Eridu

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 30°48′57,02″N 45°59′45,85″Ø

Hammurabis Babylonia.

Eridu (sumerisk: eriduki; akkadisk: irîtu) er en oldtidsby i Sumer i hva som i dag er Tell Abu Shahrain i provinsen Dhi Qar i Irak. Eridu er betraktet som den eldste byen i sørlige Mesopotamia, og dessuten en av de aller eldste i verden. Den er lokalisert 12 km sørvest for Ur og var den byen som lå aller lengst sør av et konglomerat av sumeriske byer som vokste opp rundt templer, bortimot i synsvidde av hverandre. I sumerisk mytologi var Eridu opprinnelige hjemstedet til guden Enki, som man oppfattet som byens guddommelig grunnlegger. Hans tempel ble kalt for E-Abzu ettersom Enki ble oppfattet som å leve i Abzu, «det dypet havet», en akvifer som fra hvor alt liv var antatt å nedstamme fra.

Byens framstråenhet[rediger | rediger kilde]

Eridu, også omskrvet som Eridug, [1] som kan bety «mektig sted» eller «ledende sted». I den sumeriske kongeliste er Eridu navngitt som byen til de første kongene. Kongelisten fortsetter:

«I Eridu ble Alulim konge. Han hersket i 28 800 år. Alalngar styrte i 36 000 år. 2 konger, de styrte i 64 800 år. Da Eridu falt og kongedømmet ble tatt til Bad-tibira

Kongelisten har gitt en særlig langvarig styre til de kongene som hersket før den store oversvømmelsen skjedde, og viser hvordan maktens senter i økende grad endret seg fra å være sør til nord i landet. Adapa U-an, andre steder kalt for det første menneske, var en halvt gud, halvt mann og kulturhelt, som ble tiltalt ved tittelen Abgallu (ab=vann, gal=stor, lu=mann) av Eridu. Han ble betraktet som den som brakte sivilisasjonen til byen fra Dilmun (antaelig Bahrain), og han tjente Alulim.

I sumerisk mytologi var Eridu hjemstedet for Abzu-tempelet til guden Enki, den sumeriske motparten til den akkadiske vannguden Ea. Som alle sumeriske og babylonske guder, begynte Enki/Ea som en lokal gud som kom til å dele, i henhold til senere kosmologi, styret av kosmos med Anu og Enlil. Hans kongedømme var vannet som omga verden og lå nedenfor denne (sumerisk ab=vann; zu=langt).

Fortellingene om Inanna, Uruks gudinne, beskrev hvordan hun måtte gå til Eridu for å motta sivilisasjonens gaver. I begynnelsen forsøkte Eridus gud Enki å gjenvinne disse kildene på sin makt, men senere aksepterte han villig at Uruk nå var landets sentrum. Det synes å være en mytisk referanse til overføringen av makten nordover, som nevnt tidligere.

Babylonske tekster nevner også skapelsen av Eridu av guden Marduk som den første byen, «den hellige byen, boligen til deres [andre guders] behag.»

I Assyrias hoff ble særskilte leger opplært i den gamle kunnskapen til Eridu, langt i sør, forutså sykdommers forløp fra tegn og varsler fra den sykes legeme, og tilbød de passende besvergelser og magiske ressurser som kur og helbredelse.

Historie[rediger | rediger kilde]

I henhold til sumeriske kongeliste var Eridu den første byen i verden. De første linjene er som følgende:

[nam]-lugal an-ta èd-dè-a-ba
[eri]duki nam-lugal-la
«Da kongedømmet fram himmelen ble senket ned,
kongedømmet var i Eridu.»
Byene i Sumer

I sumerisk mytologi blir det fortalt at Eridu var den ene av fem byer som ble bygd før Syndfloden oppsto.

Eridu synes faktisk å være den tidligste bosetningen i regionen, opprettet en gang rundt 5400 f.Kr., liggende nær Persiabukten ved munnene av elven Eufrat. På grunn av oppsamling av silt ved kysten ved hele tusentallet er levningene av Eridu i dag en del avstand fra bukten ved Abu Shahrain i Irak.

I henhold til Gwendolyn Leick, [2] ble Eridu opprettet ved sammenløpet av tre adskilte økosystemer som støttet tre særskilte levevis som kom til en enighet om tilgang til ferskvann i et ørkenmiljø. Den eldste jordbruksbosetningen synes å ha vært basert på et jordbruk basert omfattende irrigasjon avledet fra Samarrakulturen i nordlige Mesopotamia, karakterisert ved byggingen av kanaler og bygninger av soltørket murstein av leire. Fiske- og jeger-kulturene ved kyststrøkene i dagens Arabia var ansvarlig for utstrakte møddinger langs kysten og kan ha vært de opprinnelige sumere. De synes å ha bodd hytter bygd av halmstrå. Den tredje kulturen som bidro til opprettelsen av Eridu var nomadiske semittiske pastoralister med flokker av sauer og geiter og levde i telt i utkanten av ørkenområdene. Alle de tre kulturene synes å ha deltatt i byens første stadier. Den urbane bosetningen var sentrert rundt et imponerende tempelkompleks bygget av soltørket murstein innenfor en liten fordypning som gjorde det mulig å samle opp vann.

Forskeren Kate Fielden har skrevet at «Den tidligste landsbybosetningen (ca. 5000 f.Kr.) hadde vokst til en betydelig by av leirklint stråhus ved rundt 2900 f.Kr. som dekket 8 til 10 hektar. Ved ca. 2050 f.Kr. hadde byen gått tilbake; det er få bevis på bosetning etter denne datoen. Atten templer av soltørket murstein avleiret oppå hverandre på stedet dannet fundamentet for den uferdige ziggurat til herskeren Amar-Sin (ca. 2047–2039 f.Kr.). Funn av omfattende møddinger av fiskebein knyttet til de tidligste nivåene viser også en kontinuitet til Abzu-kulten assosiert senere med Enki og Ea. Denne tilsynelatende uavbrutt sammenhengen i bosetning og religiøs praksis ved Eridu har gitt overbevisende belegg for den stedegne opprinnelsen til den sumeriske sivilisasjon.» [3]

Eridu var forlatt i lange perioder før den ble endelig oppgitt og forfalt i ruiner på 500-tallet f.Kr. Inntrengingen av sanddyner fra omgivelsene og stigning av saltholdig vann ga tidlige begrensninger til dens jordbruk slik at ved dens senere nybabylonske utvikling ble Eridu ombygd til å være et rent tempelsted i ære til stedet tidligste historie.

Mulig lokalisering av Babels tårn[rediger | rediger kilde]

Skjematisk illustrasjon av E-abzu-templet ved Eridu

Egyptologen David Rohl har formodet at Eridu sør for Ur var det opprinnelige Babel og stedet for Babels tårn, kjent fra Bibelen, og ikke den senere byen Babylon, av flere årsaker: [4][5]

  • Ruinene av zigguraten i Eridu er langt større og eldre enn noen annen, og synes å være den som passer best for Bibelens beskrivelse av det uferdig Babels tårn.
  • Navnet Eridu i logogram-kileskrift ble uttalt «NUN.KI» («Mektig sted») på sumerisk, men langt senere ble det samme «NUN.KI» forstått som å bety byen Babylon.
  • Den langt senere greske versjonen av kongelisten ved Berossos (ca. 200 f.Kr.) leste «Babylon» i stedet for «Eridu» i de tidligere versjoner, som navnet på den eldste byen hvor «kongedømmet var senket ned fra himmelen».
  • Rohl et al. har ytterligere likestilt bibelske Nimrod, som det ble hevdet bygde Erech (Uruk) og Babel, med navnet Enmerkar (-KAR i betydningen «jeger») i kongelisten og andre legender, som det er sagt har bygd templer i både sin hovedstad i Uruk og i Eridu.

Andre forskere har hatt omfattende diskusjoner om forholdene mellom navnene «Babylon» og «Eridu». Historiske leirtavler hevder at Sargon av Akkad (ca. 2300 f.Kr.) gravde opp det opprinnelige «Babylon» og bygde det på nytt i nærheten av Akkad, skjønt en del forskere mistenker at dette faktisk referer til den langt senere assyriske kong Sargon II. [6]

Arkeologi[rediger | rediger kilde]

Stedet Tel abu Shahrain, i nærheten av Basra, ble opprinnelig undersøkt og utgravd av John George Taylor i 1855, R. Campbell Thompson i 1918, og H.R. Hall i 1919. [7][8][9][10] Utgravningene ved stedet ble gjenopptatt fra 1946 til 1949 under Fuad Safar og Seton Lloyd fra Iraks myndigheter. [11][12] Disse arkeologiske undersøkelsene viste, i henhold til Leo A. Oppenheim, [13] at «til sist havnet hele sør i stagnasjon, overga det politiske initiativet til herskere i de nordlige byene», og byen ble oppgitt en gang rundt 600 f.Kr.

Bortsett fra Enmerkar fra Uruk (som nevnt i Aratta-eposene), er det flere senere historiske sumeriske konger funnet i inskripsjoner funnet her som det fortelles har arbeidet på eller fornyet E-abzu-templet, inkludert Elili fra Ur; Ur-Nammu, Shulgi og Amar-Sin fra Ur-III, og Nur-Adad av Larsa. [14]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ The Sumerian King List
  2. ^ Leick, Gwendolyn (2001): Mesopotamia: The Invention of the City, Allen Lane
  3. ^ Academic American encyclopedia, Volum 7, Grolier Incorporated, 1997. Oversatt av Wikipedia. Se også, Kate Fielden (1081): «A Late Uruk Pottery Group from Tell Brak, 1978» (JStore) i: Iraq Vol. 43, No. 2, s. 157-166
  4. ^ Rohl, David (2000): Legend: The Genesis of Civilisation, Arrow, ISBN 0-09-979991-X
  5. ^ Rohl, David (2002): The Lost Testament — From Eden to Exile: The Five-Thousand-Year History of the People of the Bible, Century, ISBN 0-7126-6993-0
  6. ^ Dalley, Stephanie (2005): «Babylon as a Name for Other Cities Including Nineveh» (PDF) i: Oriental Institute SAOC, s. 25–33, diskuterer det velkjente samspillet og utvekslingen mellom stedsnavnene «Babylon» og «Eridu» i oldtidstekster, og foreslår en hypotese at navnet «Babylon» også ble benyttet på mange andre byer i Mesopotamia ved ulike tider, inkludert Ninive.
  7. ^ Taylor, JE (1855): «Notes on Abu Shahrein and Tell el Lahm» i: Journal of the Royal Asiatic Society, 15, s. 404–415
  8. ^ Campbell Thompson, R (1920): Archaeologia, 70, s. 101–144
  9. ^ «The Excavations of 1919 at Ur, el-'Obeid, and Eridu, and the History of Early Babylonia» i: Man, 25, Royal Anthropological Institute of Great Britain and Ireland, 1925, s. 1–7
  10. ^ Hall, H.R. (1923): «Ur and Eridu: The British Museum Excavations of 1919» i: Journal of Egyptian Archaeology, 9, s. 177–195
  11. ^ Lloyd, Seton; Shahrein, Abu (1974): «A Memorandum» i: Iraq, 36, s. 129–138
  12. ^ Safar, Fuad; Mustafa, MA; Lloyd, Seton (1981): Eridu, Iraq: Ministry of Culture and Information, State Organization of Antiquites and Heritage
  13. ^ Oppenheim, A. Leo (1998): Ancient Mesopotamia
  14. ^ George, A. R. (1993): House most high: the temples of ancient Mesopotamia, Eisenbrauns, ISBN 0-931464-80-3, s. 65

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Green, Margaret Whitney (1975): Eridu in Sumerian Literature. Chicago: University of Chicago.
  • Leick, Gwendolyn (2001): Mesopotamia: The invention of the city. London: Allen Lane. ISBN 0-7139-9198-4.
  • Oppenheim, A. Leo (1998): Ancient Mesopotamia: Portrait of a dead civilization (11. utg.). Chicago: University of Chicago Press. ISBN 0-226-63187-7.
  • Oates, Joan (1960): «Ur and Eridu: the Prehistory» i: Iraq, 22.
  • Oates, Joan (1960): Ur in Retrospect: In Memory of Sir C. Leonard Woolley, s. 32–50.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]