25. egyptiske dynasti

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

25. egyptiske dynasti i oldtidens Egypt, også kjent som «det nubiske dynasti» eller «Kusjriket», var det siste dynastiet i tredje mellomepoke.

Tredje mellomepoke[rediger | rediger kilde]

Det 25. dynasti var slekt av herskere som hadde sin opprinnelse i det nubiske kongedømmet Kusj og som hadde byen Napata som deres åndelige hjemland. De styrte deler eller hele Egypt fra 760 f.Kr. til 656 f.Kr.[1] Dynastiet begynte med Kashtas invasjon av Øvre Egypt og endte med flere år med mislykket krig mot det assyriske rike basert i Mesopotamia. Denne krigen førte til det nubiske styret falt sammen, at nubierne ble fordrevet fra Egypt og at Egypt ble erobret av Assyria.

25. dynasti forente Nedre Egypt, Øvre Egypt og Kusj til et rike som ble det største egyptiske rike siden det nye rike. Med nubiernes erobring fikk Egypt en renessanse ved å fremme og bestyrke de gamle egyptiske religiøse tradisjoner, templer, og kunstneriske former. Samtidig som Egypts tradisjoner ble opprettholdt ble også en del særegne aspekter av nubisk kultur introdusert.[2] Det var i løpet av dette dynastiet at Nildalen fikk den første byggingen av pyramider, hvor av mange av dem i Nubia (dagens Sudan), siden mellomriket.[3] [4][5] Etter at de assyriske kongene Sargon II og Sankerib beseiret og slo tilbake forsøkene til de nubiske kongene å få et fotfeste i Midtøsten, invaderte deres etterfølgere Asarhaddon og Asurbanipal Egypt og beseiret og fordrev nubierne. De ble etterfulgt av det 26. dynasti, opprinnelig et dynasti av klientkonger og underlagt som vasaller av assyrerne, og ble det siste innfødte egyptiske dynastiet som styrte Egypt før den persiske erobringen.

Herskere[rediger | rediger kilde]

Kjente herskere i det 25. dynasti er som følgende:

Faraoene i 25. dynasti
Farao Tronenavn Styre Pyramide Dronning(er)
Kashta Maatre ca. 760 f.Kr. – ca. 752 f.Kr. Kurru 8 Dronning Pebatjma (Kurru 7?)
Piye Menkheperre Usermaatre ca. 752 f.Kr. – 721 f.Kr. Kurru 17 Dronning Tabiry (Kurru 53)
Dronning Abar (Nuri 53?)
Dronning Khensa (Kurru 4)
Dronning Peksater (Kurru 54)
Nefrukekashta (Kurru 52)
Shabaka Neferkare 721 f.Kr. – 707 f.Kr. Kurru 15 Dronning Qalhata (Kurru 5)
Dronning Mesbat
Dronning Tabekenamun?
Shebitku Djedkare 707 f.Kr. – 690 f.Kr. Kurru 18 Dronning Arty (Kurru 6)
Taharqa Khunefertumre 690 – 664 f.Kr. Nuri 1 Dronning Takahatenamun (Nuri 21?)
Dronning Atakhebasken (Nuri 36)
Dronning Naparaye (Kurru 3)
Dronning Tabekenamun?
Tantamani Bakare 664 – 656 f.Kr. (døde 653 f.Kr.) Kurru 16 Dronning Piankharty
Dronning [..]salka
Dronning Malaqaye? (Nuri 59)

Perioden som begynte med Kashta og sluttet med Malonaqen er tidvis kalt for Napataperioden. Senere konger fra det 25. dynasti hersket over Napata, Meroë, og Egypt. Setet for regjeringen og det kongelige palass var i Napata i denne perioden, mens Meroë var en provinsby. Kongene og dronningene ble gravlagt i El-Kurru og Nuri.[6]

Alara, den første kjente nubiske konge og forgjenger av Kashta tilhørte ikke 25. egyptiske dynasti ettersom han ikke kontrollerte noen region av Egypt i løpet av sitt styre. Mens Piye er sett på som grunnleggeren av det 25. dynasti, er det likevel en del publikasjoner som kan inkludere Kashta som allerede noen deler av Øvre Egypt. En stele med hans navn ble funnet i Elefantine og Kashta utøvde antagelig en del innflytelse i Theben (skjønt han kontrollerte ikke byen) ettersom han hadde nok makt til å få sin datter Amenirdis I adoptert som den neste Amons guddommelige tilbederske, en tittel for guddommens yppersteprestinne der.

Piye[rediger | rediger kilde]

Monumentale statuer for 25. dynasti fra Doukki-Gel

25. dynasti hadde sin opprinnelse i det nubiske kongedømmet Kusj, som er lokalisert sør for oldtidens Egypt i det området som i dag er nordlige Sudan. Bystaten Napata var den åndelige hovedstaden og det var der Piye (også transkribert som Piankhi eller Piankhy i eldre publikasjoner) invaderte og tok kontroll over Egypt.[7] Piye ledet personlig angrepet på Egypt og nedtegnet sin seier i et monument med omfattende hieroglyfer kalt for «Seiersstelen». Piye satte i gang på nytt de mest storslåtte trekkene fra det gamle riket og mellomriket fra Egypts fortid, bygging av pyramider. Som en energisk konstruktør fikk han reist den eldste kjente pyramide ved det kongelige gravstedet ved El Kurru. Han utvidet også Amons tempel ved Gebel Barkal (ca. 400 km nord for Khartoum i Sudan, der Nilen går i en stor sving gjennom regionen Nubia).[4] Selv om den senere oldtidshistorikeren Manetho ikke nevner den første kongen Piye, er han av moderne egyptologi betraktet som den første farao av 25. dynasti.[3][4][5][8] Manetho nevner heller ikke den siste kongen, Tanotamun, men det eksisterer inskripsjoner som bevitner eksistensen av dem begge.

Piye gjorde flere mislykkede forsøk på å utvide Egypts innflytelse i Midtøsten som da var kontrollert fra Mesopotamia av det assyriske rike. I 720 f.Kr. sendte han en hær for å støtte et opprør mot Assyria i Filistia og Gaza, men hæren ble beseiret av den assyriske hæren til Sargon II, og opprøret ble knust.[9]

Shabaka[rediger | rediger kilde]

Shabaka erobret hele Nildalen, inkludert Øvre og Nedre Egypt, en gang rundt 710 f.Kr. Shabaka tok til fange farao Bakenranef av 24. dynasti basert i Sais. Deretter fikk han sin motstander brent til døde. Etter å ha erobret Nedre Egypt overførte Shabaka hovedstaden til Memfis. Han restaurerte de store egyptiske monumentene og gjeninnførte et teokratisk monarki ved å bli den første presten av Amon og utnevnte sin sønn som yppersteprest. Han er også kjent for å skapt en velbevart eksempel av teologien ved Memfis ved å få gamle religiøse papyruser innskrevet på Shabakasteinen. Utenrikspolitisk gikk han inn med støtte av en opprør i Midtøsten mot assyrerne i den israelittiske byen Ashdod, men opprøret ble beseiret av Sargon II.

Shebitku[rediger | rediger kilde]

Pyramider fra 25. dynasti ved Nuri.
Amons tempel ved det hellige fjellet Gebel Barkal.
Sudans Meroëpyramider er listet på UNESCOs verdensarven.[10]

Nyere forskning av Dan'el Kahn[11] antyder at Shebitku var konge av Egypt ved 707/706 f.Kr. Det er basert på bevis fra en inskripsjon av den assyriske kong Sargon II som ble avdekket i Persia (den gang en koloni av Assyria) og datert til 706 f.Kr. Denne inskripsjonen kaller Shebitku kongen av Meluhha, og hevder at han sendte tilbake til Assyria en opprør ved navn Iamanni i lenker. Kahns argumenter har i stor grad blitt akseptert av mange egyptologer, inkludert Rolf Krauss, og Aidan Dodson[12] og andre forskere ved prosjektet SCIEM 2000 (Synkronisering av sivilisasjonene i østlige Middelhavet i andre millennium f.Kr.) med unntak av Kenneth Kitchen og Manfred Bietak.

Taharqa[rediger | rediger kilde]

Taharqa grep tronen i en av de store renessanseperioder i oldtidens Egypt. Han hersket som farao fra Memfis, men satte i gang store byggeprosjekter over hele Nildalen, inkludert arbeider ved Gebel Barkal, Kawa og Karnak.[13] Ved Karnak er ansvaret for strukturene for den hellige innsjø, kioskbygningen ved den første gårdsplassen og søylene ved tempelets inngang tilskrevet Taharqa og Mentuemhet. Taharqa bygde den største pyramiden i den nubiske regionen ved Nuri (nær El-Kurru).

Fra 900-tallet f.Kr. og framover hadde Egypts gjenværende semittiske allierte i Kanaan og sørlige Aramea (moderne Syria) hadde falt for det assyriske riket, og ved 700 f.Kr. var en krig mellom de to store rikene blitt uunngåelig. Taharqa hadde en del mindre suksess i sine forsøk på å skaffe seg et fotfeste i Midtøsten ved å alliere seg med ulike semittiske folk sørvestlige Levanten som var underkastet Assyria. Han støttet Jerusalem og kong Hiskia i å stå imot en beleiring av den assyriske kong Sankerib,[14] skjønt det synes som om sykdom hos assyrerne var den fremste faktoren for at byen ikke ble erobret. Uansett nedtegner Sankeribs egne annaler at Judea likevel ble tvunget til å betale tributt.[9] Til sist fordrev Sankeribs hær egypterne ut av hele regionen og tilbake til Egypt. Sankerib ble myrdet av sine egne sønner i hevn for ødeleggelsen av den opprørske byen Babylon. Hans etterfølger Asarhaddon, trøtt av egyptisk innblanding i assyriske områder, begynte en invasjon av Egypt i 671 f.Kr. Taharqa ble beseiret med forbausende letthet av Asarhaddon, og måtte flykte tilbake til sitt nubiske hjemland.[9] Asarhaddon beskrev at han «innsatte lokale konger og guvernører» og «alle etiopiere [= nubier] deporterte jeg fra Egypt, etterlot ingen som underkastet seg meg.»

Imidlertid, de innfødte egyptiske klientherskerne som assyrerne installerte greide ikke å opprettholde total kontroll over hele landet særlig lenge, og i 669 f.Kr., to år senere, kom Taharqa tilbake fra Nubia og grep kontrollen over Egypt så langt nord som Memfis. Asarhaddon satt i gang planleggingen for å vende tilbake til Egypt for enda en gang å forvise Taharqa, men ble syk og døde i Harran i nordlige Mesopotamia mens han var på veg. Hans etterfølger Asurbanipal sendte en hærfører med en liten styrke veltrente soldater som beseiret og forviste Taharqa en gang for alle. Han døde i Nubia to år senere.

Tantamani[rediger | rediger kilde]

Hans etterfølger Tanotamun forsøkte å gjenerobre Egypt. Han beseiret en innfødt egyptisk fyrste ved navn Neko, en vasallkonge under Asurbanipal, og erobret deretter Theben i samme prosess. Assyerne som var basert i nord, sendte en stor hær sørover, og Tanotamun flyktet tilbake til Nubia. Assyerne herjet Theben i en slik grad at den aldri siden ble gjenopprettet i tidligere storhet. En innfødt egyptisk hersker, Psamtik I, ble plassert på den egyptiske tronen som en klientkonge av assyrerne. Han ble den første farao av 26. dynasti. I 656 f.Kr. tok Psamtik I med fredelige midler kontrollen av Theben og således gjenforente Egypt under hersker, om enn fortsatt underlagt Assyria. Tanotamun og nubierne kom siden aldri til å utgjøre en trussel for Egypt eller Assyria. Ved sin død ble Tanotamun gravlagt med alle æresbevisninger ved det kongelige gravstedet i El-Kurru oppstrøms fra Kusjs hovedstad Napata.[9]

Etterfølgerne av 25. dynasti bosatte seg i Nubia hvor de etablerte et kongedømme i Napata (656 - 590 f.Kr.), og senere ved Meroë (590 f.Kr. - 300-tallet e.Kr.).

Innflytelse[rediger | rediger kilde]

Selv om det 25. dynasti kontrollerte oldtidens Egypt i kun 89 år, fra 760 f.Kr. og til 671 f.Kr., hadde de en betydningsfull periode i Egypts historie grunnet at de på nytt gjenopprettet de tradisjonelle egyptiske verdier, kultur, kunst og arkitektur. Dynastiet påvirket tilsynelatende greske besøkende. Herodotos skrev at aetioperne (som grekerne og assyrerne kalt Kusj) kan ha vært det aller eldste folket på Jorden og at Egypt ble grunnlagt fra Etiopia.[15] Herodotos hevdet også at greske guder hadde sin opprinnelse i Etiopia (det vil si Homers referanser til at gudene dro til Etiopia for å ha møte). Det er uklart om Herodotos' påstand var inspirert av inskripsjoner tilhørende 25. dynasti eller om det var samtidige redegjørelser som ikke uavhengig ble verifisert som historisk fakta. Det er kjent at herskerne i dette dynastiet restaurerte menge egyptiske oldtidstekster, eksempelvis fikk Shabaka gamle papyrusdokumenter skåret inn i stein, jf. Shabakosteinen.[16]

Billedgalleri[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Török, László (1998): The Kingdom of Kush: Handbook of the Napatan-Meroitic Civilization. Leiden: BRILL. ISBN 90-04-10448-8. s. 132
  2. ^ Bonnet, Charles (2006): The Nubian Pharaohs. New York: The American University in Cairo Press. ISBN 978-977-416-010-3. s. 142–154
  3. ^ a b Mokhtar, G. (1990): General History of Africa. California, USA: University of California Press. ISBN 0-520-06697-9. s. 161–163
  4. ^ a b c Emberling, Geoff (2011): Nubia: Ancient Kingdoms of Africa. New York: Institute for the Study of the Ancient World. ISBN 9780615481029, s. 9–11
  5. ^ a b Silverman, David (1997): Ancient Egypt. New York: Oxford University Press. ISBN 0-19-521270-3. s. 36–37
  6. ^ Dows Dunham, Notes on the History of Kush 850 BC-A. D. 350, American Journal of Archaeology, Vol. 50, No. 3 (July - September , 1946), pp. 378-388
  7. ^ Herodotos (2003): The Histories. Penguin Books, ISBN 978-0-14-044908-2. s. 106–107, 133–134
  8. ^ Mokhtar, G. (1990): General History of Africa. California, USA: University of California Press. ISBN 0-520-06697-9. s. 67
  9. ^ a b c d Roux, Georges (1993): Ancient Iraq, Penguin History, 3. utg.
  10. ^ «Gebel Barkal and the Sites of the Napatan Region». UNESCO World Heritage Centre.
  11. ^ «The Inscription of king Sargon II of Assyria at Tang-i Var and the Chronology of Dynasty 25» i: Orientalia 70 (2001), s.1-18
  12. ^ Journal of Egyptian Archaeology 82 (2002), s. 182 note 24
  13. ^ Diop, Cheikh Anta (1974): The African Origin of Civilization. Chicago, Illinois: Lawrence Hill Books. ISBN 1-55652-072-7. s. 219–221.
  14. ^ Nettbibelen: Andre Kongebok 19:9; Jesaja 37:9
  15. ^ Herodotos: Historier, s. 2:104.
  16. ^ The Shabako Stone, British Museum

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]