel for månen. [12]

Harran var et senter for gammelsyrisk kristendom fra tidlig av og var det første stedet hvor bygninger åpent ble reist som kirker. Selv om det var en biskop i byen var det mange av Harrans innbyggere som beholdt deres gamle førkristne tro i løpet av den kristne perioden, og oldtidens assyriske guder som Sin og Assur ble fortsatt dyrket for en tid. I dette tilsynelatende fruktbare religiøse mangfoldet fikk også mandeanismen, en form for gnostisisme, sitt opphav eller ble utviklet i Harran og spredte seg til andre steder, særlig i Irak.

Harran i Bibelen[rediger | rediger kilde]

Harran før middelalderen ble nært assosiert med det bibelske stedet Haran (hebraisk: חָרָן, omskrevet til Charan). Svært lite er kjent om de førmiddelaldeske nivåene i Harran [13] og endra mindre om patriarkalsk tid. [14] Forskere har ennå ikke kommet over fysiske bevis som knytter Harran til det bibelske sted hvor Abram (Abraham) og hans familie slo leir slik som det er nevnt i Første Mosebok. [15]

Bibelske Haran var hvor Tarah, hans sønn Abram, hans sønnesønn Lot, og Abrams hustru Sarai bosatte seg på mens de var på veg til Kanaan da de dro fra Ur i Mesopotamia. [16] Denne regionen av bibelske Haran er ulikt referert til som Paddan Aram og Aram Naharaim. Første Mosebok [17] har gjort Haran til det sted hvor Laban bodde og knyttet det til Isak og Jakob: det var hjemmet til Isaks hustru Rebekka, og deres sønn Jakob tilbrakte tyve år i Haran mens han arbeidet for sin onkel Laban. [18] Stedsnavnet skal ikke bli forvekslet med personnavnet Haran (hebraisk: הָרָן), Abrahams bror og Lots far — de to navnene er stavet forskjellig på i den hebraiske originalen. Den senere islamske tradisjonen knytter Harran til Aran, bror av Abraham.

Forut for Sankeribs styre (704–681 f.Kr.) gjorde Harran opprør mot assyrerne, og Assyria gjenerobret byen, se Andre Kongebok og Jesajaboken. [19] Byen ble fratatt privilegier, men de ble senere gitt tilbake av Sargon II av Assyria

Arkeologi[rediger | rediger kilde]

Thomas Edward Lawrence, også kjent som «Lawrence av Arabia», gjorde undersøkelser ved oldtidens Harran, og tiår senere i 1950 utførte Seton Lloyd en tre ukers undersøkelse der. [20] En felles engelsk og tyrkisk utgravning begynte i 1951, men ble avsluttet i 1956 da D. S. Rice døde. [21]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Freedman, David Noel, et al. (2000): Eerdmans dictionary of the Bible, William B. Eerdmans Publishing Company, oppslagsord «Haran»
  2. ^ Encyclopedia of Islam, oppslagsord «Ḥarrān»
  3. ^ Dossin, G. (1939): «Benjamites dans les Textes de Mari» i: Melanges Syriens Offerts a M. Rene Dussaud, Paris, s. 986
  4. ^ Green, Tamara M. (1992): The City of the Moon God: Religious Traditions of Harran, ISBN 9004095136, ISBN 978-90-04-09513-7, s. 19
  5. ^ Ammianus Marcellinus, R.G., XXIII.3.1
  6. ^ Plinius: Naturalis Historia, XII. 40
  7. ^ a b Smith, S. (1924): Babylonian Historical Texts, London, s. 39
  8. ^ Grayson, A. K. (1975): Assyrian and Babylonian Chronicles, New York, s. 96 i kapittelet «Fall of Nineveh chronicle».
  9. ^ «Geber», LoveToKnow 1911
  10. ^ Saggs, H. W. F. (1969): «Neo-Babylonian Fragments from Harran» i: Iraq, vol. 31, no. 2, s. 166–169
  11. ^ Gadd, C. J. (1958): «The Harran Inscriptions of Nabonidus» i: Anatolian Studies, vol. 8, s. 35–92
  12. ^ Herodian, iv. 13, 7
  13. ^ Bienkowski & Millard (2000): Dictionary of the ancient Near East, ISBN 0812235576, ISBN 978-0-8122-3557-9, s. 140
  14. ^ Alexander & Baker (2003): Dictionary of the Old Testament: Pentateuch, ISBN 0830817816, ISBN 978-0-8308-1781-8, s. 379
  15. ^ Nettbibelen: Første Mosebok 11:31-32; 12:4-5
  16. ^ Nettbibelen: Første Mosebok 11:26-32
  17. ^ Nettbibelen: Første Mosebok 27:43
  18. ^ Nettbibelen: Første Mosebok 31:38&41
  19. ^ Nettbibelen: Andre Kongebok 19:12 og Jesajaboken 37:12
  20. ^ Lloyd, Seton & Brice, William (1951): «Harran» i: Anatolian Studies, vol. 1, s. 77–111
  21. ^ Rice, David Storm (1952): «Medieval Harran. Studies on Its Topography and Monuments I» i: Anatolian Studies 2, s. 36–84

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Green, Tamara (1992): The City of the Moon God: Religious Traditions of Harran. Leiden.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]