Hettittisk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Et av Amarnabrevene.

Hettittisk (opprinnelig nešili, «[i språket] til Neša») er et utdødd anatolisk språk som en gang ble talt av hettittene, et folk og en bronsealdersivilisasjon som skapte et rike sentrert ved Hattusa, oldtidshovedstad i Hettitterriket i nordlige og sentrale Anatolia (dagens Tyrkia).

Historie[rediger | rediger kilde]

Språket er dokumentert fra kileskrifter i nedtegnelser fra 1500- og ned til 1200-tallet f.Kr. og i tillegg med isolerte hettittiske lånord og tallrike personnavn som opptrer i gammelakkadisk sammenheng fra så tidlig som 1900-tallet f.Kr. Hettittisk er ikke i slekt med nabofolkenes språk, slik som ugarittisk, akkadisk og hurrittisk, og språket som var forut hettittisk, hattisk, betraktes som et isolert språk da det ikke er funnet noe slektskap med noe annet språk, heller ikke hettittisk, bortsett fra isolerte ord.

Allerede i sen bronsealder begynte hettittisk å vike tilbake i konkurranse med dets nære språklige slektning luvisk.[1] Det som om at på 1200-tallet f.Kr. var luvisk det mest oppfattende talte språket i den hettittiske hovedstaden Hattusa.[2] Etter at Hettitterriket falt sammen som en del av den generelle sammenbruddet i bronsealderen i Midtøsten og den østlige delen av Middelhavet, framsto luvisk som hovedspråket i tidlig jernalder for de såkalte ny-hettittiske statene i den sørvestlige delen av Anatolia og i nordlige Syria.

Hettittisk ble skrevet med kileskrift på leirtavler og ble brukt i Hatti-riket i det østlige Lilleasia. Det er kjent fra en rekke offentlige dokumenter som blant annet gir historiske og statsrettslige opplysninger. Over 25 000 leirtavler ble funnet i hovedstaden Hattusas, inneholdende brev og traktater som dokumenterer uro på nordvestkysten av Lilleasia på den tid da trojanerkrigen fant sted, og utfallet av slaget ved Kadesj i Syria på 1200-tallet f.Kr. Egypterne framstilte seg selv som seierherrer i dette slaget, men leirtavlen med fredstraktaten etter slaget (en kopi er utstilt i FN-bygningen i New York) viser at det var hettittene som satt med herredømmet over Syria i lang tid etter slaget.[3]

Hettittisk er det tidligst dokumenterte indoeuropeiske språket, men ble faktisk gjenoppdaget mer enn et århundre etter at hypotesen om det urindoeuropeisk språket var formulert. På grunn av markante forskjeller i dets struktur og fonologi har en del lingvister, mest framtredende er Edgar H. Sturtevant og Warren Cowgill, argumentert for at det bør klassifiseres som søsterspråk til de indoeuropeiske språkene, framfor å være et datterspråk, formulert i den indo-hettittiske hypotese. Andre lingvister har derimot fortsatt å akseptere det tradisjonelle synet som ble dannet på 1800-tallet om hettittisk er forløper til urindoeuropeisk og tolker uvanlige trekke i hettittisk som hovedsakelig senere språklige nyvinninger. Et noe avvikende syn er at hettittisk, som også dets språklige slektninger på Anatolia, skilte seg fra urindoeuropeisk på et tidlig stadium og har på den måten bevart en del arkaiske trekk som senere gikk tapt i andre indoeuropeiske språk.[4]

Dechiffrering[rediger | rediger kilde]

Den første fastsettelse av hettittisk som et indoeuropeisk språk ble gjort av den norske lingvisten Jørgen Alexander Knudtzon,[5] professor i semittiske språk og assyriolog, i en bok i 1902, Die zwei Arzawa-Briefe. Die ältesten Urkunden in indogermanischer Sprache. Boken var viet to diplomatiske brev, Amarnabrevene, mellom farao i oldtidens Egypt og en hettittisk hersker. Brevene var funnet i Amarna i Egypt. Knudtzon argumenterte for at hettittisk var indoeuropeisk, hovedsakelig basert på morfologi. Selv om han ikke hadde noen tospråklige tekster å sammenligne med, var han likevel i stand til å gi en delvis fortolkning av de to brevene, grunnet det formalistiske vesen i den diplomatiske korrespondanse fra perioden. Hans argument ble ikke generelt akseptert, delvis på grunn av at de morfologiske likhetene han observerte mellom hettittisk og indoeuropeisk også kan bli funnet utenfor indoeuropeiske språk, og delvis ettersom fortolkningen av brevene var berettiget vurdert som usikker.

Knudtzon viste seg å ha rett i at en stor andel av de leirtavlene som var skrevet på et kjent akkadisk kileskrift, men i et ukjent språk var hettittisk. Disse var blitt oppdaget av den tyske arkeologen og lingvisten Hugo Winckler i den moderne landsbyen Boğazköy som lå på det arkeologiske funnstedet for hettittenes oldtidshovedstad Hattusas. Basert på en studie av dette omfattende materialet lyktes den tsjekkiske lingvisten Bedřich Hrozný å analysere språket. Han presenterte sitt argument for at språket var indoeuropeisk, og støttet således Knudtzon, i en avhandling utgitt i 1915,[6] og fulgte siden opp med en grammatikk for språket.[7] Hroznýs argument for den indoeuropeiske tilknytningen var gjennomgående moderne, skjønt ikke solid underbygget. Han fokuserte på de påfallende likhetene i de idiosynkratiske aspektene i morfologien, noe som sannsynligvis ikke kunne ha skjedd uavhengig og tilfeldig, eller ha blitt lånt fra andre språk. Disse omfattet alternering r/n (se rotasisme) i en del substantiv-forstavelser og vokalisk lydsprang (avlyd), sett både i alterneringen i ordet for vann (engelsk water) mellom nominativ entall, wadar, og genitiv entall, wedenas. Han presenterte også et sett av regelmessige lydoverensstemmelser. Etter et avbrudd grunnet forstyrrelsen av den første verdenskrig, kom Hrozný med en tolkning, forsøksvis grammatikalsk analyse og demonstrasjon av hettittisk tilknytning til indoeuropeisk. Det var overbevisende nok til at det raskt ble akseptert av den lingvistiske forskningsverden, og i særdeleshet av samtidige forskere som Edgar H. Sturtevant, som forfattet den første vitenskapelig aksepterte hettittiske grammatikk med en krestomati (samling av litteraturprøver) og en ordliste. Den mest oppdaterte grammatikk for hettittisk er for tiden Hoffner og Melchert 2008.[8]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Stanton, Kate (2008): Arkeologi, forlaget Spektrum, Oslo, ISBN 978-82-7822-704-6. s. 184
  2. ^ Yakubovich, Ilya (2010): Sociolinguistics of the Luwian Language. Leiden: Brill. s. 307
  3. ^ Stanton, Kate (2008): Arkeologi, s. 183
  4. ^ Jasanoff, Jay H. (2003): Hittite and the Indo-European Verb. Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-924905-9. s. 20 med fotnote 41
  5. ^ Hawkins, J. David (2009): «The Arzawa Letters in Recent Perspective» (PDF), British Museum Studies in Ancient Egypt and Sudan, 14, ss. 73-83
  6. ^ Hrozný, Bedřich (1915): «Die Lösung des hethitischen Problems» i: Mitteilungen der Deutschen Orient-Gesellschaft 56, s. 17–50.
  7. ^ Hrozný, Bedřich (1917): Die Sprache der Hethiter: ihr Bau und ihre Zugehörigkeit zum indogermanischen Sprachstamm. Leipzig: Hinrichs.
  8. ^ Hoffner, Harry A. & Melchert, H. Craig (2008): A Grammar of the Hittite Language. Winona: Eisenbrauns. ISBN 1575061198.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]