Unionspartiet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Johan Caspar Herman Wedel Jarlsberg (1779 – 1840), en av de ledende talsmenn for unionspartiet

Unionspartiet (vestpartiet, svenskepartiet, de nølende) var et uformell gruppering av representanter som utgjorde et mindretall i RiksforsamlingenEidsvoll i 1814. Under diskusjoner om Riksforsamlingens mandat og landets selvstendighet viste det seg at forsamlingen delte seg i to løse grupperinger. Disse blir gjerne kalt selvstendighetspartiet og unionspartiet.

Talsmennene for unionspartiet mente at forsamlingen kunne og burde behandle enhver sak, og at den hadde myndighet til dette. De mente også at landet ville være tjent med at de fortsatte dette arbeidet etter at Grunnloven var ferdig. Dette er av mange tolket som at partiet la større vekt på demokratiske prosesser enn motstanderne, men dette beror muligens på en feilslutning.

Unionspartiet, som gjerne av motstanderne ble kalt «svenskepartiet», var i opposisjon, og det hadde om lag 20 representanter. Det ble ledet av grev Johan Caspar Herman Wedel Jarlsberg, Severin Løvenskiold, Nicolai Wergeland, Peder Anker og Jacob Aall.

Selv om grupperingen ble omtalt som «svensksindet», var de neppe mer orientert mot Sverige enn selvstendighetspartiet var orientert mot Danmark. Det er hevdet at unionstilhengerene ville ha foretrukket selvstendighet hvis det var mulig å opprettholde den. De mente at Grunnloven måtte tilpasses en løs union med Sverige, siden Norge på det tidspunktet ikke ville være i stand til å eksistere som en helt uavhengig stat, og i hvert fall ikke kunne avvise et svensk militært angrep. I en slik situasjon mente de at Norge ville få bedre kår i en løs union med Sverige, enn ved å bli underlagt Sverige etter et militært angrep.

Partiet hadde sin forankring på Østlandet og i Agder, med en hovedtyngde blant næringsdrivende. Mange fra borgerskapet hadde studert i andre europeiske land og manglet tilknytning til Danmark, noe som var vanlig blant embetsmennene. I tillegg er det hevdet at det var en generell irritasjon over dansk-norsk utenrikspolitikk. Dette hadde rammet utenrikshandelen, særlig med Storbritannia, og tilhengere av unionspartiet kan ha ment at Sverige var en mer naturlig unionspartner enn Danmark.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]