Kongedømmet Judea

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Judea er også en betegnelse brukt på den fjellrike sørlige delen av det historiske Israels lovede land.
Kart over det sørlige Levant, ca. 830 f.Kr..

██ Kongeriket Judea

██ Kongeriket Israel

██ Filistiske bystater

██ Føniske stater

██ Kongeriket Ammon

██ Kongeriket Edom

██ Kongeriket Aram-Damaskus

██ Aramean-stammer

██ Det assyriske imperiet

██ Kongeriket Moab

██ Arubu-stammer

██ Nabatu-stammer

Kongedømmet Judea (hebraisk מַלְכוּת יְהוּדָה, Malḫut Yəhuda eller Malḵûṯ Yəhûḏāh) (ca. 930586 f.Kr.) var en av de etterfølgende statene til det hebraiske kongedømmet – kong Saul, kong David og kong Salomo, også kjent som Kongedømmet Israel. Judea er referert til som Sørriket for å skille det fra Nordriket Israel.

Ifølge den hebraiske Bibelen ble Kongeriket Judea til først etter kong Sauls død, da Judas stamme valgte David som konge. Judas stamme var ifølge Bibelen den eneste av de tolv stammene som fulgte Davids hus, og med det grunnla Sørriket, selv om Benjamin snart fulgte etter. Ifølge Andre Samuelsbok ble Jerusalem hovedstaden i det nye kongedømmet.[1]

Etter at Isjbosjet, sønn av Saul, døde, ble David konge over samtlige stammer, og samlet Israel til et forent kongerike. Davids barnebarn Rehabeam ble forkastet av ti av de tolv stammene i løpet av Shechems sammenbrudd, hvilket førte til at kun Kongeriket Judea ble styrt av Davids ætt. Nordriket ble en del av det assyriske riket ca. 720 f.Kr., mens Kongeriket Judea overlevde i nesten 350 år, frem til det ble invadert av babylonerne under ledelse av Nebukadnesar II.

Territorium[rediger | rediger kilde]

Kongedømmet Judea besto av områdene til stammene Juda, Simeon og Benjamin, et område som dekket omtrent 8 900 km². I løpet av den første perioden av kongedømmet Judea var hovedstaden Hebron, og i løpet av den andre perioden i det forente kongedømmet Jerusalem, og denne byen fortsatte videre som hovedstad for Judea. Jerusalem var området til Benjamins stamme.

Området som kongedømmet utgjorde besto av området kjent som Har Yehudah («fjell (distrikt) av kløft(er)»). Området synes opprinnelig å ha vært benyttet av ulike andre folk som kenittere, kalebittere, othnielittere, og i Jerusalem av jebusittere.

Etter at det forente kongedømmet brøt sammen ble grensene mellom Benjamin og Efraim (som var grensen mellom de nordlige og sørlige kongedømmene) et stridsemne. Selv om Betel opprinnelig hadde blitt gitt til Benjamin på tiden av den kvinnelige profeten Debora er Betel beskrevet som landet til stammen Efraim.[2] Rundt tyve år senere etter at det forente kongedømmet brøt sammen beseiret Abijah, den andre kongen av Judea, Jeroboam av Israel, og tok tilbake med stort tap av liv byene i Betel, Jeshana og Efron, og de landsbyene som lå rundt.[3] Efron er antatt å kunne være Opra (Ophrah) som var også gitt til Benjamins stamme av Josva.[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Nettbibelen: Andre Samuelsbok 5:6,7
  2. ^ Nettbibelen: Dommerne 4:5
  3. ^ Nettbibelen: Andre Krønikebok 13:17-19
  4. ^ Nettbibelen: Josva 18:20-28, særlig 23

Se også[rediger | rediger kilde]