Kongedømmet Israel (Samaria)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kongedømmene Israel (blått) og Judea (oransje).

Kongeriket Israel (hebraisk: מַמְלֶכֶת יִשְׂרָאֵל, Mamlekhet Yisra'el) var i henhold til Bibelen en av etterfølgerstatene til Det forente kongedømme Israel (som også ble kalt for «kongeriket Israel»). Det er antatt det israelittiske kongeriket eksisterte ca fra 930-tallet f.Kr. og fram til rundt 720-tallet f.Kr. da riket ble erobret av Assyria. De største byene i kongeriket Israel var Sikem, Tirsa (hovedstad de første 50 årene etter Salomos død), og Shomron (Samaria) som var hovedstad under kong Omri av Israel. Historikere referer ofte til oldtidens Israel som det nordlige kongedømmet for å skille det fra det sørlige kongedømmet Judea. Se også artikkelen Kongetiden.

Navnet[rediger | rediger kilde]

I den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente) er kongeriket Israel blitt referert til «Josefs hus».[1][2] Det har også blitt referert til som «Israel i Samaria» (avhengig av bibeloversettelsen).[3]

Område[rediger | rediger kilde]

Området som utgjorde kongeriket Israel besto av områdene til stammene Sebulon, Jissakar, Asjer, Naftali, Dan, Manasse, Efraim, Ruben og Gad.

Hovedstaden var Samaria (Šomron) som ble opprettet fra og med det sjette året av styret til kong Omri (884-873 f.Kr.). Navnet betyr noe slikt som «voktpost» eller «festning». Kongens palass i den nye byen ble bygd på en kvadratisk plattform på rundt 180 ganger 90 meter på en høyde som reiste seg mer enn 100 meter over omgivelsene. Herfra ble den viktige nord-sørlige handelsruten fra kysten ved Middelhavet til Jordandalen voktet.[4]

Historie[rediger | rediger kilde]

Rehabeam. Fragment fra et veggmaleri i Basel av Hans Holbein den yngre.

Det forente kongerike[rediger | rediger kilde]

Det forente kongedømme Israel skal etter sigende ha eksistert fra rundt 1030 til rundt 930 f.Kr. Det var en forening av alle de tolv israelittiske stammene som levde i omtrent det området til dagens moderne stat Israel og det som nå er de palestinske områdene.

Deling[rediger | rediger kilde]

Etter Salomos død en gang rundt 931 f.Kr., ble alle de israelitiske stammene (de ti nordlige stammene), unntatt Judas stamme og Benjamins stamme (de sørlige stammene), nektet å akseptere Rehabeam, sønn og etterfølger av Salomo.[5] Opprøret mot Rehabeam oppsto etter at han nektet å lette skattebyrdene som hans far hadde pålagt sine undersåtter.[6]

Jeroboam, som ikke nedstammet fra Davids hus, men var en av Salomos hoffmenn. Han ble budsendt fra Egypt av de misfornøyde.[7] Efraims stamme og alle israelittene hevet det gamle kampropet: «Hver mann til sine telt, O'Israel!»[8] Rehabeam flyktet til Jerusalem,[9] og i 930 f.Kr. (eller 920 f.Kr.) ble Jeroboam utropt til konge over hele Israel ved Sikem. Etter opprøret ved Sikem var det først kun Judas stamme som forble lojal til Davids hus, men kort tid etter fulgte Benjamins stamme etter. Det nordlige kongedømme fortsatte å bli kalt for kongeriket Israel eller bare Israel, mens det sørlige kongerike ble kalt kongedømmet Judea, i henhold til Andre Krønikebok 15:9,[10] men det er også sagt at medlemmer av stammene Efraim, Manasse og Simeon flyktet til Judea i løpet av styret til Asa av Juda.

Både Eusebius av Cæsarea og Josefus daterer delingen til 997 f.Kr., distanseobservasjonene til planeten Venus kan bli feilaktig til 64 år tidligere. Solens kryssing over Mars som Tammuz (den tiende måned i det jødiske religiøse år) ville være 10. juli 997 f.Kr.

Sikem var den første hovedstaden til kongedømmet Israel.[11] Deretter var det Tirsa.[12] Kong Omri bygde sin hovedstad i Samaria som fortsatte å være det fram til ødeleggelsen av kongedømmet ved Assyria.[13] Samaria ble beleiret i tre år, og i løpet av denne tiden døde Salmanassar V av Assyria og han ble etterfulgt av Sargon II som selv nedtegnet å ha erobret denne byen således: «Samaia jeg så på, jeg erobret; 27 280 menn som bodde i den fraktet jeg vekk» til Assyria. Således, rundt 720 f.Kr., etter to århundrer, var kongedømmet bestående av ti israelittiske stammer kommet til sin slutt.

Jehu av Israel bøyer seg for Salmanassar III, et av de få samtidsavbildninger av en jødisk konge.

I dag er Samaria blant arkeologer akseptert som et av det mest arkeologiske funnstedene fra den bibelske perioden.[14] En gang rundt 850 f.Kr. nedtegnet Mesjastelen, skrevet på gammelhebraisk eller fønikisk alfabet, seieren til kong Mesja fra Moab mot kong Omri av Israel og hans sønn Akab.[15]

Forholdet mellom de to rikene[rediger | rediger kilde]

I de første seksti årene forsøkte kongene av Judea å etablere på nytt deres autoritet over Nordriket, og det var en vedvarende krig mellom de to jødiske rikene. I de påfølgende åtti årene var det ingen åpen krig, og hovedsakelig synes det som om det var en vennlig allianse som samarbeidet mot deres felles fiender, særlig mot Damaskus i dagens Syria.

Konflikten mellom Israel og Judea ble løst da Josjafat av Juda allierte seg med huset til Akab av Israel gjennom ekteskap. Senere, giftet Josjafats sønn og etterfølger, Joram av Juda, seg med Akabs datter Atalja og sementerte således alliansen. Imidlertid ble sønnene til Akab drept av Jehu av Israel ved dennes statskupp en gang rundt 840 f.Kr.

Kongedømmets ødeleggelse[rediger | rediger kilde]

Deportasjon av det nordlige kongedømmet av Assyria.

En gang rundt 732 f.Kr. allierte Pekah av Israel seg med Resin, konge av Aram-Damaskus (et arameisk rike rundt Damaskus), og truet Jerusalem, og Akas av Juda appellerte til Tiglat-Pileser III, konge av Assyria, for hjelp. Etter at Akas hadde betalt tributt til Tiglat-Pileser,[16] herjet Tiglat-Pileser Damaskus og Israel, annekterte Aram[17] og området til stammene Ruben, Gad, og Manasse i Gilead, inkludert ørkenutpostene i Jetur, Naphish og Nodab. Folkene fra disse stammene, inkludert lederen fra Rubens stamme, ble tatt til fange og fraktet avsted til regionen ved elven Khabur i nordlige Syria. Tiglat-Pileser erobret også området til Naftalis stamme og byen Janoa i området til Efraims stamme. En assyrisk guvernør ble plassert i regionen til Naftali. I henhold til Andre Kongebok 16:9[18] og 15:29[19] ble befolkningen i Aram og de annekterte delene av Israel deportert med tvang til Assyria.

Tiglat-Pileser III

Israel fortsatte å eksistere innenfor det reduserte området som et uavhengig kongedømme fram til 720 f.Kr. da det igjen ble invadert av Assyria og resten av befolkningen ble tvangsdeportert. Bibelens fortelling om den forviste befolkningen i Israel ble kjent som de ti tapte stammene, og igjen ble kun de stammene Judas stamme og Simons stamme (som gikk opp i Juda), og Benjamins stamme, foruten folket fra Levis stamme, levitter, som levde blant dem av den opprinnelige israelittiske nasjonen i det sørlige kongedømmet Judea. Imidlertid har noen forskere beregnet at kun en femtedel av befolkningen, rundt 40 000, ble faktisk deportert fra området i de forvisningsomgangene under Tiglat-Pileser III og Sargon II.[20] Mange flyktet også sørover til Jerusalem som synes å ha ekspandert i størrelse til det femdobbelte i løpet av denne perioden, noe som krevde at en ny mur ble bygd, og en ny vannkilde ble konstruert av Hiskia av Juda.

Det gjenværende av det nordlige kongedømmet ble erobret av Sargon II som tok hovedstaden Samaria i området til Efraim. Han tok også 27 290 mennesker til fange fra byen og tvangsendte en del av israelittene til regionen Khabur og resten til landet Media, nord for Persia, og således bidro til at det ble etablert jødiske samfunn i Ekbatana (dagens Hamadan) og Rages (i dagens Iran).

Jødene ble tvangsført til Babylon fra deres land.

Tobits bok, en av de deuterokanoniske bøker i det Gamle Testamente, har i tillegg nedtegnet at Sargon hadde tatt andre fanger fra det nordlige kongedømmet til den assyriske hovedstaden Ninive, i særdeleshet fortellingen om den fromme jøden Tobit fra landsbyen Thisbe i Naftali.

I en rabbinerske fabel fra middelalderen ble opplegget med de ti stammene som ble fraktet vekk fra Davids hus (som fortsatte å styre det sørlige kongedømmet Judea) til ulykksalig fortellinger om de assyriske deportasjonene, som igjen ledet til myten om "de ti tapte israelittiske stammene". Den nedskrevne historien adskiller seg fra denne fabelen. Ingen nedtegnelser eksisterer av at assyrerne har forvist folk fra stammene Dan, Asjer, Jissakar, Sebulon eller vestlige Manasse. Beskrivelser av deportasjoner av folk fra Ruben, Gad, Manasse i Gilead, Efraim og Naftali indikerer at kun en del av disse stammene ble forvist og stedene som de ble fraktet til er kjente lokaliseringer i henhold til nedtegnelsene. De deporterte samfunnene som er nevnt er fortsatt eksisterende på den tiden som Kongebøkene og Krønikene ble satt sammen, og har ikke forsvunnet ved assimilasjon og tilpasning til andre folk. Andre Krønikebok 30:1-11[21] har uttrykkelig nevnt de nordlige israelitter som ble spart av assyrerne i Efraim, Manasse, Asjer, Jissakar og Sebulon, og hvordan medlemmer av de siste tre vendte tilbake til jødedommen ved tempelet i Jerusalem under styret til Hiskia av Juda.

Temaet om de ti tapte stammene er komplisert, det er dels basert på autentiske historiske kjensgjerninger, dels på en nedskrevet religiøs tradisjon, dels på legender, sagn og tradisjoner forøvrig, og dels på vidtgående spekulasjoner. Vår tids bruk av genealogiske DNA-tester har imidlertid forenklet arbeidet med å bekrefte hvorvidt bestemte folkegrupper tilhører de tapte stammer. Se også artikkelen Jødisk etniske inndelinger.

Kongedømmet Judea[rediger | rediger kilde]

Kongedømmet Judea fortsatte å eksistere som en uavhengig stat fram til 586 f.Kr. da det ble erobret av det nybabylonske riket.

Kultur[rediger | rediger kilde]

Religion[rediger | rediger kilde]

Leirtavle med tekst fra Baalsyklusen. Louvre.

Det religiøse klimaet i kongedømmet Israel synes å ha fulgt to hovedretninger. Den første var den til Jahve og den andre var kulten til guden Baal, hvilket er fortalt om i den hebraiske Bibelen, og i den såkalte Baal-syklusen som ble oppdaget ved oldtidsbyen Ugarit.

Det er nedtegnet i den hebraiske Bibelen at kong Jeroboam av Israel bygde to helligdommer for religiøs dyrkelse, det ene stedet var ved Betel (som faktisk er hebraisk for «Guds hus») og det andre langt nord i Dan. Begge var ment å være et alternativ til tempelet i Jerusalem. Han ønsket ikke at folket i hans kongedømme skulle religiøse bånd til Jerusalem, hovedstaden i det rivaliserende Kongedømmet Judea. Han reiste statuer av okser i gull (eller forgylte) ved inngangen til templene for å representere den nasjonale gud. Disse handlingene ble siden kjent og fordømt som «Jeroboams feil».[22]

Akab av Israel skal ha tillatt kultdyrkelsen av Baal og lot det være en akseptabel del av religionen i kongedømmet. Hans fønikiske hustru Jesabel fra Tyr skal ha respektert dyrkelsen av Baal. Bibelens fordømmelse av denne religiøse toleransen er derimot stor.[23]

Profeter[rediger | rediger kilde]

  • Elia, motstander av religiøs toleranse under Akab og Jesabel
  • Elisja, den valgte etterfølgeren av Elia
  • Amos
  • Hosea
  • Jona
  • Nahum, en mindre profet

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Nettbibelen: Sakarjas bok 10:6: Jeg vil gjøre Judas hus sterkt...
  2. ^ Nettbibelen: Andre Samuelsbok 2:10: Isjbosjet, Sauls sønn, var førti år gammel da han ble konge over Israel, og han regjerte i to år. Det var bare Judas hus som holdt seg til David.
  3. ^ Nettbibelen: Første Kongebok 22:51, tilsvarende i påfølgende avsnitt.
  4. ^ «Samaria», Livius.org
  5. ^ Nettbibelen: Første Kongebok 12:17-22
  6. ^ Nettbibelen: Første Kongebok 12:4 og 12:14
  7. ^ Nettbibelen: Første Kongebok 12:2-3
  8. ^ Nettbibelen: Andre Samuelsbok 20:1: «Vi har ingen del i David, ingen lodd i Isais sønn. Hver mann til sitt telt, Israel!»
  9. ^ Nettbibelen: Første Kongebok 12:1-18; Andre Krønikebok 10
  10. ^ Nettbibelen: Andre Krønikebok 15:9
  11. ^ Nettbibelen: Første Kongebok 12:25
  12. ^ Nettbibelen: Første Kongebok 14:17
  13. ^ Nettbibelen: Andre Kongebok 17:5
  14. ^ Se Aharoni, Yohanan et al. (1993): The Macmillan Bible Atlas, Macmillan Publishing: New York, s. 94.; og Mazar, Amihai (1992): The Archaeology of the Land of the Bible: 10,000 – 586 B.C.E, New York: Doubleday, s. 404, se sidene 406-410 for diskusjon om den arkeologiske betydningen av Shomron (Samaria) under Omris slekt.
  15. ^ Nettbibelen: Andre Kongebok 3
  16. ^ Nettbibelen: Andre Kongebok 16:7-9
  17. ^ Grabbe, Lester L. (2007): Ancient Israel: What Do We Know and How Do We Know It? New York: T&T Clark, s. 134
  18. ^ Nettbibelen: Andre Kongebok 16:9
  19. ^ Nettbibelen: Andre Kongebok 15:29
  20. ^ Finkelstein & Silberman (2001): The Bible Unearthed.
  21. ^ Nettbibelen: Andre Krønikebok 30:1-11
  22. ^ Nettbibelen: Første Kongebok 12:26-29
  23. ^ Nettbibelen: Første Kongebok 16:31

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]