Peder Olivarius Bugge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Peder Olivarius Bugge
Peter Olivarius Bugge (1764-1849) (9566231255).jpg
Født2. desember 1764
Holt
Død6. desember 1849 (85 år)
Trondheim
Barn Frederik Moltke Bugge
Utdannet ved Georg-August-Universität Göttingen
Beskjeftigelse Prest, politiker
Nasjonalitet Norge
Livssyn Den evangelisk-lutherske kirke

Peder Olivarius Bugge (født 2. desember 1764Holt nær Tvedestrand, død 6. desember 1849 i Trondhjem) var biskop i Nidaros bispedømme 1803–1842.[1]

Han hadde en sentral rolle i norsk kristenliv og politikk i tiden rundt 1814. På begge felter hadde Bugge sterke meninger som ofte sto i motstrid til hverandre. Han fikk derfor tilnavnet Bifrons, mannen med to ansikter.[1]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Peder Olivarius Bugge var av Bugge-slekten, sønn av sogneprest til VanseLista Søren Bugge. Etter eksamener i København hadde han vært sogneprest på Sjælland, Jylland og Lista før han ble biskop i Nidaros 40 år gammel. Han var far til pedagogen Frederik Moltke Bugge og presten Søren Bruun Bugge samt morfar til kjøpmannen Johannes Christian Piene.[1]

Prest og biskop[rediger | rediger kilde]

Etter eksamener i København hadde han vært sogneprest på Sjælland, Jylland og Lista før han ble biskop i Nidaros 40 år gammel.

Fra 1804 var Bugge visepreses i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab og et par år senere begynte en utstrakt brevveksling med prins Christian Frederik som var preses i selskapet. Da prinsen kom til Norge som stattholder i 1813 knyttet de nære bånd.

Da Riksforsamlingen satt sammen på Eidsvoll var Bugge tilstede etter invitasjon fra prinsen. Bugge var der, sammen med Akershus stifts biskop Bech og regjeringsråd Sommerhielm med i en komite uavhengig av Riksforsamlingen som gjennomgikk representantenes adresser og fullmakter. [2] Det er ellers ikke klarlagt hva rollen hans var der og det har blitt hevdet[trenger referanse] at han var Christian Frederiks spion.[1]

Bugge ble valgt som representant til Stortinget fra Trondheim for perioden 1815–1817.[3]

På det første ordentlige storting 1815-16 møtte Bugge som 1. representant for Trondhjem og valgtes til odelstingspresident og visepresident i Stortinget. I tillegg var han medlem av en rekke viktige komiteer.

Hos Karl Johan stod Bugge til å begynne med alt annet enn i gunst, men det tok ikke særlig lang tid før Bugge hadde forsonet seg med den fransksvenske monarken og de nye tilstander. Karl III Johan ble konge i 1818 var det Bugge som salvet kongen i Nidarosdomen. I talen han holdt under kroningsseremonien ga han kongen æren for Norges frihet, refset folket og formante dem om å bøye seg for Gud og kongen. Talen viste hvilket overveldende inntrykk Karl Johans personlighet hadde gjort på biskopen, men hans ord innbragte den for tvetungethet mistenkte prelat demonstrativt mishag fra hans medborgeres side. Talen førte til at alle vinduene i bispegården ble knust av stenkasting.

Krenket og misfornøyd trakk Bugge seg da tilbake fra politikken.

Bugge ble tildelt Nordstjerneordenen i 1815.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Peter Olivarius Bugge fra Norsk biografisk leksikon
  2. ^ Utgave ved Arnet Olafsen og Kr. Birch-Reichenwald (1914). Riksforsamlingens forhandlinger. 2: Adresser og fuldmakter. Kristiania: Grøndahl & Søns Boktrykkeri. s. 1. 
  3. ^ Biografisk informasjon om Peder Olivarius Bugge NSD Norsk senter for forskningsdatas politikerarkiv

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Johan Christian Schønheyder 
Luthersk biskop i Nidaros
Etterfølger:
 Hans Riddervold